Internasjonal politikk

NATO-krigen, USAs ambisjoner og Den norske Regjerings svik av Norges interesser

"For USA er dets Jugoslavia-politikk et ledd i en større strategi. En krig mot Milosevic framsto også som velegnet når det gjaldt å få en bredest mulig opinion til å akseptere en ensidig NATO- «out of the area" aksjon, i strid med FN vedtekter. Krigen banet vei for Det Nye Nato. Medlemslandene, og deriblant Norge, har jo de facto, allerede agert i samsvar med Det Nye Nato.

Norge, ved den norske regjering, har demonstrert sin lydrike- holdning overfor USA.
Sannheten vil etter hvert komme fra. Historien vil nok dømme Bondevik og Vollebæk hardt for deres svik av norske interesser, og for deres mangelfulle informasjon til Utenrikskomiteen og Stortinget. Vi må få stoppet USA og Natos falske "fredsoperasjoner"-  Stoppet Nato/USA som selvbestaltet dommer og verdenspoliti. Nedbrytingen av FN må snus slik små og mellomstore land får større innflytelse. Respekt for internasjonale lover og for FN vil  bidra til en tryggere verden," skriver Helge Ramstad i denne kronikken.


NATO-krigen, USAs ambisjoner og Den norske Regjerings svik av Norges interesser

av Helge Ramstad

Det rapporteres nå av NRK at 30 serbere daglig blir skutt og drept i Kosovo og at ca 162 000 serbere er flyktet fra Kosovo. Og en av FN's hjelpearbeidere hevder at UCK lokalt står bak organiserte overgrep. Gamle damer som åpner døra blir skutt. Natos ledelse i Kosovo uttaler at UCK ikke har kontroll over lokale enheter. Bortgjemte våpenlagre oppdages. Det er situasjonen etter at Nato nå har okkupert Kosovo. Det er okkupasjonsmakten som har det judisielle ansvaret for innbyggernes sikkerhet. Det er åpenbart at Nato-styrkene ikke er i stand til å sikre trygghet og legitimitet i Kosovo.

Krigen mot Jugoslavia ble ført med USA i spissen for Nato. Vedtaket om å angripe ble gjort tidlig høsten 1998. For å forberede befolkningen i Natolandene  på krigen ble det holdt en såkalt fredskonferanse i Rambouillet. Her skulle da Jugoslavia framstilles som den lite fredselskende part, uvillig til å inngå noe kompromiss. Dokumenter som kan hentes fra internett viser for det første at serberne/Jugoslavia var villig til å gi kosovoalbanerne et utstrakt selvstyre. Det de ikke var villig til, var å tillate fremmede styrker fra Nato å okkupere Kosovo og gi Nato fri adgang til "inspeksjoner" over resten av Jugoslavia slik den USA-produserte sisteutgaven av Rambuoillet-dokument krever. Rambouillet-forhandlingene og teksten er framstilt helt feilaktig av norske media og den norske regjering.

Ca 450 serbiske soldater ble drept av Natos bomber og trolig også ved snikskyting fra og kamper med UCK geriljaen. Natobombene drepte (massakrerte) 2 000 uskyldige sivile, herav 500 barn, og skadet 6 000.

Nato hadde ingen rett til å angripe Jugoslavia. Men USA og ledende natoland ønsket krigen. Bakgrunnen og hensiktene med denne politikken som USA har drevet fram innen Nato, behandles nedenfor. For USA gjaldt det så, etter at de hadde bestemt seg for å splitte opp Jugoslavia og å besette Kosovo, bare å få dette til (Et spørsmål om metodene). USA framsatte trusler om bombing. Dette bandt opp Nato, - og Norge. Det snakk om Natos troverdighet. Under Rambouillet "forhandlinger" markedsføres Serbia og spesielt Milosevic som uvillig til kompromiss og urimelig. Men Rambouillet dokumentet er klart:: Enten aksepterer dere okkupasjon eller så bomber vi dere!

ØNSKET IKKE FRED

Når krigen er ønsket søkes ikke etter måter å unngå den på. Tvert imot. Det er klart at krigen kunne vært unngått. Også så seint som høsten 98.
Hvis man går tilbake til avtalen mellom ambassadør Holbrooke og Milosevic av oktober 1998, så innebar den utstasjonering av verifikatører/observatører fra OSSE i Kosovo. Etter lang tid kom ca 1250 observatører på plass, men UCK/KLA var ikke enig i denne avtalen. De ønsket heller ikke fred eller status quo. Og som kjent må det to parter til for at en fredstilstand skal vare. UCK fortsatte sine angrep på serbere, både offentlige personer og sivile. I denne perioden var det også flyktninger som forlot Kosovo,  både serbere og albanere, men mest albanere. Før krigen startet, var dette nivået på 10 drepte i uka og 500 flyktninger.

