Internasjonal politikk

Ombudsnemnda for Forsvaret: Uenighet i rapport fra Afghanistanbesøk

Ombudsnemnda for Forsvaret: Uenighet i rapport fra AfghanistanbesøkOmbudsmannsnemnda for Forsvaret besøkte i november de norske styrker i Afghanistan. I nemndas rapport er det uenighet på 2 punkter:

I min dissens er jeg klar på at det vil være galt om de norske styrker uten forhåndsklarering får operere inn i Badghis-provinsen, og avviser dermed ønsker fra norske lokale styrker. En konsekvens av et slikt ønske ville være at Norge måtte akseptere at andre PRTer tilsvarende starter militære operasjoner i Maymane uten å rådføre seg med den norske PRT/norske myndigheter. En slik utvikling vil være svært uønsket og i betydelig grad eskalere konflikter og dermed øke trusselen for de norske styrkene. Forhåndsklarering/forhåndsrådføring må fortsatt være hovedregelen.

På samme vis har jeg en dissens hvor jeg understreker viktigheten av at det norske forsvaret er lojale mot retningslinjer for sivil/militær samhandling i komplekse kriser. Disse sier at militære kun skal drive humanitære prosjekt når det er på anmodning av for eksempel FN, og underlagt humanitær ledelse. Dette er det offisielle norske synet på hvorledes sivil/militær relasjon skal organiseres. I den utstrekning militære enheter og soldater er opptatt av humanitær bistand kan dette skje gjennom for eksempel å hjelpe afghanske myndigheter, FN og frivilllige organisasjoner med logistikk for å få fram nødhjelp.

Les hele rapporten under.



Befaring/inspeksjon norske styrker i Afghanistan
  
Nemnda besøkte Afghanistan i november 2008.

Nemnda hadde besøksprogram for norske militære enheter og styrkeelementer knyttet til ISAF-hovedkvarteret så vel som til den afghanske hæren. De tre hovedområdene som ble besøkt var Kabul, Mazar-e Sharif og Meymaneh. Nemnda er av den oppfatning at den fikk et godt innblikk i forholdene og bakgrunn til å danne seg et tilstrekkelig bilde av forholdene.

Sjefen for de norske styrkene i Afghanistan, oberst Ivar Halset, mottok nemnda i Camp Nidaros i Mazar-e Sharif. ISAF (International Security Assistance Force) begynte å operere fra februar 2002 under britisk ledelse. Etter det har ISAF vært under tyrkisk, tysk-nederlandsk, kanadisk, italiensk, fransk og britisk kommando. ISAF er i dag under Nato-kommando. Norge har mellom 500 og 600 soldater i Afghanistan.

ISAF har hele Afghanistan som operasjonsområde og har fem regionshovedkvarter: Regional Command South (RC-S), Regional Command East (RC-E), Regional Command West (RC-W), Regional Command North (RC-N) og Regional Command Center (RC-C).

Opprinnelig var ISAFs viktigste oppgave å støtte overgangsstyret i Afghanistan med tanke på sikkerhet og bevegelsesfrihet i Kabul og områdene rundt – og dermed støtte gjenoppbygningen av landet. Den 14. oktober 2003 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som autoriserer utvidelse av ISAFs operasjoner til også å gjelde utenfor Kabul.

Det viktigste oppdraget er å støtte den afghanske regjeringen i å utvide sin autoritet, noe som er avgjørende i utviklingen av et stabilt og sikkert Afghanistan. ISAF støtter Afghanistan innen fem hovedpunkter: narkotikabekjempelse, avvæpning, trening og opplæring av Afghanistans hær og politistyrke og å få på plass en juridisk reform. Den norske kontingenten skal støtte implementeringen av FNs sikkerhetsresolusjon med vekt på såkalte PRT (Provincial Reconstruction Team). Den norske styrkesjefen understreker at målsettingen er at Norge gjennom samarbeid med afghanske sikkerhetsorganisasjoner skal bidra til å reetablere trygge omgivelser og skape grunnlag for utvikling og vekst for det afghanske folk. ISAF står i andre rekke; det vil si at det er afghanerne og deres organisasjoner selv som skal sørge for stabilitet og trygghet, støttet av ISAF-styrker.

Norske styrker:

Norsk kontingentstab (NCC) i Camp Nidaros, Mazar-e Sharif.  NCC Afghanistan er delt geografisk mellom hoveddelen i Mazar-e Sharif og et mindre logistikkelement (NSE) på flyplassen i Kabul (Kaia= Kabul International Airport). I tillegg til drift og understøttelse av de andre norske avdelingene i Afghanistan, er NCC bindeleddet mellom avdelingene i Afghanistan og Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) i Stavanger – som har ansvaret for alle norske utenlandsoperasjoner.

NCC-staben består av befal og mannskaper som ivaretar det nasjonale ansvaret innenfor personellforvalting, etterretnings- og sikkerhetstjeneste, operasjoner, logistikk, samband og økonomiforvaltning. Staben inneholder også støtteelementer innenfor militærpoliti, prest, veterinær, presse- og informasjon og juridisk rådgivning. De norske styrkene i Afghanistan har også sitt eget feltpostkontor, som er driftet av feltpostmesteren.

Nasjonalt støtteelement (logistikkavdeling)
i Camp Nidaros. Nemnda fikk grundig innføring i de logistiske utfordringer som man står overfor av kommandørkaptein Petter Kulseng. NSE er en nasjonal logistikkressurs som understøtter de norske avdelingene i Afghanistan med logistikktjenester. NSE har kapasiteter innen planlegging og ledelse, forsyning, vedlikehold, reparasjoner og berging. I tillegg inngår visse ingeniørkapasiteter i form av håndverkere og tyngre maskinkapasiteter.

