I den grad partier har et kosthold består vel SV sitt av kameler og intet annet. Det gikk som kjent ikke lang tid etter soria moria før sentralstyremed lemmer i SV demonstrerte mot sin egen regjering utenfor stortinget. Smaker kamelene fremdeles greit?

Siden 1990-tallet har Norge bygd opp en unik utenrikspolitis k profil. Stikkord engasjementspol itikk, humanitær stormakt. Som en del av denne «merkevarebyggi ngen» (de kaller det faktisk det) har norske myndigheter søkt en høyprofilert rolle som megler og tilrettelegger i en lang rekke konflikter, hvorav Sri Lanka var én. Den underliggende tanken var hva Johan Galtung kalte «Transcend-meto den». Her oppmuntres partene til å oppdage sine «virkelige» interesser hjulpet av konstruktiv dialog, bistand og norsk meglerekspertise.

Når vi et tiår senere ser tilbake på denne politikken, må det sies at resultatene ikke har stått i forhold til innsatsen. Nyere forskning kan bidra til å forklare hvorfor. Voldelige konflikter og borgerkrig sett under ett viser at inngripen utenfra har vist seg å ha dårligere resultater enn engasjementspol itikkens tilhengere vedkjenner seg. «Humanitære» intervensjoner kan bidra til å forlenge stridighetene. De kan også komplisere situasjonen på bakken fordi timingen er feil.

Mens situasjonen forverret seg på Sri Lanka, satt FN på gjerdet. Altfor lenge. Da intervensjon utenfra kom i form av indisk inngripen i 1987, ble flyktningleiren e over grensen til Tamil Nadu en kilde til politisk uro både i vertslandet og i Sri Lanka. Dette mellomspillet endte med drapet på statsminister Rajiv Gandi i 1991 av en tamilsk selvmordbomber.

I sin studie av borgerkriger etter annen verdenskrig viser Sarah K. Lischer at humanitær hjelp kan gi nye krefter til stridende parter og bidra til at krigshandlingen e forlenges. Dette var trolig grunnen til at Sri Lanka avslo Norges velmente krav om en våpenhvile da krigen gikk inn i sin siste fase. LTTE hadde brukt tidligere våpenhviler til å regruppere og å forberede nye offensiver.

En annen utfordring er, som Stephen Stedman m.fl. har vist, at jo mer sammensatte de internasjonale intervensjonene er, med humanitære, politiske og militære aspekter, desto større fare er det for å favorisere en av partene og derigjennom ende opp som en aktør i konflikten. Indias fredsintervensj on endte som krigførende part. Det samme er tilfelle med intervensjon med pengemakt, det foretrukne norske virkemiddelet. Singalesiske kilder har gang på gang hevdet at norske penger bidro til å holde liv i LTTE. Uten forskning er det vanskelig å vurdere sannhetsgehalte n i dette. Hva vi nå vet er at norske myndigheter valgte å vende det blinde øyet til LTTEs beskatning av det tamilske miljøet i Norge.

I sin milesteinsartik kel «Lite land som humanitær stormakt?» viser Professor Øyvind Østerud til at fredsmekling sjelden er vellykket med mindre en rekke faktorer allerede ligger på plass. Siden krigsutbruddet 23. juli 1983 hadde internasjonale aktører alt stått bak et stort antall resultatløse fredsinitiative r. Da Norge påtok seg en aktiv rolle på Sri Lanka, skjedde dette uten offentlige tilløp til kritisk analyse. Lite har endret seg siden den gang. Vi har fortsatt lite etterprøvbar uavhengig forskning om erfaringene fra og virkningene av det norske fredsdiplomatiet.

Det er altså grunn til å spørre om idealisme virkelig er et fullgodt substitutt for realisme? Mens den norske utenrikspolitis ke elite mente å vite at «det finnes ingen militær løsning på konflikten», var det nettopp en militær løsning som fant sted.

Da Nato vedtok hurtigutrykning spolitikken, med norsk velsignelse (Krohn Devold) skrev Nils Morten Udgård i sin lederartikkel i Aftenposten:"US A har nå gjort NATO til et redskap i sin imperiebygging. " Og SV er med.
Hvorfor er det så lite debatt om krigen vi er med i?

