Internasjonal politikk

Mot til ikkevold

Detaljer: Overordnet kategori: Temaer; Kategori: Internasjonal politikk; Publisert torsdag 19. november 2009 10:45

Norge vil både fremme fredskultur og bevare krigerkultur. Er det mulig? Fred blir virkeliggjort ved at vi opptrer fredsommelig her og nå. Det krever sivilt mot, skriver Gunnar Garbo i denne artikkelen.

Norge vil både fremme fredskultur og bevare krigerkultur. Er det mulig?

Av Gunnar Garbo

I 1990-årene tok Unesco initiativet til å blåse nytt liv i FN-paktens mål om å «redde kommende slektsledd fra krigens forbannelse». Med aktiv norsk støtte foreslo Unesco tiltak for å fremme fredskultur i alle verdens land. For ti år siden vedtok FNs generalforsamling så en deklarasjon hvor fredskultur ble definert som et sett av holdninger og adferdsnormer bygd på respekt for liv, fravær av vold, og bruk av ikkevold. Det tiåret vi ennå lever i ble utropt som FNs internasjonale tiår for fredskultur og ikkevold. Gjennom opplæring, dialog og samarbeid ble både regjeringer og sivilsamfunn bedt om å arbeide ekstra disse årene for å løse konflikter uten vold og skape fredelige forhold mellom individer, grupper og nasjoner. Til nå har dessverre virkningene på volden i verden vært magre.

FN-pakten forbyr angrepskrig. Pakten gir FN enerett til å bruke eller tillate makt brukt i internasjonale forhold og gir Sikkerhetsrådet hovedansvaret for å utøve denne retten. FN kan nok gi stater adgang til å bruke den grunnleggende retten til selvforsvar dersom de likevel blir angrepet. Men maktbruk er ulovlig dersom ikke alle rimelige muligheter til fredelige ordninger først har vært forgjeves forsøkt. Men FN-pakten er blitt undergravd ved at atskillige stater har brutt den. De viktigste eksemplene i nyere tid er Iraks krig mot Iran fra 1980 til 1988, Natos angrep på Jugoslavia i 1999, de krigene USA under Bush startet mot Afghanistan i 2001 og Irak i 2003, pluss Israels lange, uforholdsmessige vold mot palestinerne. Ikke i noen av tilfellene er rimelige fredsforsøk først blitt utprøvd.

I Afghanistan kan man hevde at rettsforholdet endret seg da Sikkerhetsrådet oppfordret medlemsstater til å delta i Isaf-styrkene, som opprinnelig skulle beskytte FN-personell og hjelpearbeidere i Kabul med nærområder. Men dette er blitt langt mer tvilsomt etter at Isaf er slått mer eller mindre sammen med Operation Enduring Freedom, og dermed deltar i fortsettelsen av den angrepskrigen Bush innledet for åtte år siden. Norske offiserer og soldater ville stå sterkt, ikke bare humanitært, men også folkerettslig, om de sa nei til å delta i en slik krig.

Sverre Diesen, som nylig gikk av som norsk forsvarssjef, benyttet avgangen til å minne om hvilken motstand tiåret for ikkevold møter. Bakgrunnen var at noen anonyme offiserer og soldater uttalte til medier at de kunne ha lyst til å drepe for å oppleve hvordan det kjentes. Vår tidligere forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen sa at vi ikke vil ha noen krigerkultur i Norge. Men hun fikk en korreks av sin nå fristilte forsvarssjef. Diesen som krevde en positiv krigerkultur.

I slike oppdrag som norske tropper utfører i Afghanistan duger bare det som alltid har vært kjennetegnet på militære avdelinger som skal sendes i kamp, etter Sverre Diesens syn, «nemlig lojaliteten til oppdraget, til kameratene, til avdelingens renommé og tradisjon». Dersom man forbyr «den militære profesjonskulturens tradisjonelle ytringsformer – militære ritualer knyttet til avdelingens historie, til minnet om dens falne, til den enkeltes forpliktelser overfor kollektivet», ødelegger man derfor det nye forsvarets moralske fiber, hevdet Diesen i Aftenposten.

Enten vi liker det eller ikke, må vi innse at disse historiske kjennetegnene også gjaldt for eksempel Hitlers tropper. Soldater i kamp trenger å stole på hverandre. I en omtale av Wehrmacht skriver det tyske tidsskriftet «Kultur», ikke helt ulikt Diesen: «Gjennom krigen, med stadig mer trusler og angst, skaper vennskap og lojalitet med andre soldater en identifikasjon med den militærmaskinen de er en del av. At den fungerer, sørger i øyeblikket for at de overlever.»

Men én forpliktelse mangler i disse skildringene av krigerkulturen. Det er plikten partene har til å overholde folkeretten. Dette gjelder ikke bare måten krigen skal føres på, som å skjelne mellom militære og sivile formål og unngå overflødig skade eller unødvendig lidelse – først og fremst gjelder det selve krigen. I dommen over Hitlers medskyldige fastslo Nürnberg-domstolen at det ikke nytter for offiserer og soldater å unnskylde seg med at de handlet på kommando. De har plikt til å nekte å delta i angrepskrig.

Forsvarsdepartementets nye strategidokument, «Evne til innsats», er gjennomsyret av påstanden om at vi som lever i et av verdens fredeligste hjørner må krige sammen med USA, i håp om hjelp fra supermakten i et knipetak. Dokumentet rasler til og med litt med «faren fra øst». Men vi har vært granner med russerne så lenge Norge har eksistert, og i motsetning til dansker, svensker, engelskmenn og tyskere har de aldri gjort oss noen verdens ting. Også med russerne kan vi rimeligvis løse grensetvister og andre uoverensstemmelser ved hjelp av folkerett og praktiske forhandlinger.

Norge forsøker i dag å forene to uforenlige oppgaver: Å fremme en fredskultur og ta vare på en krigerkultur. Krigerkulturen setter sperrer for fredskulturen. Millionene blir bevilget mye lettere til å kjøpe bombefly enn til å støtte fredsforskning. FNs tiår for fred får minimal oppmerksomhet sammenliknet med den norske og internasjonale krigføringen. Gandhi hadde rett da han sa at det ikke fins noen vei til fred; fred er veien. Fred blir virkeliggjort ved at vi opptrer fredsommelig her og nå. Vi bygger fred ved å forkaste vold – ikke som en luftspeiling, men ved selv å leve ikkevoldelig fra nå av. Fredskulturen er på samme tid både middel og mål.

Mange vil si at dette er naivt. Naivitet er et ord som gjerne blir brukt om å ta våre menneskelige verdier på ramme alvor.

Men skulle vi følge til ytterste konsekvens den deklarasjonen vi har vært med på i FN om ikkevold, kreves det sivilt mot. Det krever vilje til å gå foran og sette et eksempel, selv om andre nøler. Skulle vi vente til alle andre kom med, ville de tregeste bestemme.

I en verden hvor krigerkulturen fortsatt har spillerom, løper vi kanskje større risiko for å bli angrepet eller okkupert dersom vi nøyer oss med et oppsyn over grenser og havområder, et nei til å møte vold med vold, og vilje til fast sivil motstand mot mulig militær makt. Derimot vinner vi bevisstheten om å respektere folkeretten og ikke lenger være medskyldige i den slags drapsvirksomhet «som har voldt menneskeheten grenseløse smerter», for igjen å tale med FN-pakten. Fridd for militærbudsjettene vil vi også kunne yte mer til fredelige formål. Kanskje ville det attpåtil være en fordel for Norge å få ry for å være en ikkevoldelig åndsmakt.

(Klassekampen 11. nov. 2009)