Internasjonal politikk

Espen Barth Eide: Misforstått NATO-kritikk

Espen Barth Eide: Misforståtrt NATO-kritikkKritikerne Arild Linneberg, Vigdis Hjort, Gunnar Garbo og Ivar Johansen har misforstått hva det nye NATO er, mener statssekretær i Forsvarsdepartementet Espen Barth Eide. Han avviser at alliansen er et imperialistisk redskap for USA. I en Dagbladet-kronikk svarer han på vår utfordring i en kronikk noen dager i forveien.


Misforstått NATO-kritikk

Av Espen Barth Eide, statssekretær i Forsvarsdepartementet

Gunnar Garbo, Vigdis Hjort, Ivar Johansen og Arild Linneberg i kampanjen «Nei til nye NATO» går i Dagbladet 29. september hardt ut mot både utviklingen i NATO og det nye strategiske konsept for det norske Forsvaret, «Evne til innsats». Både Norge og NATO er på ville veier, advarer forfatterne.

Sin vane tro framstiller forfatterne NATO som et imperialistisk redskap for USA, hvor alliansens øvrige medlemmer opptrer som ukritiske støttespillere. Jeg mener dette er en helt uriktig beskrivelse av hva forsvarsalliansen vi har basert oss på de siste 60 åra er, men jeg går ut fra at forfatterne og jeg kommer til å forbli uenige om akkurat det.

På flere punkter mener jeg imidlertid de fire rett og slett har misforstått dokumentene de legger til grunn for sin kritikk. I kronikken står det for eksempel at «Dokumentene rommer nesten ikke et ord om det vell av fredelige løsninger som åpner seg ved internasjonal forståelse, gjensidig samarbeid, likeverdighet, felles håndtering av globale utfordringer og rimelig deling av jordas ressurser - kort sagt hva FN kaller fredskultur.»

Et strategisk konsept for Forsvaret vil nødvendigvis ha et hovedfokus på nettopp Forsvaret. Konseptet gir en oppdatert analyse av den sikkerhetspolitiske situasjonen i bredere forstand, og skal være retningsgivende for Forsvarets videre utvikling. Regjeringen er imidlertid også svært opptatt av at internasjonale konflikter løses med fredelige midler. Det nye forsvarskonseptet svever ikke i et vakuum, men må ses i lys av viktige utviklingstrekk i det internasjonale samfunnet. Konseptet slår derfor fast at norske bidrag til fred, stabilitet og videre utvikling av en FN-ledet internasjonal rettsorden er ett av Norges overordnede sikkerhetspolitiske mål.

Forfatterne skriver i kronikken at «det norske dokumentet har formuleringer i retning av at våre operasjoner skal ha forankring i FN-paktens prinsipper (…). Dette holder ikke. Prinsipper kan fortolkes vidt»

.Jeg deler fullt ut forfatternes syn om at løselig formulerte prinsipper kan fortolkes vidt - vi har dessverre sett altfor mange eksempler på det de siste åra. Men de fire bommer fullstendig når de mener å lese dette inn i det nye strategiske konseptet. Tvert imot har vi vært langt mer presise her enn i forrige konsept, Styrke og Relevans, som ble lagt fram av forsvarsminister Kristin Krohn Devold i 2004. Det nye konseptet er helt eksplisitt på FN-pakten som rammen for all bruk av militær makt og slår fast at «Norsk deltakelse skal være forankret folkerettslig, enten gjennom samtykke fra partene, gjennom retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar i henhold til FN-paktens artikkel 51, eller gjennom mandat fra FNs sikkerhetsråd i henhold til FN-paktens kapittel VI eller VII.»

Dette er de åpningene FN-pakten gir for bruk av makt, og de er uttømmende. Det finnes etter regjeringens syn intet annet grunnlag for bruk av militær makt internasjonalt. Konseptet slår til og med fast at den såkalte «responsibility to protect»-normen ikke gir et selvstendig grunnlag for bruk av makt, men snarere må forstås som en presisering av Sikkerhetsrådets mandat. FN-pakten gjelder fortsatt uavkortet. Klarere enn dette kan det faktisk ikke sies.

I mine øyne bekrefter kritikken først og fremst mitt inntrykk av at forfatterne ikke har lest det nye konseptet spesielt nøye. Forfatternes påstand om at Norge gjennom sitt NATO-medlemskap bidrar til å undergrave FNs arbeid for fred, er derfor høyst urimelig. En helt grunnleggende respekt for FNs sentrale rolle i spørsmål om internasjonal fred og sikkerhet var en av hjørnesteinene i Soria Moria-erklæringen og vil selvsagt også ligge til grunn for den rødgrønne regjeringen framover.