NSE har et vidt spenn av oppgaver. Den gjennomfører blant annet daglig vedlikeholdsarbeid på infrastrukturen i de norske bidragenes fasiliteter i Mazar-e Sharif, Meymaneh og på Kaia (Kabul International Airport). Den støtter videre allierte med tjenester dersom det er kapasitet til dette. NSE har også vært drevet opplæring og kursing av personell i den afghanske hæren – ANA.

I ingeniørtroppen finnes tømrer, elektriker og murer som løser oppdrag både i og utenfor de norske leirene. I tillegg finnes et maskinlag som disponerer gravemaskiner, bulldosere, hjullastere, mobilkran og flere andre tunge maskiner.

Provincial Reconstruction Team (PRT) i Meymaneh. PRT Meymaneh holder til i nybygde Camp Meymaneh ved flystripa i utkanten av sentrum av Meymaneh. Nemnda ble møtt av avdelingens latviske nestkommanderende, mens hovedorienteringene ble gitt av norsk stabssjef og lederne for de enkelte avdelinger.

PRT Meymaneh består av om lag 400 ISAF-soldater fra Norge og Latvia. Norge har bidratt i PRT-sammenheng siden sommeren 2004 og tok over rollen som ledende nasjon i PRT Meymaneh fra britene 1. september 2005. Provincial Reconstruction Team er små enheter bestående av militære ISAF-styrker og sivile aktører som FN og lokale- eller internasjonale hjelpeorganisasjoner.

PRT jobber med å kartlegge samfunnene i provinsene, vise tilstedeværelse og informere lokalbefolkningen om valg og andre viktige hendelser. PRTs hovedfunksjon er å understøtte det valgte sentralstyret i Kabul, den afghanske nasjonale hæren (ANA) og det afghanske nasjonale politiet (ANP) og å bistå disse i utviklingen av provinsene. PRT er også en viktig institusjon i arbeidet for avvæpning av illegale bevæpnede grupper, identifisering av narkotikavirksomhet og svekkelse av makten til regionale krigsherrer.

Det sivile elementet i det norskledede PRT Meymaneh består av politiske rådgivere, politi og utviklingsrådgivere, som er utsendt av sine respektive fagdepartement. Deres oppgaver er å støtte demokrati- og samfunnsutvikling innenfor sine fagfelter og skal blant samordne arbeidet med den afghanske utviklingsplanen, hvor Norge er en av donorene. De samarbeider tett med afghanske myndigheter og internasjonale organisasjoner på flere nivåer.

Det militære elementet støtter aktivt opp om de sivile rådgiverne og deres oppgaver. Dette innebærer blant annet å bidra til den grunnleggende sikkerheten i området, støtte ANP og ANA, og gi støtte til myndighetene i planleggingen og gjennomføringen av drift og operasjoner.
Det norske bidraget består blant annet av Military Observation Teams (MOT). Lagene observerer situasjonen i hele provinsen og formidler informasjon. Lagene er spisset i ulike fagområder og er godt trent og drillet til oppgaven. MOT-ene rekrutteres fra oppklarings- og jegeravdelinger, og de opererer over lange perioder på egen hånd ute i felt. Deres oppgave er å være bindeledd ut til forskjellige deler av befolkningen på distriktsnivå. De har blant annet kontakt med landsbyråd, lokalpolitikere og politi.

Norge har tre helikopter på evakueringsberedskap, og stillinger innen styrkebeskyttelse, stab, lege, prest og verkstedsarbeid.

Operational Mentoring and Liaison Team (OMLT) i Camp Spann, utenfor Mazar-e Sharif. Nemnda fikk omfattende innføring i det som er et av Forsvarets satsingsområder i Afghanistan av oberst Bjørn Dahl. Opplæringsstyrken består av utenlandske offiserer som trener, rådgir og fungerer som mentorer for sine offiserskolleger i den afghanske hæren – ANA (Afghan National Army). Arbeidet ble igangsatt i 2006, og arbeidet i teamet gjennomføres i tett samarbeid med den amerikanske Task Force Phoenix. Målet er å få den afghanske hæren opp på et nivå slik at den kan ivareta sikkerheten i landet på egen hånd.
 
Norge bidrar med stabsoffiserer på korps- og brigadenivå. Ledelsen av OMLT på brigadenivå i Regionkommando nord’s (RC-N) ansvarsområde deles mellom Norge og Sverige med Norge som ”Lead Nation” fra oktober 2008.

For å skape fred i Afghanistan må de fleste samfunnsorganisasjonene bygges opp på nytt. En grunnleggende forutsetning for at dette skal skje, er at Afghanistan igjen blir preget av sikkerhet – ivaretatt av afghansk politi og den afghanske hæren. ISAFs hovedmål er at afghanerne selv skal sørge for tryggheten i eget land, og oppbyggingen av den afghanske hæren står sentralt i dette arbeidet. Oppdraget medfører deltakelse i planlegging og gjennomføring av afghanske hæroperasjoner over hele Afghanistan.

Camp Spann er en amerikansk leir som ligger inne i leiren til ANAs 209. korps, Camp Shaheen. Nordmennene i OMLT jobber sammen med 209. korps, og deltar på planleggingen og gjennomføringen av alle operasjonene ANA gjennomfører i Nord-Afghanistan. 209. Korps har også blitt satt inn i andre deler av landet, også der har de norske mentorene fulgt sine «elever» – fra skolebenken til strid. Norge øker sitt OMLT-bidrag til cirka 50 personer.

Oberst Dahl fremhever det norske bidraget som utfordrende og at det krever mentorer med kompetanse langs hele skalaen fra tropps- til brigadenivå. Dette belaster i stor grad styrkene hjemme i Norge ved at dette dreier seg om høy kvalifiserte, sentrale og erfarne nøkkelpersonell.

