Internasjonal politikk
Nei til uklare FN-mandater
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Internasjonal politikk
- Publisert fredag 19. februar 2010 02:28
Den sterke vekt FN-pakten legger på at internasjonale konflikter skal løses med fredelige midler, bør medføre at et mandat til maktbruk er klart uttrykt, at FN har ledelsen av operasjonen, at mandatet blir snevert og ikke utvidende fortolket og at det utløper når målet er nådd og våpenhvile vedtatt. Blir fredsavtalen brutt, krever nye inngrep et nytt vedtak i Sikkerhetsrådet og ikke noen alenegang fra stormakter som føler seg kallet til krig.Med sin omtanke for klare FN-mandat bør regjeringen trekke de norske soldatene ut av Afghanistan og ta opp et energisk arbeid for å få Sikkerhetsrådet til å uttrykke seg i klare ord. Krig er krig og ikke ”alle nødvendige midler”, skriver Gunnar Garbo i denne kronikken.
Nei til uklare FN-mandater
Av Gunnar Garbo
Regjeringen erklærer i sin politiske plattform at norsk deltaking i internasjonale operasjoner ”skal være forankret i FN-pakten og ha et klart FN-mandat”. Norge vil prioritere å delta i FN-ledete fredsoperasjoner, forsikrer regjeringen også. Dette lyder bra. Pakten krever at FN selv skal ha hånd om all bruk av væpnet makt i internasjonale forhold – bortsett fra umiddelbart selvforsvar. Men i praksis har Sikkerhetsrådet grepet til outsourcing. Tyngre militære operasjoner blir satt bort til ”koalisjoner av villige”, som regel ledet av USA. Faren ved det er at våpnene blir brukt i samsvar med maktpolitiske interesser, ikke ut fra verdenssamfunnets omsorg for fred og sikkerhet.
Artikkel 24 i FN-pakten pålegger Sikkerhetsrådet ”å handle i samsvar med FNs formål og prinsipper”. Denne plikten har rådet brutt mange ganger. Et hovedformål i pakten er for eksempel at alle muligheter for fredelige løsninger skal være utprøvd før rådet som en siste utvei griper til væpnet makt. Det har langt fra alltid vært respektert. Et annet eksempel er det knepet å definere indre humanitære overgrep som trusler mot internasjonal fred og sikkerhet, som normalt gir rådet rett til å vedta militær intervensjon. Et formelt mandat fra Sikkerhetsrådet kan stride mot FN-pakten. Da bør Norge prioritere pakten.
Til nå er det verste eksemplet trolig rådets resolusjon 1368, som Bush brukte i sitt forsøk på å legitimere USAs angrep på Afghanistan. Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik erklærte i Stortinget at resolusjonen ”bekrefter USAs rett til individuelt eller kollektivt selvforsvar, i tråd med FN-paktens artikkel 51”. ”USAs militære tiltak er altså fullt i tråd med FN-pakten og Sikkerhetsrådets vedtak”, tilføyde han. Senere regjeringer har sagt liknende ting.Men uttalelsene er usanne. I innledningen til resolusjonen minner nok rådet om den grunnleggende retten til selvforsvar. Dette er i og for seg en selvfølge, selv om USA utvilsomt fikk ordlyden med i forordet for siden å late som om den var et vedtak. Men rådet tok ikke stilling til om kapreraksjonene var av en slik art at de utløste retten til selvforsvar. De operative paragrafene, som er rådets vedtak, foreskriver utelukkende rettslige tiltak og oppfølging av tidligere resolusjoner mot terrorisme.
Selvforsvar er begrenset til å drive en fiende ut av landet. Kaprer-aksjonene var over 11. september. Forsvarsretten omfatter ikke gjengjeldelsesangrep noen uker senere for å straffe de medskyldige eller forebygge gjentak. Når en gruppe terrorister slår til mot et land, gir retten heller ikke landet adgang til å angripe staten hvor terroristene hadde hovedbase, med mindre denne staten hadde et vesentlig medansvar. Det er ikke tilstrekkelig at den ikke hadde gjort hva den kunne for å hindre aksjonen.
