Internasjonal politikk

NATO-debatten i Dagbladet går videre

NATO-debatten i Dagbladet går videre"NATOs nærvær i Afghanistan har hele veien vært basert på et eksplisitt FN-mandat, som har blitt gjentatt en rekke ganger. Den ferskeste er resolusjon 1890 fra oktober 2009 der et enstemmig sikkerhetsråd fornyer ISAFs militære oppdrag, som er å støtte den afghanske regjeringens arbeid for å styrke sikkerheten i Afghanistan. Gjennom dette skal vi bidra til å skape grunnlag for varige politiske løsninger og økonomisk utvikling," skriver forsvarsminister Grete Faremo i Dagbladet et tilsvar til Gunnar Garbo, Vigdis Hjorth, Arild Linneberg og meg selv.

Og i vårt tilsvar i dagens Dagbladet skriver vi at forsvarsminister Faremo hevder at «NATOs nærvær i Afghanistan hele tiden har vært basert på et eksplisitt FN-mandat». Dette er ikke sant. Politiske ledere i Norge og andre NATO-land har søkt å innprente denne usannheten i folk uendelig mange ganger. Men som Faremo sier i en setning som her kommer til sin rett: «det blir dessverre ikke mer riktig av den grunn».

Les de to siste debattinnleggene under.

Grete Faremo:
Våre interesser i nord

I Dagbladet 25. januar, fremmer Garbo, Hjorth, Johansen og Linneberg synspunkter om NATO og norsk sikkerhetspolitikk som jeg ikke kan la stå ubesvart. Forfatterne fremstiller NATO som en aggressiv militærallianse, som i strid med Atlanterhavspakten og folkeretten er engasjert i angrepskrig verden over. Jeg har hørt synspunktet fremført før, men det blir dessverre ikke mer riktig av den grunn.

NATOs nærvær i Afghanistan har hele veien vært basert på et eksplisitt FN-mandat, som har blitt gjentatt en rekke ganger. Den ferskeste er resolusjon 1890 fra oktober 2009 der et enstemmig sikkerhetsråd fornyer ISAFs militære oppdrag, som er å støtte den afghanske regjeringens arbeid for å styrke sikkerheten i Afghanistan. Gjennom dette skal vi bidra til å skape grunnlag for varige politiske løsninger og økonomisk utvikling.

All bruk av militær makt skal være basert på folkeretten. Samtidig kan i visse tilfeller bruk av makt være nødvendig for å forsvare den internasjonale rettsordenen. Dette er faktisk et sentralt element i de prinsippene FN bygger på. Norge har alltid vært en sterk støttespiller for å styrke FNs rolle og å fremme klare internasjonale kjøreregler. Noen ganger er det riktigst at FN selv leder operasjoner, andre ganger at den delegerer myndighet til en regional organisasjon som NATO. Det er dette som skjedde i tilfellet ISAF.

I arbeidet med nytt strategisk konsept for NATO har regjeringen samtidig vært opptatt av at NATO må finne den rette balansen mellom sine «hjemlige» oppgaver - sikkerhet og stabilitet i det euroatlantiske området - og sine «out of area»-operasjoner. Dette dreier seg ikke om noe enten-eller, snarere enn om et både-og.

Vi er imidlertid opptatt av at alliansen i løpet av de siste årene, og særlig etter 2001, har hatt et så sterkt fokus på operasjoner «ute» at nærområdene har fått mindre oppmerksomhet. Nærområdene inkluderer Svartehavet, Østersjøen, Middelhavet - men naturligvis også våre egne nordområder. Det ville være grunnleggende historieløst å slå fast at alle sikkerhetspolitiske problemer i Europa er løst en gang for alle.

Regjeringens politikk i nordområdene har som overordnet mål å bidra til stabilitet, sikkerhet og bærekraftig utvikling. En av de største utfordringer Norge står overfor i dag er ressursforvaltning og ivaretakelse av våre interesser i nord. Her har Forsvaret en nøkkelrolle knyttet til suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og bistand til det sivile samfunn. Vi har viktige interesser å ivareta, og et militært nærvær er en naturlig forlengelse av dette.