Isaf-hovedkvarteret (Isaf HQ) i Kabul. Nemnda ble mottatt av oberst Hukkelås. Fra ISAF-hovedkvarteret sentralt i Kabul ledes og planlegges mesteparten av aktivitetene til de utenlandske styrkene i Afghanistan. Her jobber til en hver tid norske stabsoffiserer med vidt forskjellige arbeidsoppgaver i sentrale posisjoner. I tillegg jobber nordmenn med logistikk, psykologiske operasjoner (psyops) og trening og kursing av ISAF-personell.

Isaf HQ består av mer enn 1700 mennesker fra ca. 37 forskjellige nasjoner. Nemnda møtte personellet i ”Nordic House”, et fellessted for deltagende nordiske nasjoner.

Norske spesialstyrker (NOR SOF) opererer med utgangspunkt i Kabul.

Regionkommando Nord (Regional Command – North, RC-N) i Camp Marmal, Mazar-e Sharif.
Senior norsk offiser, oberst Steinar Hannestad, orienterte om arbeidet. Hovedkvarteret for ISAF-styrkene i Nord-Afghanistan ligger i Mazar-e Sharif. Regionkommando nord (RC-N) er en av Isafs fem regionale kommandoer i Afghanistan og er under tysk ledelse. RC-N ligger vegg-i-vegg med den norske leiren Camp Nidaros, og den består av om lag 160 menn og kvinner fra tolv nasjoner. Norge har den nest største kontingenten i RC-N, nest etter Tyskland, og er representert i sentrale stillinger innen de fleste fagområder. RC-N er direkte underlagt øverstkommanderende for ISAF og fører kommando over alle Nato- styrkene i nordregionen. RC-N fører blant annet kommando over utrykningsstyrken (QRF) (tysk styrke pr. nov 08) så lenge den er stasjonert innenfor RC-Ns ansvarsområde, helicopter- og flykapasiteter og feltsykehuset I Nord-Afghanistan. RC-N fører likeledes kommando over de fem PRT-ene: det norskledede PRT Meymaneh, de tyskledede PRT Kunduz og PRT Feyzabad, det svenskledede PRT Mazar-e Sharif og det ungarske PRT Pol-e Khomri.

RC-Ns oppgave er å gjennomføre militære operasjoner i tett samarbeid med sivile aktører og afghanske sikkerhetsstyrker innenfor operasjonsområdet som strekker seg over alle de nordlige provinsene i Afghanistan.

Nasjonalt støtteelement Kabul International Airport (KAIA)
Det nasjonale støtteelementet på flyplassen i Kabul er underlagt NCC og håndterer alle fly til og fra Norge. I tillegg kommer en rekke daglige flygninger mellom de norske leirene i Afghanistan. Ved hjelp av pansrede personellkjøretøy kan soldatene ved NSE også utføre oppdrag i Kabul. I KAIA har det norske elementet bygget eget containerbygg samt reist et nytt, stort transittelt med mange køyesenger og madrasser.
I 2009 flyttes hele den internasjonale ”garnisonen” på KAIA til nybygd og bedre sikret område på den andre siden flyplassen.
Nemnda ble mottatt av oberstløytnant Jan Skamfer. Nemnda hadde samtaler med alt tilstedeværende norsk personell.

Generelt

Nemnda besøkte Afghanistan forrige gang i 2007. Nemnda merker seg flere endringer i løpet av perioden, blant annet at det som betegnes Norges daværende ”knyttneve”, den norske utrykningsstyrken (QRF – Quick Reaction Force), er erstattet av en tysk QRF-styrke. Likeledes at det norske medisinske evakueringsteamet med helikoptre er på plass.

Nemnda merker seg også at styrkenes bevegelsesmønster var mer sikret og at enkelte områder som nemnda besøkte for halvannet år siden, nå ble betegnet som utrygge. Dette ble av oberst Dahl betegnet som en problematisk utvikling, fordi styrkene etter hvert kan oppfattes som i en økende grad å ”isolere seg i egen sikkerhet”.

Jevnt over synes oppfatningen av sikkerhetssituasjonen blant styrkene endret siden forrige besøk. Antallet sikkerhetshendelser er økt over hele Afghanistan og flere gir uttrykk for at de føler økt risiko. Risikoen betegnes som økt ikke bare for militære styrker, men også for den sivile befolkning. Ved ISAF-hovedkvarteret ble det eksempelvis uttrykt sterk bekymring for det høye antall drepte sivile. De sivile tapene kommer gjennom terrorhandlinger og indirekte tap ved kamphandlinger.

I Meymaneh ble økt risiko knyttet til blant annet fjellområder sør i Faryab og operasjoner på grensen til naboprovinsen i vest, Ghowrmach i Badghis. Taliban antas å ha etablert seg i Ghowrmach-regionen, og har vært i kamper med den afghanske hæren og ISAF-styrker flere ganger. Siden Badghis ligger under regionalkommando vest (RC vest), og ikke RC Nord som de regulære norske styrkene tilhører, har PRT’en hver gang det er aktuelt, måtte anmode om tillatelse til å krysse grensen. Frustrasjonen er overveiende stor hos norsk befal over at de ikke får operere uten forhåndsklarering inn i Badghis-provinsen, mens Taliban kan operere derfra og inn i ”norsk område” i Faryab, for deretter å trekke seg tilbake over provinsgrensen. Regionalkommando vest har heller ikke etablert kontroll over området. Ikke minst, fremheves det, føler norske styrker at de at å operere i Ghowrmach, gir signaler om bedre støtte til lokale afghanske styrker.

