Internasjonal politikk

Afghanistan etter bombene

Afghanistan etter bombeneMan kan kanskje bombe et land tilbake til steinalderen. Men kan man bombe frem en moderne nasjonalstat fra ruinene av et stammesamfunn? spør lege Marianne Mjaaland, i en kommentarartikkel i VG.

Hva har USAs krigføring i Afghanistan ført til, annet enn store tap for sivilbefolkningen og en stadig styrking av Talibans maktbase? Pakistans kritiske destabilisering er en direkte følge av samme dominospill. Ingen vaklende regimer kan i lengden overleve med en supermakt som krykke. Og man kan ikke bombe frem et moderne demokrati fra ruinene av et middelaldersk stammesamfunn.  Om ikke USA tar til vettet, er det på tide at Norge frir seg fra foreldet takknemlighetsgjeld. Og har anstendighet nok til å trekke seg ut, skriver Mjaaland, som arbeidet som lege i Afghanistan under den sovjetiske okkupasjonen.

AFGHANISTAN ETTER BOMBENE

AV Marianne Mjaaland

Man kan kanskje bombe et land tilbake til steinalderen. Men kan man bombe frem en moderne nasjonalstat fra ruinene av et stammesamfunn? Hvem kan si nei til å redde Afghanistan fra Taliban og kvinneundertrykkelse? Særlig ikke når det er vår egen superredder USA som ber om hjelp. Kjølige realpolitiske kalkyler blekner. Men det er når storpolitiske manøvrer kamufleres som veldedighet det er grunn til å være på vakt.Som da Sovjet i fremskrittets tjeneste invaderte Afghanistan for snart 30 år siden, etter at landets sovjetvennlige regime hadde tvunget gjennom jordreformer på tvers av århundrelange tradisjoner. Men ikke minst hadde de stilt krav om skolegang for landsbyjenter, grunn god nok til at store deler av norsk politisk venstreside støttet Sovjets invasjon.

Etter ti års hengemyr ble Sovjet tvunget til retrett. Min egen jubel hadde en personlig klangbunn. Som barn bodde jeg to år i Kabul, mens Afghanistan ennå var preget av fremtidstro og forsiktig oppbygging av en moderne nasjonalstat. Under Zahir Shah, konge fra 1931 til han ble avsatt ved statskupp i 1973, hadde landet hatt en uvanlig stabil periode. Fra da skjerpet forholdene seg - det vil si, i det moderne Kabul, hvor pikeskoler slett ikke var uvanlig, kvinner tok universitetsutdannelse og mange kastet sløret, selv om enkelte som en mellomløsning nøyde seg med miniskjørt og høyhælte sko under burkaen.

I resten av landet levde folk som de alltid hadde gjort, i stammesamfunn med én høvding for hvert dalføre. Godt bevæpnet hadde de tradisjon for å gjøre opp interne stridigheter, og hadde lyktes i å avverge alle tidligere forsøk på kolonialisering. Hva regjeringen i Kabul styrte med interesserte dem lite, inntil de brått ble fratatt egen jord og råderetten over døtrenes skolegang. I 1978 var folkeopprøret et faktum. Uten invasjonen et snaut år senere ville Sovjets skyggeregjering falt og grunnlaget for deres innflytelse i landet smuldret bort.

Under Sovjetokkupasjonen jobbet jeg som lege på den afghanske landsbygda. At USA, Saudi Arabia og Pakistan forsynte landet med våpen og en jevn strøm av penger, mente jeg var helt på sin plass. Man kan jo ikke lage omelett uten å knuse egg, og å knuse en krigsmaskin som Sovjets var ikke en jobb for amatører. Det var også godt kjent at enkelte av de afghanske eksilpartiene hadde klare islamistiske sympatier. At tautrekkingen endte med at disse ble inkludert i en sivil regjering, var kanskje ikke til å unngå. Og iallfall ikke vår sak.

For da Sovjet trakk seg ut, gjorde jeg det samme. Ikke fordi jeg med glede var vitne til Talibanregimets forbrytelser - og da regner jeg knusing av kulturskatter som de unike Buddhastatuene jeg selv hadde klatret på som barn, som smått. Men fordi jeg ikke ser andre løsninger enn at det krigsherjete afghanske folket må famle seg frem til sin egen vei. Med eller uten Taliban.

For enkelte forhold kan vi som verdenssamfunn bidra til å ordne opp i. Men vi gjør det sjelden omkostningsfritt. Prisen for å bli kvitt Sovjet var Taliban. Og fortsatt er jeg ikke i tvil: det var verdt det.

Men nok en militær intervensjon for å redde pikeskoler? Det lyder litt for kjent, og så velmenende at det er grunn til å spisse ører.

For sju år siden kunne USA med en viss troverdighet føre i marken en nasjonal krenkelse av dimensjoner, selv om forestillingen om at det skulle være mulig å finne en terrorist i et av Afghanistans mylder av dalfører var vel naiv. Et vaklende pakistansk regime er nå et velkomment påskudd til å trappe opp. Om det skal forstås som avledningsmanøver fra annet engasjement i regionen, innenrikspolitiske hengepartier som skal nøytraliseres, eller et generelt behov for å vise muskler – det ligner stormaktspolitikk av velkjent merke. 