USAs angrepskrig mot Afghanistan var derfor en grov internasjonal forbrytelse. For oss er spørsmålet først og fremst om den internasjonale sikkerhetsstyrken Norge er med i likevel har fått mandat til å delta i fortsettelsen av en krig som nå foregår på det niende året. Sikkerhetsrådet opprettet ISAF i desember 2001 med den oppgave ”å bidra til å trygge sikkerheten i Kabul med omegn”. Siden er oppdraget blitt forlenget gang på gang og utvidet både til å omfatte hele landet og til et nært samvirke med invasjonstroppene til USA (OEF). Det siste later nå til å være hovedsaken. Uansett Sikkerhetsrådets mange resolusjoner er det vanskelig å se at folkeretten tillater oss å delta i offensive kamper mot afghanske grupper som øver motstand mot en ulovlig invasjon.
Å tillate bruk av væpnet makt i internasjonale forhold er det alvorligste vedtak FN kan treffe. Det burde være en selvfølge at en fullmakt til å gå til krig blir utformet i klare og utvetydige ord og ikke tilslørt som en underforstått slutning. Men stormaktene kvier seg for å nevne ubehagelige sannheter med rene ord, og i Sikkerhetsrådet har de fått til et dobbeltspråk som gir dem manøvreringsfrihet.
Folkerettsekspertene Jules Lobel og Michael Ratner har rettet en flengende kritikk mot dette dobbeltspråket i nettsiden til The American Society of International Law (ASIL). Som et særlig eksempel tar de for seg den første Golfkrigen. I motsetning til en del senere kriger hadde angrepet mot Irak i 1991 ubestridelig folkerettslig hjemmel. Selv om Saddam Hussein kunne gi historiske grunner til å se på Kuwait som en del av Irak, var landet medlem av FN og verden over anerkjent som suveren stat. FNs sikkerhetsråd stod på trygg grunn med kravet om at Irak skulle oppheve anneksjonen og trekke troppene sine tilbake.
Men da USAs ”koalisjon av villige” fikk mandat til å bruke våpenmakt, ble det uttrykt i de ord at koalisjonen kunne ”bruke alle nødvendige midler” til å gjennomdrive rådets resolusjoner og ”gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet i regionen”. Det kunne tilsynelatende også bety fredelige midler. Men siden har Sikkerhetsrådet konsekvent brukt ”alle nødvendige midler” som stikkord for krigersk angrep. Hvor langt strekker for øvrig ”regionen” seg i Midtøsten? Og betydde ”fred og sikkerhet i regionen” mer enn å gjenopprette Kuwaits uavhengighet?
Resolusjonen krevde ikke at Sikkerhetsrådet skulle føre tilsyn med krigføringen. Den la ingen begrensning på ”alle nødvendige midler”. Heller ikke satte den noe mål eller noen vilkår for når aksjonen skulle ta slutt. Slike uklarheter har gått igjen også i senere resolusjoner fra Sikkerhetsrådet. Denne språklige løsaktigheten har gitt støtet til en rekke tvister, som da USA og Storbritannia nyttet den til å opprette ulovlig flyovervåking over Irak, eller som da norsk UD var inne på at en ti år gammel tekst kanskje kunne gi de to våpenbrødrene hjemmel til en ny krig mot landet.
