Internasjonal politikk
Norge tjener fett på USAs kriger
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Internasjonal politikk
- Publisert lørdag 06. februar 2010 02:10
Norge må få kontroll på egen eksport, krever Changemaker, og det er et synspunkt jeg selvsagt støtter. I Regjeringserklæringen heter det at Regjeringen har som mål å innføre sluttbrukererklæring fra alle land, og arbeide for at dette blir norm i NATO. Regjeringen vil arbeide for at merking og sporingsmekanismer for norske våpen og ammunisjon utbedres, og jobbe for tilsvarende systemer internasjonalt. Sett i gang!
Les mer her
Kommentarer
SV klarer ikke denne jobben alene uten en sterkere opinion, og utenomparlament arisk moblisering.
I går kl. 17:01 ·
Sluttbrukereklæringer og andre kosmetiske tiltak forandrer ingenting, de bidrar til et falsk inntrykk av at der er kontroll, mens i praksis våpenproduksjon en, -salget og -bruken fortsetter uforminsket. Jeg stemmer på Eddies forslag over her. :-)
Når det gjelder norsk våpenhandelpoli tikk er hovedproblemet i dag to myter om den norske eksportkontroll en som i øyeblikket synes å passivisere det politiske miljø i saken:
a) At Norge har verdens strengeste eksportkontrollregelverk
b) At norske våpen ikke kommer på avveie
Begge disse påstandene gjentas jevnlig av alle partier på Stortinget, UD og til og med en del aktører i media og sivilsamfunn. Påstandene blir imidlertid ikke mer sanne av den grunn. Etter mange års arbeid på feltet er min forståelse at det ikke er hold i noen av disse påstandene. Påstandene underbygges heller ikke gjennom komparativ forskning på internasjonal eksportkontroll . Allikevel presenteres altså mytene som sannheter. Dermed får heller ikke politikerne incentiv for kritisk tenkning i disse sakene, og debatten om hvordan vi kan og bør bedre norsk eksportkontroll forsvinner. Dette er et kjempeproblem, fordi det nettopp er partiene gjennom deres representasjon på Stortinget som har det endelige ansvaret for dagens våpeneksport. Det er altså Stortinget som har som jobb å gjennomgå eksportregelver k og praksis hvert år, og det er dermed nettopp her debatten må starte.
Til slutt et eksempel på en relevant problemstilling rundt regelverket, og et eksempel på en type debatt om dette som trengs i dagens Storting om forholdene:
I en stortingsdebatt i desember 1996 koplet RV‐representant en Folkvord våpeneksporten til Tyrkia til det bredere spørsmålet om landkategoriene for mottakere av norsk forsvarsmaterie ll på en måte som fortsatt er svært aktuell. Folkvord påpekte at UDs retningslinjer fra 28. februar 1992 innebærer en selvmotsigelse når det gjelder hvilke land som kan få kjøpe våpen fra Norge fordi den bygger på den regjeringserklæ ringen som statsminister Einar Gerhardsen la fram 11. mars 1959 ("ikke eksportere våpen til land i krig osv"). Når det så etableres i kapitlet om landgrupper og varekategorier i retningslinjene at landgruppe 1, som består av ”de nordiske land og NATOs medlemsland ”, at Norge kan eksportere alle typer krigsmateriell til disse, betyr det at de militære handlingene som NATO‐land er involverte i pr. definisjon ikke kan kalles krig eller borgerkrig. Ifølge Folkvord var dette årsaken til at:
"vi har hatt dei mest forunderlege offentlege debattar, der både stortingsrepres entantar og statsrådar har involvert seg i å skulle forklare at den pågåande krigen i det søraustlege Tyrkia ikkje er ein krig og ikkje er ein borgarkrig.”
Selv en forunderlig debatt er imidlertid bedre enn fravær av debatt. Sitatet er fra Stortinget høsten 1996. Er ikke denne tematikken like aktuell våren 2010? I tilfelle bør noen på tinget ta initiativ til en skikkelig debatt på feltet, og en kritisk gjennomgang av det eksisterende regelverk og praksis for norsk krigsmaterielle ksport.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.