UCK ville først ikke undertegne det USA produserte Rambouillet-dokumentet, men oppdaget at hvis de ikke signerte, så ble det intet Nato angrep på Jugoslavia. Amerikanske myndigheter hadde foran og under Rambouillet-forhandlingene spesielle kontakter, og gjorde avtaler med UCK  for å få UCK med på notene. UCK skulle favoriseres. Blant annet ble fikk UCK offiserer tilbud av utenriksminister Albright om å komme til USA for opplæring og trening (New York Times 24.02.99).Den norske regjeringen har tilgang på Natos etterretningsinformasjon og har en rekke folk i forsvaret og i departementer som kontinuerlig  jobber med å  skaffe seg overblikk over den reelle situasjonen. Det er skammelig at den norske regjering ikke la ned veto mot Natos angrepskrig mot Jugoslavia. Det er i det norske folks interesse at internasjonal lover som er bygd opp over århundrene , videreutvikles og ikke brytes ned. Det var en borgerkrigstilstand  i Kosovo med albanerne og særlig UCK som aktiv, angripende part. UCK har som uttalt mål et rent albansk Kosovo og deretter et "stor-albansk rike". Jugoslavia har full rett til å bekjempe en organisasjon som UCK som angriper så vel sivile som offentlige institusjoner og personer. Sannheten om Natos og USAs ultimatum til Jugoslavia, UCKs aggressive rolle og trolig i særdeleshet USAs storpolitiske interesser må vi anta blir avdekket etter hvert.

Nato har ført en meget omfattende propagandakrig mot Natolandenes egne befolkninger som har hatt som hovedhensikt å skape støtte for  bombingen av Jugoslavia, okkupasjon av Kosovo samt hindre ved skremsler og liknende at opposisjonen tok til orde. Ca halvparten av Norges befolkning har vært mot Natos krig mot Jugoslavia, og norsk deltagelse i særdeleshet, men motstanderne har i liten grad  fått målbære sine synspunkter overfor den overveldende pro-natokrig propagandaen. Det er godt mulig at Milosevic er en skurk, men han er en liten skurk i internasjonal sammenheng. Han er valgt ved parlamentariske valg og har hatt tilslutning til sin politikk fra det jugoslaviske parlamentet. Blant annet vedtok det serbiske parlamentet enstemmig i mars 1998 å sette seg mot at utenlandske tropper besatte Kosovo eller andre deler av Jugoslavia, altså trekvart år før Rambouillet. Så den saken var klar. Skulle Milosevic gå mot et enstemmig parlaments vedtak?

KLANDERVERDIG REGJERINGSOPPTREDEN

Den norske  regjeringens opptreden foran krigen så vel som under krigen, er særdeles klanderverdig. Aftenposten hadde den 17. april  en oversikt over den parlamentariske behandlingen foran vedtaket om å delta i Natos/USAs krig mot Jugoslavia; "Norge til krig uten debatt". Saken ble behandla i den utvidede utenrikskomité, der Vollebæk og Fjærvold "fremlegger ingen dokumenter for komiteen. Alt skjer muntlig,.." (Afp. 17.03.99). Det er regjeringen som har ansvaret fordi det er den som har myndigheten til å blokkere Natos krig mot Jugoslavia. "OSSE har sviket", sa utenriksminister Vollebæk da Nato annonserte at de ville starte sine bombeangrep. Javisst sviktet Vollebæk og OSSE! Hvis OSSE hadde mangedoblet antallet verifikatører / observatører , la oss si satt inn 20 000 i stedet for de 1250 som ble satt inn, ville voldsnivået bli holdt nede. Her er der klart at UCK neppe ville innstilt sine angrep på serberne, men man kunne kanskje håpe på at den ikke voldelige bevegelsen i Kosovo med dr. Rugova i spissen, ville utgjøre en maktfaktor overfor UCK, og at serberne gjennom sitt politi og sin hær i Kosovo kunne holde tapene fra UCKs angrep nede. Så lenge UCK fortsetter sine angrep og ikke anerkjenner avtaler av den typen Holbrooke og Milosevic inngikk, er det primært to muligheter for å oppnå en stabil fredstilstand:  enten at UCK ble nedkjempet eller at UCK endret sin politikk.