Den sterke vekt FN-pakten legger på at internasjonale konflikter skal løses med fredelige midler, bør medføre at et mandat til maktbruk er klart uttrykt, at FN har ledelsen av operasjonen, at mandatet blir snevert og ikke utvidende fortolket og at det utløper når målet er nådd og våpenhvile vedtatt. Blir fredsavtalen brutt, krever nye inngrep et nytt vedtak i Sikkerhetsrådet og ikke noen alenegang fra stormakter som føler seg kallet til krig.Med sin omtanke for klare FN-mandat bør regjeringen trekke de norske soldatene ut av Afghanistan og ta opp et energisk arbeid for å få Sikkerhetsrådet til å uttrykke seg i klare ord. Krig er krig og ikke ”alle nødvendige midler”.
(Klassekampen 16. febr. 2010)
Kommentarer
Vi ser klimamøte, NATO, EU, FN og andre som ikke klarer å bli enige og ikke klarer å følge opp. Ja, selv ikke i Norge klarer regjeringen å sørge for at alle kommuner følger loven.
La oss ta et gammelt og utdatert eksempel for ikke å vekke for mange følelser til å starte med : Koreakrigen.
Korea ble angrepet av kommunistene og trengte hjelp. FN kom på banen og selvfølgelig ville Sovjet at Korea skulle bli kommunistisk. Det som skjedde var dramatisk. Sovjeterne ble så provoserte av de andre land i sikkerhetsrådet at de marsjerte rett ut av møtet før avstemmingen. Uten Sovjet til stede ble det klart at FN var for å gripe inn i konflikten. Hadde Sovjet blitt der ville de ha brukt vetoretten sin og Sør Korea ville idag hatt det like fint som de i Nord Korea har det.
Dette illustrerer svakheten til FN. Om et av de få land i sikkerhetsrådet med vetorett mister noen interesser ved å gå inn for en ting så blir ikke den tingen noe av.
Da må man forhandle frem en løsning som er så ullen at alle kan godta den.
Dette så vi i forspillet til Irakkrigen. Saddam nektet som vanlig å samarbeide med FN. FN stilte sterkere og sterkere krav og Saddam fortsatte å kaste ut Blix og hans inspektører. Fortsatte ulovlig oljeeksport. Fortsatte å ruste opp. Brøt flyforbudssonen . Nektet å fortelle FN hvor han hadde gjort at masseødeleggels esvåpnene sine. Osv. FN kunne ikke sitte å se på dette. Da ville de fremstå helt maktesløse og paralyserte. De gikk sammen. Russland hadde store interesser i Saddams atomteknologi og oljefelt. Kineserne også. Så å true med invasjon kunne man ikke få til. Man ble enige om : "Saddam must comply or face severe consequences".
Som vanlig gav Saddam rakker'n i FN. Da måtte FN spørre seg : "Hva mente vi egentlig med alvorlige konsekvenser ?"
USA, England og noen andre mente at det betød krig.
Tyskland og andre ville svekke FN og si at alvorlige konsekvenser betød egentlig ikke så mye. Det vil resultere i at advarsler fra FN i fremtiden også vil bli tolket som at det egentlig ikke betyr så mye.
Det er ønskelig med et sterkt FN som er enige og som kan gi klare linjer.
Men - interessene der er så mange og så forskjellige at det ikke er mulig.
Det er litt som demokratiets styrke og svakhet. Alle blir hørt, men den endelige kompromisset er det veldig få som ønsket seg.
Når du krever flere behandlingsrund er i FN for hver våpenhvile inviterer det til mer kaos.
Og det inviterer de stridende parter til å involvere seg i FN. Om en gruppe i Irak lover Russland oljefelt i Irak om de stemmer slik og slik vil det åpenbart svekke FN.
Det vil også kunne bli slik at om en part er missfornøyd med FNs inntredelse kan de inngå våpenhvile for så å bryte den og få ny FN behandling.
Derfor må FN legge langsiktige mål i starten. Ikke våpenhvile, men løsning!
Uavhengig av hva man mener om Irak og deres politikk så fremmer dette splid i FN og handlingsmønste ret må nødvendigvis bli mer ullent.
hegnar.no/.../...
For da vil den ene parten holde igjen.
