Internasjonal politikk
Krigsmaktens haleheng
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Internasjonal politikk
- Publisert søndag 10. oktober 2010 02:03
Norge og Nato bidrar til en mer utrygg verden. Vi skulle ha fulgt FN-paktens påbud, ikke USA, skriver Gunnar Garbo. "Selv om NATO var den drivende kraften i kapprustningen, fant folk flest seg til rette med medlemskapet under den kalde krigen. I dag bør vi erkjenne hva militariseringen fører til av ødelagte liv og sosiale kostnader. Det verste er ikke at om lag trettifem milliarder kroner til årlige militære formål går ut over hva mer vi kunne yte for å møte behovene i helsestell, miljø og andre livstryggende saker. Det verste er at vi ved krigføringen medvirker til en mer utrygg verden med «vikingmot», som enkelte militære skryter av, økende fiendskap og talløse ofre for drap, nød, savn, smerter og ødeleggelser. Dette kunne ha vært unngått om vi og andre NATO-land hadde anstrengt oss for å følge FN-paktens påbud om å løse internasjonale konflikter med fredelige midler," skriver han blant annet.
Krigsmaktens haleheng
Av Gunnar Garbo
I De Forente Stater gis det utstrakte eksempler både på de beste og de verste menneskelige egenskapene. Dessverre er Norge blitt alliert med de verste. Siden 1945 har regjeringen i Washington foretatt over sytti militære intervensjoner i fremmede land. I det siste har krigsførerne riktignok søkt å presentere volden som en innsats for å fremme frihet og demokrati.
Men granskning utført av forskere nettopp i USA viser at de virkelige motivene som regel har vært å åpne fri bane for amerikanske korporasjoner, å hindre utviklingen av samfunn som kunne bli fristende alternativer til kapitalistisk økonomi og å sikre De forente staters mål om et globalt herredømme. Virkemidlet er framfor alt en overveldende krigsmakt. Riktignok skaper utviklingen i Kina, India og Brasil motvekter mot det amerikanske hegemoniet. Men USA har nå et større militærbudsjett enn resten av verden til sammen.
I mer enn en forstand er det blitt stadig lenger siden president Roosevelt gikk i bresjen for å sikre fred og folkerett gjennom De forente nasjoner, hvor alle verdens land skulle kunne delta på like fot. Gjennom årtier har USA i stedet neglisjert bestemmelsene i FN-pakten, brutt folkeretten når den ikke tillot regjeringen i Washington å følge sin egen vilje, nyttet løfter og trusler for å få de vedtak den ønsker i Sikkerhetsrådet og tvunget igjennom sterk begrensning av FNs virksomhet, blant annet ved hjelp av en norskledet øksekomite i 1985. Ledere i Washington vil ordne opp i verden selv. Autoritære krefter har innsnevret handlingsrommet til Obama for stramt til at han kan ta arven opp etter Roosevelt, selv om han skulle ønske det.
Men Norge kunne stå fritt. Hva er forklaringen på at landet vårt, som gjerne vil ha ry som fredsnasjon, er blitt et haleheng til den makten som fører mest krig i dagens verden?
Niende aprilsjokket spiller en rolle. I 1944 kom London-regjeringen til at Norge burde søke sikkerhet i en allianse med «de atlantiske stormakter». Men alliansen måtte være underordnet den nye verdensorganisasjonen og forenes med et godt forhold til Sovjetsamveldet. Selv så sent som i 1956 erklærte Halvard Lange at to plikter måtte komme foran alle andre forpliktelser i norsk utenrikspolitikk: «Det er plikten til å etterleve pakten for De forente nasjoner, og det er plikten til ikke å gjøre noe som kan skade FN som organisasjon.»
Siden er ledemotivet for alle senere utenriksministre blitt at vi aldri må gjøre noe som kan skade det nære forholdet til USA. For å forstå denne utviklingen må vi se nærmere på virksomheten til vår elite av «realpolitikere».
Ved valget mellom nordisk forsvarsforbund og vestmaktsallianse i 1948-49 foretrakk Einar Gerhardsen en nordisk løsning. Det gjorde derimot ikke hans mektige partifeller Jens Chr. Hauge, Halvard Lange, Haakon Lie, Oscar Torp og Konrad Nordahl. Regjeringen kom til enighet om at et vilkår for et nordisk forbund måtte være at vi ble sikret våpenhjelp fra USA. Men da Lange ledet en delegasjon til Washington for «å skape forståelse for betydningen av en samlet nordisk løsning», lot han og hans stab samtalepartnerne sine forstå at de så det som en fordel at USA ikke ga løfte om våpenhjelp på et slikt vilkår. Lange kunne reise hjem og fortelle Stortinget at «skandinavisk forsvarsforbund var falt bort som politisk mulighet».
I sin proposisjon til Stortinget om norsk tilslutning til Atlanterhavspakten forsikret Regjeringen så at Norge «aldri vil kunne delta i en politikk som har aggressive formål». Makt ville ikke bli brukt «uten bemyndigelse fra Sikkerhetsrådet». I femti år respekterte medlemmene den pakten de hadde inngått. Så lenge avviste flertallet, blant dem Norge, ethvert forslag om å la NATO delta i militære aksjoner som ikke gjaldt forsvar mot fiendtlige angrep på medlemsland.