OSSE med Vollebæk som formann kunne med basis i Holbrooke - Milosevic avtalen  utvidet antallet observatører. Dette framgår av en orientering som Holbrooke gir for det amerikanske utenriksdepartement den 28. oktober 1998. Her gjør Holbrooke et poeng av at de 2 000 verifikatørene som er nevnt i avtalen, ikke utgjør en øvre grense. Men på dette tidspunkt i oktober - november 1998, hadde USA allerede bestemt seg for bombekrig og den norske regjeringen hadde gitt sin tilslutning blant annet gjennom møtet i den utvidede utenrikskomiteen. i 22. november  1998.

Noe av det som har vært vanskelig å trenge inn i har vært å avdekke USA/Natos politikk og interesser. Kosovo må da ses i en internasjonal sammenheng. Men en del forhold kan trekkes fram:

• Rambouillet-diktatet foreskriver at " Kosovos økonomi skal fungere i samsvar med frimarkeds prinsippene ... og der skal ikke finnes noen hindringer for den frie bevegelse av personer, varer, tjenester og kapital til og fra Kosovo" (min oversettelse). Jugoslavia har fortsatt en større del av stats- og kommunalt eide bedrifter.
• Jugoslavia søkte ikke om medlemskap i EU.
• Jugoslavia søkte heller ikke om medlemskap i Nato.
• Jugoslavia har også avslått å bli medlem av SECI, det USA dominerte initiativet for reorganisering og privatisering av regionens energi, olje, telekommunikasjon, bank osv. Av de 11 deltagerlandene er alle, bortsett fra Hellas og Tyrkia, tidligere østblokk land. Jugoslavia var altså utenfor USAs og EU s kontroll!
• Da den albanske staten brøt sammen  etter Enver Hoxas død, rykket USA og Tyskland inn. USAs innflytelse i Albania er nå så stor at Albania stemte sammen med USA og Israel for en opprettholdelse av den økonomiske blokaden av Cuba. USA har nå et omfattende nærvær i Albania, og skal nå "offisielt", bla være med på å bygge opp Albanias politistyrker.
• Den tidligere amerikanske balkanutsending ambassadør Gelbard karakteriserte UCK som " en terrorist-organisasjon" tidlig 1998. Det disse terroristene USA nå forhandler med, gjør avtaler med og bidrar til å sette opp en regjering for. Mens de nekter å forhandle med Jugoslavias regjering. Tyskland var det land som tilskyndet og først anerkjente det første trinn i oppdelingen av Jugoslavia, nemlig anerkjennelsen av Slovenia. USA har fulgt på.
• Etter at Kroatia var etablert sto Tudjman og den kroatiske hær for fordrivingen av 150 000 serbere (noen oppgir 600 000) fra Krajina området i Kroatia. Krajina er et område hvor serberne har levd i generasjoner. Denne etniske rensinga førte ikke til noen protester fra Natomaktene, og så vidt meg bekjent heller ikke fra Norge. Og det arbeides heller ikke for at de fordrevne serberne skal kunne komme tilbake til sine gårdsbruk, bedrifter og hjem. Det er heller ikke tegn til at det skal ytes noen erstatning til de fordrevne serberne.
 Og oppdelingen av Jugoslavia fortsetter med påtrykk og bidrag fra Natoland. Og nå seinest med Vollebæks taktløse forsøk på å besøke Montenegro. Her har Norge og Vollebæk vært med på å ta livet at 2 000 sivile over hele Jugoslavia, og så antar han at han er velkommen til å gjøre et besøk i Jugoslavia uten å kontakte Beograd. Vollebæk fortsetter USAs politikk for oppdeling av Jugoslavia.
 
VERDENSDOMINANS

Man skulle tro at Sovjetunionens oppløsning, og derved slutten på kald krig og spenning mellom de to supermaktene skulle bety at Natolandene og USA sa seg fornøyd og gikk inn for en mindre militærekspansjonistisk strategi. Men nei. Nå skal Nato utvides til å omfatte nye land i Øst-Europa, og den tilsvarende stillehavsorganisasjon utvides slik at det oppstår en innringning av Russland og Kina

 I New York Times av 8. mars 1992 refereres Pentagon målsetninger fra dokumentet "Rettledning for forsvarsplanlegging". Dette ytterst viktige politiske notatet  slår fast at den eneste mulige kurs for USA er å søke fullstendig verdensdominans - militært og politisk. Og det føyer til at intet annet land har rett til å aspirere til lederrollen, ikke engang som regional makt. Pentagons policy dokument sier: 

«Vårt viktigste mål er å hindre at det gjenoppstår en ny rival.....Først må USA vise det nødvendige lederskap til å etablere og beskytte en ny ordning som kan overbevise potensielle konkurrenter at de ikke behøver å aspirere til en større rolle eller legge seg på en mer aggressiv holdning for å beskytte deres legitime interesser. Vi må ta tilstrekkelig hensyn til de industrielle land til at de ikke utfordrer vårt lederskap eller søker å velte den etablerte politiske og økonomiske orden. Endelig, må vi opprettholde mekanismer for å avskrekke potensielle konkurrenter fra til og med å aspirere mot en større regional eller global rolle».