Som det er god grunn til å ta avstand fra. Ikke basert på folkerett eller kvinnesak, men en nøktern konsekvensanalyse. For hva har USAs krigføring ført til, annet enn store tap for sivilbefolkningen og en stadig styrking av Talibans maktbase? Pakistans kritiske destabilisering er en direkte følge av samme dominospill. Ingen vaklende regimer kan i lengden overleve med en supermakt som krykke. Og man kan ikke bombe frem et moderne demokrati fra ruinene av et middelaldersk stammesamfunn. 

For USA kunne et kort historisk tilbakeblikk vært nyttig realitetsorientering, om det gjelder Sovjets skjebne eller egen Vietnam-hengemyr. Men om ikke USA tar til vettet, er det på tide at Norge frir seg fra foreldet takknemlighetsgjeld. Og har anstendighet nok til å trekke seg ut.  

(VG 14. juni 2009)

Kommentarer   

0 #1 John Y. Jones, Hosle 20-06-2009 17:44
Marianne Mjåland snakker klokt om Afghanistan. Hennes personlige erfaring og sunne realitetssans har summert seg til noe som kunne tas direkte inn i en utenrikspolitis k redegjørelse for hvordan norsk politikk overfor Afghanistan bør orientere seg. Regjeringen kan bare klippe og lime.
0 #2 Nikolai Torp Dragnes 20-06-2009 23:33
Disse soldatene er mordere enkelt og greit. Mordere som koster 10 milliarder i året.
0 #3 Vidsyn 23-06-2009 04:03
Dette er vår krig! Vil vi overlate landet til Taliban som bomber skoler med vilje og som kaster syre i ansiktet på skolejenter?

Vil vi støtte et rettsystem der amputasjoner er en mulig straff?

Vil vi la et land som tidliger skrøt av at de skjulte terrorister bli styrt av de samme lederne?

Vil vi la ledere som tjener fett på slavehandel og narkotika komme ut av krigen uten straff?

Vil vil la denne bevegelsen spre seg til andre land som Pakistan og India der de har hatt framgang i det siste?

Vil vi sende et budskap om demokrati og frihet?


I 1914 ville ikke Amrikanerne støtte opp om ententen og satt og så på at millioner av menn ble slaktet. Så ble USS Lustiania senket av en tysk ubåt og Amrikanerne forstod at krugen hadde spred seg til dem. Selv om de ble med I 1916 hadde krigen allerede drept millioner. Millioner som kunne vært reddet!

På 30tallet annekserte Tyskland land etter land. Den britiske statsministeren Chamberlain sa at når Tyskland hadde fått tilbake det de tapte i ww1 ville de stoppe. Chamberlains linje var forhandliger. Han ville forhandle med de som arresterte, torturerte og drepte folk med annen politisk oppfatning og etnisk tilhørighet!

Vi står ovenfor en lignende situasjon i dag! Si nei til ekstremisme og totailitere regimer!
0 #4 Trine Eklund 18-07-2009 19:08
Okkupasjon og Krig skal ikke og må ikke være en løsning vi i Norge eller våre "allierte" går inn for når konflikt oppstår.Etter WW2 er det ingen okkupasjonsmakt som har vunnet en bærekraftig seier
Norge gjør klokt i å trekke alle soldater ut av okkuperte områder og si NEI til "NATO out of area" konseptet. Militære soldater kan erstattes av Sivile Fredsstyrker/FN -styrker og Bistandsarbeide re for å løse konflikter utenfor landets grenser.
0 #5 Vegard 21-07-2009 05:23
Sovjet har aldri invadert eller okkupert Afghanistan. Den folkedemokratis ke revolusjonære AFghanske regjeringen ledet av PDPA ba den sovjetiske regjeringen om hjelp ( i tråd med vanlig folkerettslig praksis) for å kjempe imot reaksjonære fundamentaliste r og krigsherrer støttet av imperialismen og som ønsket å ødelegge det afghanske folkets fremskritt innen helse,utdanning ,jordbruk og industri som var satt igang og som utviklet seg progressivt i hele PDPA-perioden, de ville knuse det sosialistiske regjeringen og hjelpe vestens interesser i regionen.

Det er tragisk når folk som ønsker å være progressiv pg arbeidee for fred og folkemakt henfaller til en borgerlig, propagandistisk anti-sosialisis k analyse av Afghanistan og sovjets tilstedeværelse.

Å sammenligne Sovjet og Taliban er som å sammenligne sosialismen med fascismen - det er reaksjonært og totalt uriktig og har ingen progressiv hensikt.

Vil minne om at PDPA-regjeringe n holdt seg i en god stund selv etter den Røde Arme var trukket ut.

Afghanistans folk har nemlig de samme drømene om folkemakt og sosialisme; dvs virkelig frihet med materiell trygghet og mulighet for individuell utvikling uten å undertrykke andre.

Legg til kommentar