Forsvarets tilstedeværelse i nord er uttrykk for de rettigheter og plikter vi har som suveren stat. Russland er Norges nærmeste nabo i nord, og i vår nordområdepolitikk står samarbeid på forsvarssiden sentralt. Samtidig er det vår erfaring etter 60 års medlemskap at en solid forankring i NATO er et godt utgangspunkt for å skape stabilitet og forutsigbarhet også i våre egne nærområder, både i gode og dårlige tider.

(Dagbladet 1. februar 2010)


Gunnar Garbo, Arild Linneberg, Ivar Johansen og Vigdis Hjorth:
Faremos fredelige krigsspråk


I sitt svar til oss fire i Dagbladet 1. februar hevder forsvarsminister Faremo at «NATOs nærvær i Afghanistan hele tiden har vært basert på et eksplisitt FN-mandat». Dette er ikke sant. Politiske ledere i Norge og andre NATO-land har søkt å innprente denne usannheten i folk uendelig mange ganger. Men som Faremo sier i en setning som her kommer til sin rett: «det blir dessverre ikke mer riktig av den grunn».

Når fredelige midler ikke strekker til, gir FN-pakten Sikkerhetsrådet adgang til å sette i verk væpnet maktbruk. Men rådet gjorde ikke det med den resolusjonen som USA med full støtte fra NATO anga som legitimering for invasjonen i Afghanistan.

Resolusjon 1368 fra 12, september 2001 treffer intet vedtak om våpenbruk. Den sier heller ikke at flykaprernes terrorhandlinger ga USA adgang til å angripe Afghanistan 7. oktober ut fra retten til selvforsvar. Noe «eksplisitt FN-mandat» gir den så menn ikke. I sine operative paragrafer oppfordrer resolusjonen utelukkende til rettslige tiltak mot bakmennene og felles oppfølging av tidligere resolusjoner mot internasjonal terrorisme - nettopp slike virkemidler som burde ha blitt valgt etter terrorangrepene.

Men Bush og hans medarbeidere ønsket krig. Og det er ingen tvil om at de behendig utformet resolusjon 1368 med enkelte ord og uttrykk som egnet seg for dem som ville misbruke den på samme måte som Faremo gjør nå.

«All bruk av militær makt skal være basert på folkeretten», skriver Faremo. Det skulle bare mangle. Men NATO krenket det prinsippet med sitt ulovlige angrep på Jugoslavia i 1999 og sitt ulovlige angrep på Afghanistan i 2001, samtidig som en rekke NATO-land bisto USA med det ulovlige angrepet på Irak i 2003. I det siste tilfellet torde daværende statsminister Bondevik riktignok først sende en norsk ingeniørbataljon i felten da Bush feilaktig forkynte at seieren var vunnet.

«Operation Enduring Freedom», som Bush kalte invasjonen etter at han oppfattet at «Crusade» er et uttrykk som gjør seg dårlig blant muslimer, pågår nå for niende år. Operasjonen har neppe fått mer folkerettslig hjemmel med årene, selv om noen mener at bare mange mektige nok bryter retten, da blir uretten deres gjeldende folkerett.

Derimot tar ikke forsvarsministeren feil i at Sikkerhetsrådet har gitt ISAF hjemmel. Men hjemmelen er blitt tvilsom etter at ISAF, som opprinnelig fikk til oppgave å trygge FN-folk og myndigheter i Kabul med omegn, er blitt stadig mer koordinert med OEF. Det er ikke lett å se at folkeretten tillater oss å være med på offensive operasjoner mot grupper som kjemper mot en ulovlig invasjonsmakt.

Faremo tar også opp kravet om at NATO må legge større vekt på alliansens nærområder. Hun bemerker at det ville være «historieløst å slå fast at alle sikkerhetspolitiske problemer i Europa er løst en gang for alle». Muligheten for å løse dem ville bli atskillig større dersom NATO og Norge satset på oppriktig og likeverdig alleuropeisk samarbeid og unngikk slikt som andre kunne oppfatte som nye fiendebilder.

(Dagbladet 5. febr. 2010)

Les vår opprinnelige kronikk i Dagbladet