Enkelte reiste innvendinger mot denne type ”fri operasjon” ut fra at Norge ikke har tilstrekkelige styrker til slike operasjoner over tid, slik man eventuelt tidligere kunne med den norske QRF-styrken. MOT-lagene er for små, selv når to lag opererer sammen, og nåværende Task Unit i Meymaneh ansees ikke stor nok. RC Nord har så langt heller ikke sendt den tyske QRF inn i Ghowrmach. Norske militære har flere ganger de siste årene vært i kamper med opprørere rundt byen.

Det ble overfor nemnda også gitt uttrykk for at sikkerheten og muligheten til å operere med tyngde ble svekket da en infanterigruppe på rundt 100 soldater som skulle følge etter QRF-styrken i juni, allikevel ikke ble sendt til Afghanistan som forutsatt, kun et redusert antall soldater med redusert kapasitet innen bombekastere, eksplosivrydding og stormpanservogner CV90 (disse står lagret i Mazar-eSharif).

Enkelte stilte spørsmål om ikke en utvikling med høyere aktivitet i Ghowrmach, kan øke risikoen for flere anslag mot egne styrker, samt at virke mot den hensikt som Afghanistans regjering og FN har om å trekke Taliban med i forhandlinger om landets fremtid. Nemnda merker seg problemstillingen, men tar ikke stilling til denne.

Nemndas medlemmer Kjell A. Bratli, Rune Kristiansen, Aud Gaundal, Karen-Margrethe Mjelde, André Wietfeldt og Bjørn Robstad tar det for gitt at dette vurderes fortløpende av Forsvaret innenfor rammen for deltagelse gitt av Stortinget.
Ivar Johansens særmerknad: se nederst.
Nemnda ble også orientert om at Norge skal bygge ny leir for å huse 800-1000 afghanske soldater i Meymaneh. Dette gjør at ANA selv kan ha plass til nok soldater i regionen til selv å ivareta sikkerheten på sikt.

Nemnda ble orientert om oppdraget med den afghanske velgerregistreringen, en av de viktigste oppgavene som sikkerhetsstyrkene i Afghanistan har hatt foran seg høsten 2008. For å kunne stemme ved neste års valg, må man være registrert på forhånd. På den måten kan man forhindre at samme kvinne eller mann stemmer i flere provinser, eller at det oppstår valgjuks på annet vis.

Målsettingen er at mer enn 20 prosent av den afghanske befolkningen skal registreres på forhånd. Så langt var registreringen gått over all forventning.
Ordningen med innleiet LOG-fly til Afghanistan, samt leiet fly for transport i Afghanistan ser fortsatt ut til å fungere bra, og er vesentlig for personellets følelse av bl.a. å kunne komme raskt hjem til Norge, både ved permisjon og ved andre situasjoner. Det er en del værmessige og flyoperative begrensninger som kan skape noe ekstra ventetid. Forsvaret leier også inn tunge sivile transportfly for gods. Fra 2009 vil Strategic Airlift Capability (SAC) med tre nye transportfly av typen Boeing C-17 ha stor betydning. SAC er en avtale med 13 Nato-land samt Sverige og Finland.  Avtalen gir transportmuligheter med stor last over lange distanser, og vil minske leiebehov for sivile fly for å frakte last til Afghanistan. I følge sjef KAIA er planen å ha en begrenset operativ kapasitet i løpet av 2009 og full operativ kapasitet våren 2010. Norges andel er 400 flytimer per år. Det arbeides med å kunne lande direkte i Mazar-e-Sharif, noe som vil gi betydelig effektiviseringsgevinst og minskede kostnader.

Mye av det omfattende utstyret til Afghanistan går etter hvert sjøveien. Dette er ugradert materiell som ikke krever sikringsstyrker ombord. Selv om transportveien er lang og tar tid, er det lønnsomt. Å fly en container til Afghanistan koster i snitt 250 000 kroner, mens sjøverts transport koster 27.000 for samme container. I snitt sendes to containere hver annen uke sjøveien.
Leirene fungerer stort sett bra og personellet sier seg alt i alt fornøyd. I Meymaneh er den nye leiren basert på container-rom samt noe telt, mens leiren i Mazar-e Sharif er basert på telt. Personellet sier seg godt fornøyd med å bo i teltleir (Camp Nidaros) og det fremkom ingen klager på dette. Teltenes levetid er imidlertid begrenset og det må i nær fremtid tas en beslutning om neste leir skal bestå av telt, containere eller bygges som permanent leir.

Nemnda vil fremheve at den nye leiren i Meymaneh betyr økt sikkerhet for personellet. I Mazar-e Sharif vil spørsmålet om telt eller permanente bygg måtte avveies mot sikkerhet og trygghet for personellet.
Personellet betegner velferdstilbudet i Camp Nidaros som godt. Tilbudet er i denne leiren dimensjonert for betydelig større styrker enn dagens, og nemnda regner med at det vurderes om velferdsoffiseren bør flyttes til PRT i Meymaneh.

Særlig viktig er tilgangen på internett og IP-telefoner for gratis samtaler med familie og venner hjemme i Norge. Dette gjør kontakten enklere og dermed oppholdet lettere for personellet. Nemnda vil understreke det uvanlig store informasjonsbehov (bl.a. å kunne lese lokalaviser på nett) under operasjoner langt hjemmefra, og at avdelingene utrustes med tilstrekkelig antall PCer og IP-telefoner. Meymaneh synes i denne sammenheng noe underdimensjonert.