Ja, sorry men det har vel mest sansynlig å gjøre med at medlemmene av Norges Fredsråd også er SV-medlemmer eller noe slikt.
Norge er med i en krig hel, og en annen kanskje/delvis. Hverken Rødt eller SV har tenkt seg å gjøre noe ved det i løpet av de neste 4 årene etter hva jeg har skjønt. Det er patetisk og sørgelig.

Å svelge kameler er kanskje som å begynne å røyke? Du hoster og piner deg igjennom det i starten, men etterhvert blir du avhengig og må ha din daglige kamel og vel så det. Det ser ihvertfall ikke ut til at SV har spesielle vanskeligheter med å sitte i en regjering de er prinsipielt uenig med. Eller kanskje de prøver å slutte, men får det ikke til fordi kamelene har tatt kontroll?

@alex: Prøver du å si at vi må vente oss en invasjon av norsk territorie enten av Irak, Afghanistan eller Osama Bin Ladin, sånn i løpet av det nermeste? Spennende teori...

@Ivar: SV kunne helt fint stille ultimatum på noen punkter. Det har Rødt jo valgt å gjøre -- bare at de da av en for meg uforståelig grunn har valgt å sette dette kravet på en veldig defensiv møte ( a la "ikke rør ved ordningen vi allerede har"). Å sette ultimatum på "ikke delta i krig" -- noe som burde være en selfølge for alle til venstre for midterlinjen -- er det derimot ingen som gjør.
Hvis man derimot ikke setter ultimative krav, så lar Ap få en alle de saker som ikke er så viktige for dem , mens de får de alle seirene på alt "viktig".
Jeg ønsker venstrepartiene lykke til i valgkampen likevel, og håper da så sannelig på at det faktisk skjer noe på dette område i den neste fireårsperioden . Krigen holder på allerede lenger enn andre verdenskrig, og det blir bare verre og verre.

Johannes:

Hvis SV, Ap og Sp. hver for seg stiller med et knippe av ultimate - absolutte - krav blir det opplagt ingen rødgrønn regjering, og vi overlate makta til Høyre og Fr.P.. Den norske befolkning fortjener en regjering som dreier politikken til venstre.

Alle SVs stortingsrepres entanter har lojalt sloss for SVs program både internt i regjeringskoali sjonen og i den offentlige debatt.

Rødt har stått på Torget å agitert. Det har også SV, men i TILLEGG har vi påtatt oss å gå inn å styre landet ved å gå i regjering. I en regjering bestående av flere partier må man kompromisse, men innad har SV slåss sterkt for maksimalt å nå fram med SVs primærstandpunkter.

Høyresida i Ap mener SV har fått for sterkt gjennomslag i regjeringen, og er sure. Men det ville være meningsløst om SV skulle sloss igjennom SV-seire i regjeringen, og når saka kom til Stortinget skulle Ap ha rett til å gå sammen med H/FR.P. og stemt ned det som er blitt regjeringens politikk. Særlig for SV er/har det vært viktig at Ap har vært tvunget til å stemme slik SV har vunnet fdram i regjeringen i en del viktige saker.

Så har dette naturligvis en konsekvens for SVs stemmegivning i andre saker, som Afghanistan. Men, som du vet, sammensetningen av Stortinget er slik at den store alliansen A/H/Fr.P./Sp/V vil ikke endre en tøddel på Norges engasjement i Afgh.

Politikk tar TID !
Det tar tid å bygge opp en effektiv fredspolitikk som fungerer på et bredt plan. Det er SV iferd med å gjøre sammen med 22 fredsorganisasj oner som utgjør Norges Fredsråd. NFR har gått gjennom alle programmene fra de politiske partiene på en seriøs og analyserende måte og funnet at SV og "De Grønne" er de 2 partiene som har den mest allsidige og støttende fredspolitikken . Det er fredsorganisasj onene som som står for tiltakene og fremmer disse for partiene på Stortinget. Høyre og FrP har ingen ting om fredstiltak i sine program, kun om forsvarspolitik k. Disse to partiene satser på militære tiltak for å fremme fred,som for meg er selvmotsigende og motstridene - en får ikke FRED og demokrati ved å gå til krig ! Ingen angrepsmakt har vunnet en krig etter annen verdenskrig. Da er det på tide å finne andre løsninger - satse på FN. brobygging, ikke-voldelig konfliktløsing osv, og bytte bort NATO med sterk satsing på FN og FN`s mange livgivende tiltak som gir HÅP