Dokumentet kommer så spesielt inn på Europa:

"Det er av fundamental viktighet å bevare NATO som det fremste instrument for Vestmaktenes forsvar så vel som den kanal USAs innflytelse og deltagelse i europeisk sikkerhetsspørsmål..."Vi vil søke å forhindre at det oppstår en ene-europeisk sikkerhetsordning.......Vi må søke å forhindre en ren europeisk sikkerhetsordning som vil svekke NATO...Og det viktigste å bevare er:.. "opplevelsen av at verdensordenen i siste instans er lagt opp av USA....USA må være i posisjon til å agere uavhengig når kollektiv aksjon ikke kan orkestreres"

Direktivet om verdensdominans kunne vel ikke vært klarere og mer truende. (Se "Nato in the Balkans", iac).......
 
Etter 2. verdenskrig, i 1948, gikk daværende president Eisenhower inn for å danne et militært-industrielt samarbeid (kompleks). Det la basisen for å knytte sammen militærindustrien, vitenskapen, tekniske institusjoner, universiteter og omtrent alle andre deler av det økonomiske og sosiale liv. Men Eisenhower var også oppmerksom på farer ved dette. I sin siste tale som president uttalte han:                              

"I regjeringen og departementene må vi være på vakt mot å tilegne oss uberettiget innflytelse, bevist eller ubevisst, gjennom det militær- industrielle komplekset (sammenknytningen)".

Men dette militær - industrielle komplekset er nå en betydelig maktfaktor i USA.
USA har et større militærbudsjett enn alle de andre medlemmene i sikkerhetsrådet har til sammen. Militærbudsjettet utgjør ca 50 % av hver skattekrone. Men da det var snakk om å redusere budsjettet litt truet de militære lederne med å gå direkte til Kongressen for å få det ønskede budsjett. Etter deres mening må USA være i stand til å føre to Gulfkriger samtidig, og vil ha militær kapasitet til dette. Overfor dette presset bøyde Clinton av og økte USAs militærbudsjett med 5 %.  USAs generelle politikk er at "USA har interesser over hele kloden". Man kan spørre seg om hvem som i realiteten styrer USA. Den økonomiske og politiske makt er stort sett knyttet til ca 200 familier . Du blir ikke president hvis du ikke faller i smak hos denne økonomiske eliten. President Clinton er også imperiebygger.

Konklusjonen på mine undersøkelser må derfor bli:

USA ønsket krigen: 

 * for å besette Kosovo
 * for å dele opp Jugoslavia.
 * for å innføre markedsøkonomi og
 * for å etablere et Natovennlig regime. Kort sagt skaffe seg kontroll.
 * for skape det nye aggressive NATO.

Å hjelpe albanerne var og er ikke poenget.

Dette er en politikk som USA nå har fulgt i en ti års tid. Når de har slike mål blir reelle fredsforhandlinger uønsket, likeledes å bruke muligheter til stabilisering. Feks. Milosevic - Holbrooke avtalens adgang til å øke antall observatører ikke benyttet. Og  UCK ble, etter først å ha vært fordømt som terrorister, gjort til allierte.

For USA er dets Jugoslavia-politikk et ledd i en større strategi.
En krig mot Milosevic framsto også som velegnet når det gjaldt å få en bredest mulig opinion til å akseptere en ensidig NATO- «out of the area" aksjon, i strid med FN vedtekter. Krigen banet vei for Det Nye Nato. Medlemslandene, og deriblant Norge, har jo de facto, allerede agert i samsvar med Det Nye Nato.

Norge, ved den norske regjering, har demonstrert sin lydrike- holdning overfor USA.
Sannheten vil etter hvert komme fra. Historien vil nok dømme Bondevik og Vollebæk hardt for deres svik av norske interesser, og for deres mangelfulle informasjon til Utenrikskomiteen og Stortinget.

Vi må få stoppet USA og Natos falske "fredsoperasjoner"-  Stoppet Nato/USA som selvbestaltet dommer og verdenspoliti. Nedbrytingen av FN må snus slik små og mellomstore land får større innflytelse. Respekt for internasjonale lover og for FN vil  bidra til en tryggere verden.

KRONIKK i Ny Tid nr 32 den 10.09.99 

Legg til kommentar