Mannskapene fremhever særlig viktigheten av velutstyrte treningstelt. Dette gjelder alle stedene. Prestetjenesten og velferdstjenesten karakteriseres begge som gode, profesjonelle og nødvendige. I Camp Nidaros fungerer kantinetelt, filmtelt og kirketelt bra, mens forholdene ikke var fullt like gode i Meymaneh. Nemnda har allikevel godt inntrykk av veldrevne militærbaser, der den enkelte tas godt vare på. I Meymaneh og Kabul er det styrkeelementer som lever under feltmessige forhold over lang tid, og det må etter nemndas oppfatning tas særlig høyde for deres velferd.
Personellet poengterte sterkt hvor viktig posttjenesten er for velferden. Tjenesten karakteriseres som underbemannet (med 1 person) i forhold til de forskjellige steder den er etablert i. Dette fører til fordeling av begrenset åpningstid, noe som betegnes som uholdbart. Feltposttjenesten har omfattende mengder av sendinger med brev og pakker.

Toalett, vask- og dusjforhold for personellet er i spesielle containere. Sanitærforhold og hygiene betegnes som høy og er kontinuerlig overvåket. Den norske styrken har ”no-can rule” – altså alkoholforbud. Dette ut fra at man befinner seg i et muslimsk land og at det skaper en trygg og sikker ramme for tjenesten. Det opplevdes som noe problematisk at andre land ikke følger samme regel. Nemnda ser den norske holdningen som svært positivt.De norske avdelingene har bistått lokalbefolkningen med bl.a. brønnboring for å få rent vann. Det er afghanske entreprenører som har utført arbeidet på brønnen og det er afghanske lokale ledere (landsbyråd) som bestemmer hvor brønnene skal være. Selve borearbeidet foregår med, i norske øyne, svært gammeldags teknologi.

I samtaler med nemnda understreker flere at de norske militære styrkene i Afghanistan ikke må bli det de oppfatter som en slags hjelpeorganisasjon. Styrken støtter det afghanske politiet og den afghanske hæren med å skape sikkerhet og stabilitet i Afghanistan, noe som skal gi arbeidsrom for sivile hjelpeorganisasjoner. I Meymaneh ble det gitt uttrykk for et forholdsvis spent forhold mellom militære og sivile organisasjoner.

Soldatene gir uttrykk for at de føler det vanskelig at de omtrent får ”refs” av det sivile bistandsapparatet om de avhjelper nød. De understreker at det må være lov å opptre som medmennesker og med medfølelse også for uniformert personell. De internasjonale soldatene i Afghanistan deler ut mat, tepper og setter i gang ulike hjelpeprosjekter i landet, som er et av verdens fattigste, noe som har ført til at enkelte innen humanitære organisasjoner har protestert, fordi de mener at dette kan oppfattes som militært forsøk på å vinne lokalbefolkningens støtte gjennom bistand og dermed kan ødelegge uavhengigheten og nøytraliteten som de humanitære organisasjonene er avhengig av.

Nemnda merker seg soldatenes oppfatning.

Generelt vil nemndas medlemmer Kjell A. Bratli, Rune Kristiansen, Aud Gaundal, Karen-Margrethe Mjelde, André Wietfeldt og Bjørn Robstad uttrykke bekymring hvis dette er uttrykk for en situasjon med manglende tillit og samkjøring mellom militære og sivile. Det kan i så fall virke svekkende hva angår gjenoppbygging av det krigsherjede landet.
(Ivar Johansens dissens; se nederst)

Hjemmeavdeling og kontaktledd

Nemnda ble orientert om det støtteapparat som finnes i Norge.
Hærens styrker Stab Elverum, Intops-avdelingen er hjemmeavdeling for alt norsk militært hærpersonell som er i utenlandstjeneste. Hjemmeavdeling er den avdelingen som kaller inn og setter opp styrkene. Den har den personellmessige forvaltningen fra innkalling til dimisjon. Det er gjennom dem man kan komme i kontakt med soldatene og befalet som er ute. Intops-avdelingen holder til på Terningmoen i Elverum, en drøy times kjøring fra Gardermoen. Personellet der har lang erfaring med avdelinger både i FN- og NATO-tjeneste. Intops-avdelingen er familiens og pårørendes kontaktledd.

De fleste ved Intops-avdelingen arbeider daglig med virksomhet knyttet til internasjonal tjeneste, og mange har selv gjort tjeneste utenlands. Det finnes personellkontor, utdanningsseksjon som koordinerer utdanning og forberedelser i Norge før utreise og som har god kjennskap til forholdene ute, og en sanitetsseksjon med leger og sykepleiere. De har også prest med erfaring både fra arbeidet hjemme og i utlandet.
Personellet i Intops-avdelingen ved Hærens styrker Stab Elverum bemanner på skift en 24-timers kontakttelefon for pårørende. Kontakttelefonen skal være et fast kontaktpunkt som alltid er tilgjengelig for familiene. Den vakthavende offiser som til enhver tid betjener denne telefonen vil formidle meldinger til de som er ute.

Dersom det inntreffer hendelser i hjemmet og det er behov for raskt å få overbrakt melding, skal alle henvendelser fra pårørende til personell gå gjennom vakthavende i Intops-avdelingen ved Hærens styrker Stab Elverum. De kan raskt komme i kontakt med avdelingen, og sørge for at vedkommende får meldingen.

Det er egne familiekontakter (eller ressurskoordinator) på tjenestestedet i Norge. Vedkommende er familiens direkte kontaktpunkt. Hun eller han har en sentral rolle i arbeidet med å forberede familien på utenlandstjeneste. En viktig del av dette arbeidet går ut på å skape et godt og trygt miljø for de som blir igjen ved bataljonen. Familiekontakten kan hjelpe til med å formidle informasjon til de som er hjemme mens en i familien er borte, og tre støttende til hvis noe uforutsett inntreffer.

Systemet med familiekontakter synes å virke bedre i 2008 enn i 2007.

