Internasjonal politikk
Norsk forsvar på villspor
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Internasjonal politikk
- Publisert mandag 26. oktober 2009 03:37
I det nye strategiske konseptet for det norske militærforsvaret er forsvar omdefinert fra forsvar til sikkerhet, til krisehåndtering som skal ”fremme norske verdier og interesser, hjemme så vel som ute”. NATO-dokumentet ”Alliance Reborn” framholder som en militær sikkerhetsoppgave for NATO å sikre tilgangen til olje- og gassfelter fra Kaukasus til Sentral-Asia, samt i områdene nord for polarsirkelen. Kan statssekretær Barth Eide i Forsvarsdepartementget forklare hvordan dette henger sammen med retten til selvforsvar. Tror han at FN vil gi sin tilslutning til militære aksjoner for å sikre vestens energitilførsel og spre norske verdier? spør Gunnar Garbo, Vigdis Hjorth, Arild Linneberg og meg selv i Dagbladet i dag, i et tilsvar til debatten vi har startet om NATO - og det norske forsvarets - nye strategiske konsept.Norsk forsvar på villspor
Av Gunnar Garbo, Vigdis Hjorth, Ivar Johansen og Arild Linneberg; Nei til nye NATO
Espen Barth Eide går i Dagbladet 9.oktober i rette med vår kritikk av NATO. Vi har ikke forstått. NATO går for ”at internasjonale konflikter løses med fredelige midler”, og ”NATO-paktens artikkel V viser direkte til FN-paktens artikkel 51 om retten til selvforsvar.”
Vi er glade for svaret. Endringene av det norske forsvaret siden 1999, har skjedd skjult, uten forsvarlig demokratisk behandling i Storting og offentlighet. Da NATO i år feiret 60-års-jubileum hadde mediene flest fortsatt ikke fått med seg NATOs nye misjon siden 1999. ”Out of area or out of business!” heter det i ”Alliance Reborn”, et amerikansk forarbeid til ny NATO-strategi fra februar 2009. Et tilfreds svar lyder: ”now NATO operates out of area and it is in business”!
Det nye i NATOs nye strategi i 1999 var krenkelsen av artikkel 5, som sier: Blir et land angrepet, skal alle forsvare det. Artikkel fem kan oppheves av ”ikke-artikkel-fem-krise-respons-operasjoner”. NATO kan angripe potensielle fiender som truer, når som helst og hvor som helst. Under forsvarssjef Sverre Diesen er det norske forsvaret konsekvent nedbygd ved å legge til rette for slike internasjonale operasjoner. Den 1. september 2009 ble et nytt norsk forsvarskonsept presentert, ”Evne til innsats”. Under nyordet ”styrkedeployering” legges her all vekt på internasjonale ”innsatsstyrker”.
Det norske konseptet vektlegger NATOs artikkel fem, NATO som forsvarspakt, påstår Espen Barth Eide. La oss se på realitetene. Når det gjelder forholdet til FN sier artikkel 15 i NATOs strategi-konsept at sikkerhetsrådet har ”det primære ansvaret for internasjonal fred og sikkerhet”. Artikkel 31 sier derimot at NATO vil støtte militære operasjoner etter oppdrag også fra andre, for eksempel OSSE, eller NATO selv. Som i Kosovo-krigen, der NATO nettopp satte FN og folkeretten til side.
I ”Evne til innsats” legges hovedvekten på norsk ”deltagelse i NATOs krisehåndteringsoperasjoner”: ”Norges utfordringer er ikke begrenset til våre nærområder, men også til utfordringer og potensielle trusler med opprinnelse langt utenfor dette. I et område som strekker seg fra Nord-Afrika, gjennom Midt-Østen, til Afghanistan, Kaukasus og Balkan.” De truslene som skal bekjempes er blant annet ”ideologisk eller kulturelt basert motstand, inkludert fundamentalistiske religiøse strømninger”.