FN-pakten setter klare rammer for NATOs medlemsland, og det er nettopp derfor NATO-paktens artikkel V viser direkte på FN-paktens artikkel 51 om retten til selvforsvar. Skal NATO drive operasjoner «out of area» som ikke er i rent selvforsvar, betyr dette at man må ha et eksplisitt FN-mandat - nettopp slik for eksempel ISAF-styrken i Afghanistan har.

Påstanden om at NATO skal være på ville veier og kritikken av NATOs utvikling framstår som noe underlig. For Norge har det alltid vært viktig at alle medlemsland har ei hånd på rattet i en multilateral allianse som NATO. Forfatterne ser heller ikke ut til å ha fått med seg det markante skiftet i amerikansk politikk etter at president Obama overtok. Vi ser tydelig at USA nå legger langt sterkere vekt på multilateralt samarbeid, og blant annet prioriterer NATO framfor såkalte «koalisjoner av villige».

I så måte framstår også kritikken av «The Washington NATO Project» som meget urettferdig, ettersom dette arbeidet, som ble gjennomført av fire amerikanske tenketanker med solid tilknytning til den demokratiske siden i amerikansk politikk, nettopp tok til orde for et klart brudd med Bush-linjen i amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rapporten anbefaler en sterk oppgradering av amerikanernes engasjement i NATO som både politisk og militær allianse. En rekke av de personene som var involvert her inngår i dag i Obamas administrasjon og er nære samarbeidspartnere for Norge, rett og slett fordi vi er enige om denne tilnærmingen.

Når det gjelder forholdet mellom NATOs fokus på oppgaver «hjemme» og «ute» er det faktisk den norske regjeringen som har satt dette tydeligst på dagsordenen i NATO. Norges syn er at man må finne en ny balanse i forholdet, med vekt på at NATO i større grad prioriterer utfordringer på eget territorium og i sitt nærområde. Vi opplever økt interesse i alliansen knyttet til dette, inkludert fra amerikansk side. Dette betyr ikke at vi mener at NATO i framtida ikke skal engasjere seg «out of area» - såframt FN-forankringen er på plass kan det ikke utelukkes at det vil komme slike operasjoner også etter Afghanistan.

Det betyr imidlertid at vi mener at NATO de siste 15 åra i for stor grad har nedprioritert sine opprinnelige kjerneoppgaver, som fortsatt er høyst relevante. Arbeidet med å utarbeide et nytt strategisk konsept gir oss en gylden mulighet til å påvirke hovedretningen på NATO-samarbeidet i tida framover. Nok en gang virker det ikke som om forfatterne har fått med seg dette faktum, men baserer sin argumentasjon på gamle fordommer framfor kunnskap om hva som faktisk er under utvikling her og nå.

Påstanden om at prosessen med å utvikle et nytt strategisk konsept i alliansen har som målsetting å styrke NATOs evne til å utøve militært maktbruk i fremmede land er derfor en skivebom. Jeg tror vi står foran en viktig justering av kursen, både ved økt fokus på kjerneoppgavene og gjennom en økt erkjennelse av at man bare kan operere «out of area» når man har et tydelig folkerettslig grunnlag i FN. Dette hopper forfatterne lett over i sin iver etter å framstille NATO som en militærallianse som bare er opptatt av offensiv angrepskrigføring uten tanke på internasjonal lov og rett. Tankene om et «globalt NATO» er i stor grad lagt bort.

Forfatterne kritiserer også prosessen med å utvikle et nytt strategisk konsept i NATO fordi det her diskuteres hvilken rolle alliansen skal spille i forhold til de nye sikkerhetsutfordringene medlemslandene står overfor. Jeg mener det ville vært en stor unnlatelsessynd hvis man ikke skulle foreta slike vurderinger i forhold til et bredt spekter av potensielle utfordringer. Dette betyr imidlertid ikke at NATO nødvendigvis skal lede an i å møte alle disse utfordringene, men at alliansen i samarbeid med andre globale og regionale aktører, herunder naturligvis FN, må finne fram til tilpassede mottrekk basert på et bredt spekter av virkemidler.

(Dagbladet 9. oktober 2009)

Les også vår opprinnelige kronikk i Dagbladet.

Kommentarer   

#1 Terje Enger 26-10-2009 15:56
Krig blir Fred og angrep blir hjelp i Barth Eides språkbruk. Med 1.2 milliarder mennesker som sulter i verden slår det meg at jo mindre "hjelp" vi kanaliserer gjennom NATO jo fler kan vi skaffe den hjelpen de faktisk ber om. Forøvrig er det ganske underlig å registrere hvordan høyrefolk, forsvarsledelse , Barth Eide og store deler av Arbeiderpartiet har så stor tillitt til Obama og er så glad for valget av ham. Ingen av disse ytret seg kritisk til Bush jr. i hans 8 års regjeringstid.

You have no rights to post comments