Sanitet

Det norske helikopterbidraget - Norwegian Aeromedical Detachmen (NAD) fullroses. Detasjementet skal inngå som støtte for PRT-styrken (gjennoppbyggingsstyrken) i Meymaneh.  Hensikten ved å ha slike helikoptre er for å beskytte seg selv. Soldater må ha muligheten til å bli fraktet raskt ut av et område hvis kamper har oppstått og noen har blitt såret.

Avdelingen har tre helikoptre til rådighet. Til enhver tid er to helikoptre klare til bruk; et medisinsk helikopter og et sikringshelikopter. Det tredje er et reservehelikopter som blir satt inn hvis et av de andre ikke fungerer.

Det trengs et ekstra mannskap på rundt 60 personer for til enhver tid å ha bemanning på de tre helikoptrene. Mannskapet inkluderer alt fra flyansatte og medisinsk personell, til folk som jobber med logistikk. Det er 339- og 720-skvadronene, henholdsvis på Bardufoss og Rygge, som bytter på å bemanne oppdraget.

Hvis angrep skjer, er gangen i evakueringen at det ene helikopteret kommer raskt på vingene og henter den skadede soldaten. Personellet ombord starter den medisinske behandlingen, mens Bell-helikopter nummer to sirkler rundt området som en beskyttelsesmekanisme dersom situasjonen tilsier at det er behov for dette. Sikringshelikoptret er utstyrt med høykapasitets mitraljøser.

Den medisinske evakueringsmulighet som ved dette er gitt, gir en åpenbar trygghetsfølelse for personellet på bakken. Helikoptermiljøet i Meymaneh fremstår for nemnda som profesjonelle og flinke folk. Nemnda har tidligere gitt sterkt uttrykk for at dette bidraget er viktig, ikke minst for sikkerheten for styrkene i Afghanistan. Bakkestyrkene opererer med stor risiko og de har nå en bedre trygghet.

NAD har fløyet flere oppdrag siden oppstart våren 2008. Personellet ved detasjementet gir over nemnda sterkt uttrykk for at selv om oppdraget er meningsfylt og viktig, er det svært belastende for det lille helikoptermiljøet som Luftforsvaret har. Etter deres oppfatning er miljøet så lite at man kun kan klare å deployere i Afghanistan i korte perioder – hvis oppdrags- og øvelsesmengde hjemme i Norge holdes på samme nivå.
I Meymaneh finnes en kirurgisk enhet og godt utstyrt sykestue. Kirurgisk enhet er inntil desember bemannet med norsk personell, da overtar Makedonia. Militært hovedhospital (tysk) finnes i Camp Marmal. Dette kan utføre alle typer operasjoner.

De norske legene har utført et omfattende arbeid i Meymaneh. Blant annet på anestesiavdelingen på det regionale sykehuset, er mange pasienter blitt operert med narkose på sykehuset (som over en million mennesker sogner til). Nemnda er av den oppfatning at dette arbeidet har styrket PRT-ens tillit og troverdighet i regionen.

Personell

Nemnda har hatt en rekke møter og samtaler med personellet. Samtlige befal, menige og sivile nemnda møtte poengterte at det ikke finnes en ensidig militær løsning på de problem Afghanistan står oppe i. Tvert om understreket de sterkt at en effektiv sivil gjenoppbygging er helt avgjørende for å få Afghanistan på fote igjen. Det ble likeledes sterkt understreket ønske om at sivile hjelpeorganisasjoner i raskere tempo og større utstrekning kunne bidra til gjenoppbygging i de områder hvor det skapes grunnleggende sikkerhet av ISAF.

Gjennomgående viser soldatene innsiktsfull forståelse i en situasjon der Norge står sammen med det internasjonale samfunn midt i en komplisert og krevende operasjon som krever et bredt sett av virkemidler – hvorav den militære styrken er ett av virkemidlene. Personellet viser personlig og kollektivt engasjement overfor oppdraget og oppgavene, og de har reflekterte holdninger, medfølelse og medmenneskelighet overfor det samfunn de virker i og de mennesker de kommer i berøring med.
De norske soldatene utfører en krevende jobb, og den er risikofylt.  Den underliggende sikkerhetssituasjonen i dagens Afghanistan er vanskelig. Styrkene kan fortsatt regne med å måtte stå overfor et høyt antall episoder med raketter, improviserte eksplosiver og selvmordangrep.

For soldatene er det derfor viktig at de og deres nærmeste vet at den jobben de gjør, blir satt pris på. Viktig er det også at det formidles et så korrekt bilde som mulig av operasjonene, at de kan være farlige og at de også kan innebære å måtte ta og gi liv i kamphandlinger.

Nemnda opplever at unge mennesker som i gitte situasjoner må ta avgjørelser som kan innebære liv eller død, er fornøyd med den støtte de får i avdelingen. De som nemnda hadde kontakt med, understreker at de føler seg trygge på de oppgaver de har ansvar for og at de fungerer godt som samlet norsk styrke. Mange understreker at de opplever tjenesten som svært meningsfylt. Men enkelte ga uttrykk for at nok er nok, i betydningen av at de ikke ville inngå nye, eller forlenge, kontrakter om utenlandstjeneste.

Når det gjelder alder og erfaringsnivå til soldatene som tjenestegjør i Afghanistan, fremholder soldatene at de er myndige, voksne mennesker, som etter egen vurdering inngår kontrakt etter å ha gjennomført førstegangstjenesten. De peker også på at sammensetning og samtrening er viktigere faktorer enn alder alene. Det er nemndas oppfatning at verneplikten og førstegangstjenesten sikrer tilgang på den beste delen av ungdomskullene til Forsvaret, og gir en kvalitet på personellet som mange land misunner Norge.