Men i 1999 bøyde flertallet seg for supermakten. Norske fly ble sendt på vingene i den bombekrigen NATO med regjeringens tilslutning innledet mot Serbia uten mandat fra FN. Dette skjedde uten grunnlovsmessig stortingsvedtak og selvsagt uten at folket var rådspurt. Det samme gjentok seg da statsminister Bondevik senere samme år dro til Washington, hvor han på Norges vegne underskrev NATOs nye strategikonsept, som nesten ingen andre i Norge hadde sett. Konseptet var et klart brudd på hovedprinsippet i Atlanterhavspakten. Den demokratiske svikten var som en kopi fra USA, hvor Bush både neglisjerte konstitusjonens bestemmelse om at Kongressen har fullmakten til å erklære krig og brøt grunnleggende garantier for rettssikkerheten,
Det virker som om de toppfolkene som steller med utenriks- og sikkerhetspolitikken vår føler seg mer hjemme blant kolleger i USA enn hos sitt eget folk. I Norge støttet Lange for eksempel konsekvent NATOs vedtak, skjønt han visstnok kunne ytre seg mer skeptisk i NATO-rådet.
La oss se på tre andre eksempler: Etter at militærjuntaen hadde grepet makten i Hellas, holdt regjeringen en søndag i 1967 et fortrolig møte om Norge skulle nekte å levere den siste NASTY- torpedobåten Hellas hadde bestilt, eller ikke. Tre dager etter ga forsvarsminister Otto Grieg Tidemand den amerikanske ambassadøren et detaljert referat av diskusjonen. Dette ble først kjent ti år senere, da VG kom over ambassadørens rapport til Washington.
Da representanten Langeland 4. desember 1998 spurte forsvarsminister Fjærvoll om regjeringen var enig i kravet fra USA om å bombe Jugoslavia, løy statsråden for tinget. Han påstod at Norge fortsatt holdt på kravet om FN-mandat og fortiet at regjeringen for lengst hadde gitt ham selv fullmakt til å la Norge delta i bombingen uten mandat fra FN. At han løy om den norske krigsplanen, fikk ingen konsekvenser for Fjærvoll. Hadde løgnen dreid seg om utleie av et stabbur, måtte han ha gått av som statsråd.
I 2004 fikk vår ambassade i Washington rede på at State Department hadde fått referat fra et hemmelig møte i regjeringens sikkerhetsutvalg om norske bidrag til NATOs militære instruktører i Irak. Det ble ikke klarlagt hvem som hadde lekket om dette, men mistanken ble blant andre rettet mot forsvarsminister Kristin Krohn Devold, som hadde et særlig hjertelig forhold til sin amerikanske kollega Donald Rumsfeld. Med sitt ansvar for overgrepene i Guantánamo og Abu Ghraib var Rumsfeld en krigsforbryter. Devold omtalte ham som «glitrende intelligent og så sjarmerende».
Hva vi opplever, er en forvitring av demokratiet. Det later til at vi blir styrt av et lite utvalg politiske ledere som føler at de vet bedre hva som er best for oss enn vi gjør selv. For den gode saks skyld kjenner de seg om nødvendig berettiget til å ty til en og annen snarvei under saksbehandlingen. Disse folkene forestiller seg at vi trenger en usvikelig allianse med USA for å bli reddet fra et russisk overfall som er nærmest utenkelig for mer kritiske sinn. Som avtalen om delingslinjen viser, kan vi utmerket godt løse mulige tvister om nordområdene uten bomber og kanoner.
Selv om NATO var den drivende kraften i kapprustningen, fant folk flest seg til rette med medlemskapet under den kalde krigen. I dag bør vi erkjenne hva militariseringen fører til av ødelagte liv og sosiale kostnader. Det verste er ikke at om lag trettifem milliarder kroner til årlige militære formål går ut over hva mer vi kunne yte for å møte behovene i helsestell, miljø og andre livstryggende saker. Det verste er at vi ved krigføringen medvirker til en mer utrygg verden med «vikingmot», som enkelte militære skryter av, økende fiendskap og talløse ofre for drap, nød, savn, smerter og ødeleggelser. Dette kunne ha vært unngått om vi og andre NATO-land hadde anstrengt oss for å følge FN-paktens påbud om å løse internasjonale konflikter med fredelige midler.
Den 15. februar 2003 demonstrerte millioner av mennesker verden over for å hindre krigen mot Irak. Det lyktes nesten. Vi har etter hvert fått midler og erfaringer nok til å samordne folkereisninger bedre enn før. Hvis våre politiske ledere fortsatt steller seg som nå, vil den dag en gang komme da det globale folkevettet, «verdens andre supermakt», starter nye og sterkere ikke-voldelige opprør til beste for fred og menneskeverd.
(Klassekampen 7. oktober 2010)
Følg meg på Twitter
Følg meg på Facebook
Kommentarer
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.