Internasjonal politikk

Gunnar Garbo: Seksti år med løftebrudd

Gunnar Garbo: Seksti år med løftebruddNorske myndigheter har gjentatte ganger sviktet sine løfter om Norges bidrag til Nato. Nato har gått fra å være en forsvarsallianse innenfor rammen av FN-pakten til å bli en angrepsallianse med globalt nedslagsfelt.  Resultatet er at FN er blitt så systematisk sulteforet at Nato-lederne tilsynelatende får en selvbestaltet rett når de påstår at bare Nato kan rydde opp i krevende konflikter. Denne utviklingen har blitt godtatt av norske myndigheter til tross for gjentatte løfter om det motsatte, og uten noen reell offentlig debatt, skriver Gunnar Garbo i denne artikkelen.


Seksti år med løftebrudd

Av Gunnar Garbo


Mange ble skremt av skyggen fra Sovjetsamveldet da beretninger om stalinistiske overgrep strømmet på oss i årene etter 1945. Likevel var det et kupp som innledet Norges allianse med vestmaktene.

Einar Gerhardsen, som selv foretrakk et nordisk forsvarsforbund, bøyde seg i begynnelsen av februar 1949 motstrebende for sterke medarbeidere som ville ha Norge med i vestblokken. Deretter var han mann for å handle. Arbeiderpartiets landsmøte var berammet til 17. februar. Selv om saken ikke stod på kartet, kjørte partiformannen Nato-medlemskapet igjennom der.

I sin selvbiografi unnskyldte Gerhardsen hastverket med at han ville unngå kommunistisk obstruksjon: «Så lenge en vanskelig og omstridt sak ikke var avgjort, holdt de det gående med resolusjoner og fordømmelser på hver eneste arbeidsplass der de hadde medlemmer.» Det fikk altså våge seg om heller ikke statsministerens egne partifeller fikk rimelig tid til å overveie det viktigste sikkerhetspolitiske veivalget Norge har møtt.

Traktaten for det nordatlantiske område (The North Atlantic Treaty), som den het, ble utformet i samsvar med FN-pakten. Den avgjørende artikkel 5, som fastslår at et angrep på ett land er et angrep på alle, stemmer med retten til kollektivt selvforsvar etter FN-paktens artikkel 51. Så traktaten burde ikke undergrave FN dersom alliansen overholdt artikkelen.

Dette forsikret våre politiske ledere at alliansen ville gjøre. I proposisjonen til Stortinget skrev regjeringen at FN-pakten forbyr regionale grupper maktbruk «uten bemyndigelse fra Sikkerhetsrådet» og at Norge «aldri vil kunne delta i en politikk som har aggressive formål». Statsråd Hauge argumenterte med at pakten ble inngått av land «som har den dypeste omsorg for at FN skal kunne bli en virkelig effektiv organisasjon». Stortingets saksordfører Terje Wold sa at det ikke hersker tvil om at Atlanterhavspakten «både reelt og formelt er i samsvar med FN-pakten». Dermed falt innvendingene bort, mente han.

Til å begynne med tok både utenriksminister Halvard Lange og forsvarsminister Jens Christian Hauge avstand fra enhver tanke om å skape et integrert militærapparat med en øverstkommanderende fra en av stormaktene. Som Hauge uttrykte det: «Forsvar vår dyd, men kom oss ikke for nær.» I mai 1950 fortalte han Stortinget at norske styrker ikke var større enn at de måtte forbeholdes forsvaret av Norge.

Så langt var altså The North Atlantic Treaty en tradisjonell mellomfolkelig avtale. Skjedde det et væpnet angrep mot en av partene, skulle enhver annen part, for å sitere presist, bistå ved «å ta slike skritt som den anser for nødvendig», derunder bruk av væpnet makt.

Året etter skiftet traktaten ham til organisasjon. Da Koreakrigen brøt ut, feiltolket også norske politikere krigen som et vitnesbyrd om generell sovjetisk ekspansjonspolitikk. Regjeringen fikk Stortingets samtykke til å la Norge delta i et felles kommandosystem og en felles forsvarsstyrke for alliansen, med militær samordning allerede i fredstid. Som ordfører for en enstemmig innstilling sa Oscar Torp at Sovjetsamveldets adferd minnet ham «uhyggelig om forspillet til siste verdenskrig». NAT ble Nato.