Bidraget i Afghanistan består av et bredt sammensatt korps av befal, vervede og sivile, og soldatene har trent konkret opp mot et oppdrag gjennom hele førstegangstjenesten. Nemnda merker seg imidlertid at mange ikke synes avsluttende oppøvingsperiode i Norge før utreise er god nok. Blant annet stilte flere av nemndas eskorte seg kritisk til at de ikke hadde fått tilstrekkelig opplæring for dette (kjøring) på forhånd, men måtte mer eller mindre lære seg dette underveis og til dels på egen hånd etter etablering i Afghanistan. Det profesjonelle element for eskorte – MP – gjør en formidabel jobb, tar tunge tjenestebelastninger, men synes underbemannet i forhold til oppdragsmengden.

Nemnda konstaterer at norske soldater gjennomgående får svært gode skussmål for sin deltagelse, både for deres militære nivå og deres evne til innlevelse, kulturforståelse og kommunikasjon. I internasjonal sammenheng høster norske mannskaper heder fordi de er reflekterte, kunnskapsrike, språkmektige, diplomatiske og faglig dyktige.

Sikkerhet i tjenesten

Improviserte eksplosivinnretninger (IED), eller hjemmelagede bomber, er de nåværende foretrukne våpen for terroristene og er foruten selvmordsbombere den største kilden til skader blant de allierte styrkene og sivile befolkninger. Disse våpnene blir satt inn og brukt ved hjelp av en lang rekke midler og teknikker, inkludert bil- og lastebilbomber, bomber ved veikanten og selvmordsbomberes belter og jakker.

Nemnda påpekte i fjor den kritiske mangel på IED-jammere. Dette er anskaffet i et visst antall og har bedret sikkerheten og gjort det tryggere for styrkene å bevege seg utenfor leir. Særlig vekt skal også legges på at veistandarden er økt hva gjelder fast dekke, hvilket gjør det langt vanskeligere å plassere veibomber midt i vei. Ved at de nå må settes fra siden, er sjansen for å overleve økt betydelig i kjøretøyer med pansret side. Nemnda påpekte i sin forrige rapport behov for anskaffelser av mer fleksible og lettere skuddsikre vester og innføring av nye personlige våpen. Nemnda sier seg fornøyd med at dette ble undergitt høy prioritet og at mye er på plass og at innfasing ellers er i full gang.

Bekledning, utstyr

Personellet understreket også i år behovet for vinterutrustning. Enkelte grupper får alt de skal, mens andre ikke får. Til tross for breddegraden og hete somre, kan vintertemperaturen falle lavt. Kombinert med den nesten alltid tilstedeværende steppevinden, vil relativ kulde kunne være bitende.
Nemnda tar det for gitt at styrkene skal være utstyrt med tilstrekkelig utrustning for de særlige klimatiske variasjoner som er i Afghanistan.
I Meymaneh ble det klaget over mangel på reservesoveposer og reservevåpen for operasjonene i felt.

Det var en gjennomgående oppfatning blant personellet at uklarheter i ansvarsforhold mellom hvem som skal belastes regningene ved utstyr som skal brukes, personellets hjemmeavdeling eller FOHK, skaper unødig forvirring. I alle enheter nemnda besøkte, klaget flere på mangler i utrustningen. Nemnda ble forklart at hjemmeavdeling i Norge vegret seg mot å utruste soldatene fullstendig fordi utgiftene da ville komme på avdelingens bunnlinje, og ikke på kontoen for Afghanistan. Ut fra de utsagn som ble gitt kan det dermed virke som en kamp om å unngå å få kostnader på egen bunnlinje. Nemnda tar ikke stilling til påstandene, men regner med at Forsvaret sørger for at retningslinjer som vil oppfattes entydige og klare hva angår utstyr.

Kost

Den norske styrken i Mazar-E Sharif har ikke lenger eget norsk kjøkken, men har inngått avtale med selskapet Supreme, som også leverer kjøkkentjenesten i Camp Marmal (tyskerne) og på KAIA (mange nasjoner). Hos OMLT i Camp Spann leverer den amerikanske hæren kjøkkentjenestene, mens nordmennene driver eget i Meymaneh.

I år fremkom det ingen klager på matens kvalitet og ernæringsmessige innhold.

Annet

Lønn var gjennomgående tema. Mange påpekte at inntekt i IntOps ofte lå under hva man kunne tjene ved avdelinger med høyt aktivitetsnivå i Norge. Enkelte tok også opp plassering på lønnsregulativet og mente at dette lå under sammenlignbare stillinger i Norge. Likeledes ble det reist spørsmål om enkelte stillingsplasseringer, som ble karakterisert som ”tilfeldig”. 

Nemnda regner med at Forsvaret fortløpende og grundig gjennomgår slike forhold.

Nemnda ble overrasket over hvor mange det var som klaget på feilutbetalinger av lønn og tillegg og noen manglet undertegnet kontrakt – selv etter fem måneders tjeneste. Saker som mer konkret angikk forhold ”menige tjenestemenn/grenaderer, stillings- og lønnsplassering, signerings- og sluttbonus m.v.”, ble tatt opp med Ombudsmannen.
Flere tok opp spørsmålet om familiene hjemme og ønsket seg enda bredere engasjement fra Forsvarets side hva angår pårørende.
Personellet hadde en klar oppfatning av at to hjemreiser i løpet av 6 måneders tjeneste er i minste laget, og ønsker seg tre slike. Veistandarden utenfor hovedvei er av en slik art at belastningen på rullende materiell er uvanlig stor. Dette setter store krav til logistikk- og vedlikeholdspersonell. Logistikkavdelingen ble berømmet av flere.
 
