Internasjonal politikk

Ottar Brox: Greie leiesoldater?

De problemene som vi nå har med vår deltakelse i Bushkrigen i Afghanistan, viser at det haster med å skaffe oss en ansvarlig og forsvarbar forsvarspolitikk - en politikk som vi kan få alle til å forstå, og det potensielle flertallet til å godta. Det er ikke troverdig å stille opp for USA når de trenger oss for å legitimere sine kriger, og så - når nordmenn risikerer å dø, gjerne vil ha folk til å tru at vi «egentlig» vil ha dem heim til mor, skriver Ottar Brox.
Diskusjonen om norsk forsvarspolitikk tåkelegges.

Folk på den norske venstresida har flagget mange programposter som det ikke ville være mulig å inkludere i et forpliktende regjeringsprogram, og som derfor ikke kan være alvorlig ment. Det gjelder for eksempel oss som ville ha total avrustning på 1950-tallet, og de som seinere ville slippe inn alle som ville til Norge, og samtidig garantere dem en norsk levestandard.
 

De sannsynlige konsekvensene av slike forslag, om de ble satt ut i livet, slipper forslagstillerne å oppleve. De er blitt reddet av sine motstandere. Men dekorative og fiktive forslag har lett for å fortrenge andre og livsviktigere emner. Som forsvaret.


De problemene som vi nå har med vår deltakelse i Bushkrigen i Afghanistan, viser at det haster med å skaffe oss en ansvarlig og forsvarbar forsvarspolitikk - en politikk som vi kan få alle til å forstå, og det potensielle flertallet til å godta. Det er ikke troverdig å stille opp for USA når de trenger oss for å legitimere sine kriger, og så - når nordmenn risikerer å dø, gjerne vil ha folk til å tru at vi «egentlig» vil ha dem heim til mor.


Den egentlige diskusjonen om norsk forsvarspolitikk foregår under et teknisk/praktisk tåketeppe. Oppsummert: Moderne våpen krever personell med langvarig, spesialisert opplæring og trening. Vernepliktige kan aldri bli gode nok til å betjene de elektronisk styrte drepemaskinene. I framtida må soldatene våre være yrkesmilitære, eller vervet for mange år.


Bush og resten av Haliburton-mafiaen fører krig mot Saddams ofre ved hjelp av leiesoldater, slik kongene gjorde i Hundreårskrigen. Noen har Bush leid av private, kommersielle hærer. Andre har måttet forplikte seg til å være med i en slags «reserve», for såpass godtgjørelse at de kan koste på seg en utdannelse, og de blir sendt til fronten gang på gang. I alle fall er det de lågere klassenes barn som dør.


Verden som helhet er nødt til å bli et farligere og utriveligere sted for mennesker når hærene består av leiesoldater enn når de består av vernpliktige fra alle sosiale lag. Det verste er ikke at svært mange av dem som blir lært opp til profesjonelle drepere etter noen år i dette faget blir så sterkt sjelelig skadet at de ikke bare utvikle traumer og helseproblemer, men også blir en fare for omgivelsene etter at de er dimmitert. Nordamerikanske Vietnam-veteraner og engelske kommandosoldater er sterkt utsatt for plagsomme psykiske ettervirkninger som kan føre til sjølmord, narkotikamisbruk, fyll og voldskriminalitet.


Verre er det at det i framtidige kriger ikke lenger vil ligge sønner av topp-politikere og milliardærer og vri seg i søla med magen full av splinter, slik at de som tar avgjørelsene om krig og fred bare vil risikere at andres barn dør eller blir sittende i rullestol med kronisk hodepine. Det verste er at dette kommer heller ikke den venstreorienterte middelklassen til å sette seg i mot, glade for at barna våre slipper å dra på moen.


Dit er det USA er kommet nå. Over- og mellomklassen har felles interesser i at forsvaret består av leiesoldater. Demokratiet er ikke god nok medisin mot slike uhelbredelige sjukdommer. Og vi her i landet, samme hva slags parti vi stemmer på, lar militærteknologene sette den forsvarspolitiske dagsorden.

De som falt i Gratangsbotn, frøs i hjel i Barentshavet eller ble skutt ned over Berlin i åra 1940 til 1945 hadde ikke valgt militærlivet som yrke, men de godtok å stille opp for å forsvare fedrelandet. Godtar deres barnebarn å risikere døden for ugjennomsiktige amerikanske formål (olje?) i andre land? Er det kanskje derfor det er blitt «nødvendig» å satse på leiesoldater? De vil nok offiserene klare å rekruttere, om vi bare kan skaffe oss et amerikansk arbeidsmarked og skolesystem.


Men ellers gir vi jo ungdommen pensumbøker der det står at «fedrelandet» er noe vi innbiller oss. Og dersom noen skulle ha varme følelser for dette fantomet, som altså ikke finnes, så må vedkommende være «nasjonalist», som så vidt jeg forstår er et annet ord for fremmedfiendtlig pøbel.


(Klassekampen 5. juni 2007)