Forsvar er omdefinert fra forsvar til sikkerhet, til krisehåndtering som skal ”fremme norske verdier og interesser, hjemme så vel som ute”. Forsvaret skal ivareta vår sikkerhet ved å sikre norske interesser militært? Espen Barth Eide roser amerikanernes ”Alliance Reborn”, som roser Barth Eide. Amerikanerne framholder som en militær sikkerhetsoppgave for NATO ”whether the oil and gas fields of the Caucasus and Central Asia can become reliable energy sources”. Kamp om olje gjelder også nordområdene, ”at least 25 percent of the world’s remaining oil and gas resources lie north of the Arctic Circle”, og klimaendringer med et ”isfritt Arktis om sommeren” ville derfor ikke være å forakte, til tross for ”problemer med jurisdiksjonen” over polarområdene.
NATO må ”revurdere funksjonelt og geografisk hvilke områder som skal vektlegges”. I mer generelle vendinger framheves det at ”a weaker transatlantic bond would render Americans and Europeans less safe, less prosperous, and less able to advance either our ideals or our interests in the wider world”. Espen Barth Eide må gjerne forklare hvordan dette henger sammen med kollektivt forsvar ut fra NATOs artikkel fem og FN-pakten. Tror han at FN vil gi sin tilslutning til militære aksjoner for å sikre vestens og Norges energitilførsel og spre norske og vestlige verdier?
Ser vi bort fra logistikkstøtte til USAs krigføring i Irak, har Norge deltatt i to kriger siden 1999. Dette taler for seg selv når det gjelder vår rolle i NATOs omlegging til å bli en krigførende aktør. Kosovo-krigen var en prøvestein. Krigen i Afghanistan er en prøvestein. Kosovo-krigen testet en ny type folkerett, militære operasjoner ”to protect”. Hvor skjørt slikt kan være, gir resultatet vitnesbyrd om. Krigen som skulle forhindre etnisk rensning, førte til etnisk rensning. Fordrevne kosovoalbanere fikk vende tilbake, over to hundre tusen serbere, sigøynere og jøder ble fordrevet. Ingen på offisielt norsk eller NATO-hold har beklaget skaden.
Krigen i Afghanistan er en annen. Den er etter sigende NATOs første artikkel-fem-operasjon: kollektivt forsvar. Av USA. Mot Afghanistan. Som riktignok ikke hadde angrepet USA, og 11. september var hovedsakelig planlagt i Hamburg. De fire amerikanske tenke-tankene bak ”Alliance Reborn” konkluderer slik: ”NATOs engagement in Afghanistan has not been formally designated as an Article 5 mission.” Krigen i Afghanistan er ikke forsvarskrig, men forkjøpskrig for å forhindre nye terrorangrep. Dette sies eksplisitt i forarbeidene til nytt NATO-konsept.
Arbeiderpartiet tviholder på vår tilstedeværelse i Afghanistan. NATO-allierte som Canada, Nederland og Spania har fattet politiske vedtak om å trekke seg ut. I USA forstår stadig færre hvorfor vi er der. Barth Eide vet det kanskje. Men den nye norske forsvarssjefen, Harald Sunde, vet det tydeligvis ikke. Rettere sagt: ”Norske soldater er der for å hjelpe afghanerne”, sier Sunde. Krigen er ”en humanitær, militær operasjon” (Dagbladet 11.oktober). Den norske forsvarsledelsen vet altså ikke at krigen i Afghanistan er en krig som forsvarer NATOs medlemsland mot angrep fra en felles fiende? Det var nemlig begrunnelsen for å gå til angrep.
Kosovo-krigen var planlagt lenge før ”forhandlingene” i Rambouillet. Begrunnelsen for Irak-krigen vet alle nå var et falsum. Krigen mot Afghanistan ble heller ikke planlagt etter den 11. September 2001. Ifølge franske etterretningshistorikere var angrepsplanen utarbeidet i oktober 2000. For Espen Barth Eide er slikt muligens bare ”gamle fordommer”. For de fleste andre vil vi tro det er ny viten, både om Norge og NATO.
( i Dagbladet 26. oktober er denne artikkelen noe forkortet)
Les opprinnelig artikkel
Les tilsvar fra statssekretær Espen Barth Eide