Brukerne av kjøretøyene understreket at de fortsatt har en god del nesten utrangert materiell, som er nær ”break down”. Hvis vognene får stopp under kjøring, kan dette i tillegg medføre ekstra sikkerhetsrisiko. Innfasing av en del nye pansrede personellkjøretøyer har pågått siden nemndas besøk i 2007. Personellet etterspør flere pansrede kjøretøy.

Personellet understreket nødvendigheten av i større grad å kunne trene og oppøve på samme materiell hjemme som ute.Våpenverker uttrykker bekymring for manglende reservedeler og uttesting av nytt gevær HK 416 før implementering. Likeledes ble det uttrykt fra flere bekymring for funksjonsfeil ved bruk av blyfri ammunisjon (miljøammo).

Fortsatt er en forholdsvis høy andel av befalsstillingene dekket av personell med annen bakgrunn enn stadig tjenestegjørende personell; så som vernepliktig befal og spesialister innen forskjellige sektorer. I særlig grad gjelder dette innen støttefunksjonene.

Befalet mente at det er altfor få befal i den norske hær i forhold til rullerende bemanning i utlandet. 1:5-forholdet er ikke oppnådd og befalets tillitsvalgte er av den oppfatning at dette vil kreve en ytterligere økning av beordringer i stedet for ved frivillighet. For enkelte spesialister ble det hevdet at belastningen kan være 1:2 og sågar 1:1.

Nordmennene støtter en rekke institusjoner i regionen, blant annet barnehjem med skolesekker, som inneholder skolesaker og leker. Det foretas også innsamlinger blant norske soldater i Afghanistan og andre steder, som går til tiltrengt utstyr for barnehjemmene.

I PRT Meymaneh holder tolkene blant annet språkundervisning. I tilelgg til å være tolker for norske, finske og latviske soldater underviser de barn og ungdom på sitt eget språksenter.  For under 30 amerikanske cent i måneden får barn og unge i Meymaneh engelskundervisning en time om dagen. De 30 centene dekker utgifter til rengjøring og noe av strømregningene. Arbeidet gjøres frivillig. De fleste elevene er mellom 10 og 16 år. PRT Meymaneh bidrar med inventar, datamaskiner og husleie for språksenteret, men har ingenting med selve undervisningen å gjøre.

PRT jobber med å kartlegge samfunnene i provinsene, vise tilstedeværelse og informere lokalbefolkningen om valg og andre viktige hendelser, men PRTs hovedfunksjon er likevel å understøtte det valgte sentralstyret i Kabul, den afghanske nasjonale hæren (ANA) og det afghanske nasjonale politiet (ANP) og å bistå disse i utviklingen av provinsene. Norsk styrkesjef fremholder at PRT er en viktig institusjon i arbeidet for avvæpning av illegale bevæpnede grupper, identifisering av narkotikavirksomhet og svekkelse av makten til regionale krigsherrer. Norsk styrkesjef understreket norske styrkers rolle i å sette afghanerne selv i stand til å ivareta sikkerheten i og for sitt eget land. Etter hans oppfatning bør det settes mål-etapper, som munner ut i en exit-strategi.

SÆRMERKNADER:

Nemndas mindretall, medlem Ivar Johansen, merker seg flertallets merknader anførsler om at sikkerhetstrusselen for de norske styrker har økt som en konsekvens av at de norske styrker har gått inn i et område som ligger utenfor det norske mandatet, og ligger under spansk PRT.  Det anføres at befalet er frustrert fordi  ”de ikke får operere uten forhåndsklarering inn i Badghis-provinsen.” En konsekvens av et slikt ønske vil være at Norge vil måtte akseptere at andre PRTer tilsvarende starter militære operasjoner i Maymane uten å rådføre seg med den norske PRT/norske myndigheter.

Dette medlem anser at en slik utvikling vil være svært uønsket og i betydelig grad eskalere konflikter og dermed øke trusselen for de norske styrkene. Forhåndsklarering/forhåndsrådføring må fortsatt være hovedregelen.

Nemndas mindretall, medlem Ivar Johansen , merker seg flertallets merknader ”krav” fra soldater om i militær regi å få drive bistandsarbeid.
Dette medlem understreker at det foreligger klare retningslinjer for sivil/militær samhandling i komplekse kriser (de såkalte Oslo Guidelines, retningslinjer Norge var pådriver for å få på plass). Disse sier at militære kun skal drive humanitære prosjekt når det er på anmodning av for eksempel FN, og underlagt humanitær ledelse. Dette er det offisielle norske synet på hvorledes sivil/militær relasjon skal organiseres.

Dette medlem forutsetter at norsk befal og soldater i Afghanistan er lojale mot de internasjonale regler på området, og kan ikke se det som ”urimelig” å kreve at norske soldater innordner seg offisiell norsk politikk på hvordan sivil/militær relasjon skal organiseres. I den utstrekning militære enheter og soldater er opptatt av humanitær bistand kan dette skje gjennom for eksempel å hjelpe afghanske myndigheter, FN og frivilllige organisasjoner med logistikk for å få fram nødhjelp.

De militære bør også orientere seg om hvilke planer afghanske myndigheter har for å møte den humanitære krisa over vinteren, hva "disaster preparedness" (både myndigheter, FN og NGOer) har fått på plass, og hvordan norske styrker eventuelt kan støtte og forbedre disse initiativ.
Dette medlem understreker at Forsvaret for å redusere den personlige konflikten må styrke informasjonen om regelverket for sivilt/militært samarbeid. Det er behov for at Forsvarets øverste ledelse, ved Forsvarssjefen, utarbeider klare retningslinjer for hvordan Forsvaret skal forholde seg til Oslo Guidelines. Disse retningslinjer - og konsekvensene av disse i felt – må inngå i opplæringen for alt militært personale som reiser ut.