Men Grunnlovens paragraf 25 forbyr både å overlate norske styrker i fremmede makters tjeneste og å bruke dem utenfor landets grenser uten Stortingets samtykke. Her måtte man finne en fortolkning som tvert imot tillot utenlandsk kommando. Regjeringen erklærte i proposisjonen at norske styrker bare ville bli brukt utenfor landets grenser dersom det var «et nødvendig og hensiktsmessig ledd i forsvaret av Norge». Og to stortingskomiteer fant at øverstkommanderende kunne bruke norske tropper utenfor landet «dersom de ut fra militære hensyn kan yte de beste bidrag til Norges forsvar på denne måte».

Sovjetlederne hadde heldigvis ikke den sansen for en ny verdenskrig som hauker i vest forestilte seg. Derimot ville noen av våre allierte gjerne at alliansen skulle bistå dem med kolonikrigene. Først kom kravet fra europeiske kolonimakter. Siden kom det fra USA, som skulle slå ned folkereisinger ikke bare i Sør- og Mellom-Amerika, men også i Asia. Gjennom femti år avviste flertallet i Nato-rådet, blant dem de mindre landene, ethvert forsøk på å engasjere alliansen «out of area».

Men visse kompromisser gikk flertallet med på. Ett eksempel var da rådet i 1952 uttrykte sin helhjertete beundring for den «tapre» kolonikrigen Frankrike førte i Indo-Kina «i den fulleste harmoni med målene og idealene til Atlanterhavssamfunnet». Et annet eksempel kom da sovjettroppene rykket inn i Afghanistan i 1979 og USA støttet motstanderne i landet, deriblant Osama bin Laden, med våpen og pengemidler. Nato-rådet gikk med på å avlaste USA i Europa, gi USA nye rettigheter til baser og overflyginger og øke støtten til land som Hellas, Tyrkia og Pakistan.

Motstanden mot Nato-krig utenfor eget område ble definitivt brutt 23. mars 1991, med bombekrigen mot Jugoslavia. Angriperne påstod at serberne brukte overdreven makt i kampen mot Kosovo-geriljaens opprør. Dette var en fortegning. Kampene i Kosovo kan ikke sammenliknes med overgrepene som foregikk i Bosnia-Herzegovina. Siden er angrepskrigen blitt begrunnet med den folkefordrivelsen som tok til da Nato startet angrepet.

Lederne i USA hadde lenge ment at Nato ikke behøvde be om lov til å gå til krig. Til da hadde Norge og andre europeiske medlemsland holdt fast ved forbudet mot maktbruk uten mandat fra FN. Med krigen om Kosovo ga de etter. Igjen trengtes en nytolkning. Regjeringen Bondevik fant at med utgangspunkt i Sikkerhetsrådets resolusjon 1199, en rapport fra FNs generalsekretær 6. oktober 1998 og en uttalelse fra rådets president samme dag, hadde man «den nødvendige legitimering av maktbruk». Men verken resolusjonen eller rapporten bemyndiget bruk av makt. Og presidenten hadde ingen uttalelse gitt. Regjeringen serverte en usannhet som den aldri har brydd seg med å beklage.

Da norske kampfly ble med i angrepet på Jugoslavia, brøt regjeringen også forbudet mot å bruke norske styrker utenfor landets grenser uten Stortingets samtykke. Sonderinger i lukkete møter i den utvidete utenrikskomite svarer ikke til det konstitusjonelle kravet om nasjonalforsamlingens samtykke. Først dagen etter at krigen begynte med norsk deltaking, fikk Stortinget høve å diskutere den. Tinget ga regjeringen politisk støtte ved hjelp av et misvisende virkelighetsbilde og en usannhet, pluss dårlig orienterte representanter.

Debatten var berammet på grunn av Bondeviks muntlige redegjørelse en uke før om Natos toppmøte i Washington en måned senere. Det sentrale spørsmålet var utkastet til Natos nye strategikonsept, som Stortinget ikke hadde sett. Bondevik opplyste at «Natos prinsipprogram», som han kalte det, også var rettet mot hva han kalte «fredsoperasjoner» ute i verden. Men regjeringens holdning var at alliansen ikke måtte gi seg inn på noen «utvidelse av Natos geografiske område ut over medlemslandene». De fleste talerne som kom inn på dette temaet, sluttet opp om holdningen. På møtet i Washington måneden etter underskrev Bondevik så på Norges vegne et strategikonsept som utvidet Natos geografiske område ut over medlemslandene.