Det er et veldig kjent eksempel i den overnevnte Koreakrigen.
Da USA og NordKorea skulle forhandle om fred i Paris skjedde følgende :
USA leide de top tre etasjene i et hotell i tre måneder fordi de mente tre måneder burde holde til forhandlingene.
NordKorea kjøpte en villa. Dvs - de hadde ikke noen tidsperspektiv på forhandlingene.
Det som skjedde er i dag opplagt : Det skjedde ikke noe i forhandlingene de første par månedene. Nord Korea begynnte med å forhandle om hvem som skulle sitte på hvilke plasser rundt forhandlingsbordet...
Bare kaste bort tid for å stresse amerikanerne slik at de fikk hastverk med å ferdigstille en avtale og øke muligheten for NordKoreanske fordeler.
Jeg mener det var Henry Kissinger som i sin første jobb opplevde dette :
Han begynnte å jobbe et stort selskap som produserte el-produkter. Jeg husker ikke om det var General Electric, men det var stort. Han skulle til Japan å forhandle en viktig leverandørkontr akt der. Han var i sin første jobb etter skolen og var spent selvfølgelig.
Han ble tatt imot på flyplassen av en sjåfør i limmo. På vei inn mot Tokyo opplever Kissinger god service og mot slutten av turen forklarer sjåføren at han akkurat hadde startet for segselv og ville gjerne ha tilbakemelding på hvordan Kissinger opplevde turen. Kissinger var jo kjempefornøyd og gav den nyoppstarta kompliment.
Den ydmyke japaneren spurte Kissinger om han kunne få lov til å tilby sine tjenester på vei tilbake til flyplassen også. Kissinger takket ja til det og ville hjelpe sjåføren. De utvekslet kontaktinformas jon og Kissinger forklarte hvilken dag og tidspunkt flyet tilbake til USA gikk slik at sjåføren kunne komme i god tid.
Sjåføren jobbet selvfølgelig for underleverandør en som nå visste tidsrammen til sin motpart - og det viste seg å være en uke.
De første dagene gikk med til å vise frem produksjonsloka ler. Og sene og tunge kvelder slik at man kom sent igang dagen etter. Så var det litt japansk historie, kultur og natur.
Dagene gikk og det skjedde ikke noe, men Kissinger kunne ikke skjære gjennom å være uhøflig mot de som var høflig mot han.
Da det var 2 dager igjen skar han igjennom og forlangte at forhandlingene startet. Det gjorde de. Og de var lange og vanskelige og han kom hjem med en skikkelig dårlig kontrakt da man ikke hadde hatt tid til å gå gjennom alt.
Han fikk sparken.
Poenget er : Å offentliggjøre tidsrammen din gir motstanderen fordeler og svekker degselv.
Vet ikke om du husker meg fra 70 årene. Uansett, jeg er fortsatt en stor Garbofan,og setter nå som den gang stor pris på ditt innsiktsfulle engasjement i utenriks- og fredspolitikk. Hald fram som du stemner!
Mvh Aastein Aase
Skulle vi ultimat godta at Afghanistans Talibanstyre skulle anskaffe seg atomraketter ?
Skal vi godta at Iran gjør det samme ?
Kanskje dere tror at anskaffelse er greit. Men - kanskje FN skal gripe inn om de bruker våpnene ????
Taliban er karer som hiver syre i ansiktet på jenter som går på skole. De dreper, steiner, voldar fordi Allah sier det. Ikke noe lover.
Og dere angriper USA. Et land som velger sin president. Et land som har lover.... Dere fokuserer ikke på Talibans umennsekselighe t. Og gamle forvirra Gunnar hopper helt over Russlands kriger og overgrep.
Han vil bare fokusere på sin gamle kapitalistiske fiende.
Tell opp antall kriger FN ikke har godkjennt etter 2. verdenskrig. Og se hvem som har startet flest! USA eller USSR/Russlad ?
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.