Det nye konseptet supplerer traktatens artikkel fem, som begrenser oppgaven til kollektivt selvforsvar, med ikke-artikkel fem-operasjoner. Alliansen tok seg med det rett til å gripe inn med militær makt hvor som helst den følte seg berørt av farer som terrorisme, organisert kriminalitet, avbrytelse i flyten av livsviktige ressurser, forflytninger av store folkemengder eller liknende. Konseptet forutsetter ikke FN-mandat. Dette var å bryte Atlanterhavspakten. Korrekt saksbehandling ville ha vært å endre pakten. Det ville ha krevd regjeringsvedtak som nasjonalforsamlingene måtte ratifisere. Og det ville ha åpnet for en offentlig debatt som lederne nå unngikk.

Kampanjen Nei til nye Nato hevdet at med dette var en forsvarspakt endret til angrepsmakt. Våre sikkerhetspolitiske myndigheter påstod at det var et skremmebilde. I stortingsmeldingen om samarbeidet i Nato i 1999 erklærte Utenriksdepartementet: «Ingen medlemsland ser for seg alliansen som en aktør utenfor Europa.» Forsvarsminister Eldbjørg Løwer trodde at erfaringene fra Kosovo nærmest hadde hevet terskelen for intervensjoner. I et intervju avviste hun at det var aktuelt for Nato å gå utenom det euro-atlantiske området: «Man forflytter seg jo ikke over i en annen verdensdel.»

Som vi vet ble Nato både aktør utenfor Europa og grep til krig i en annen verdensdel. USA forsøkte å legitimere angrepet på Afghanistan med retten til selvforsvar. Men da var angrepene 11. september forlengst over. Det er ikke forsvar av USA å gå til krig mot folkegrupper i Sentral-Asia etterpå – enn si å fortsette for åttende år på rad.

Krigen mot Irak strider om mulig enda klarere mot folkeretten. Her hindret Frankrike og Tyskland at Nato ble med. Likevel klarte regjeringen Bondevik å bistå den ulovlige okkupasjonen med norske ingeniørtropper da Bush for seks år siden innbilte seg at han hadde vunnet krigen.

Verdens sterkeste og rikeste landegruppe, som i følge Hauge hadde «den dypeste omsorg» for å gjøre FN til en effektiv organisasjon, undergraver nå FN og folkeretten med maktpolitikken sin. Paktens forutsetning om at verdensorganisasjonen selv skal ta hånd om de stridskrefter og ressurser som trengs for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, er som blåst bort. FN er blitt så systematisk sultefôret med midler at Nato-lederne tilsynelatende får en selvbestaltet rett når de påstår at bare Nato kan rydde opp i krevende konflikter.

Norske myndigheter sviktet tilsagnet om

* at Norge aldri ville gå til angrepskrig,
* at Norge aldri ville delta i krig uten FN-mandat,
* at Norge ikke ville godta noen militær integrasjon,
* at Nato alltid ville opptre i samsvar med FN-pakten, og
* at norske styrker bare skulle brukes ute som ledd i forsvar av Norge.

De sviktet også ved

* å gå til krig uten stortingsdebatt og adgang til offentlig ordskifte,
* å servere en usannhet for å legitimere krigen om Kosovo,
* å godta strategi-konseptet i 1999 uten drøfting i Stortinget, og * å benekte at konseptet gjorde Nato til aktør utenfor Europa.

Samlet svekket disse løftebruddene og svikene den respekten for demokrati som Jens Chr. Hauge forsikret at Nato-landene mer enn noen andre hadde «den dypeste omsorg for».

Nå legger Nato opp til å vedta enda et nytt strategi-konsept. I følge generalsekretæren er det nødvendig for alliansen også å håndtere trusler som sviktende stater, spredning av masseødeleggelsesvåpen, pc-angrep, klimaendringer, brudd på energiforsyning og nedsmelting på Nordpolen. Begreper som «innenfor eller utenfor» medlemsstatenes landområder har ikke lenger mening. Nato må påta seg en global rolle og møte truslene hvor og når de melder seg, hevder Jaap de Hoop Scheffer.

Dette betyr at Natos ledere fortsetter linjen fra 1999. Den vestlige militæralliansen skal innta en lederplass i arbeidet med spørsmål som organisasjonene i FN-systemet søker å løse med fredelige midler, i et samarbeid hvor alle verdens land er med. Vi får se hvor lenge folkene i Asia, Afrika og Latin-Amerika finner seg i slik dominans. Intet tyder på at konseptet vil skape en tryggere verden. Og lite tyder på at det skal vedtas på en mindre udemokratisk måte enn sist.

(Klassekampen 4. april 2009)

Legg til kommentar