Internasjonal politikk

De sterkeste allierte er ikke alltid våre nærmeste allierte

Detaljer: Overordnet kategori: Temaer; Kategori: Internasjonal politikk; Publisert onsdag 25. april 2012 01:38

Det er mye lettere å si nei enn ja. Nei til NATO, nei til EU, nei til jagerfly. Det å si ja til noe er ofte en vanskeligere øvelse, for det er ikke nødvendigvis noe som eksisterer enda. Alternativene må skapes, så også i utenriks- og fredspolitikk.

Tettere samarbeidsforhold og ønske om nordiske allianseforpliktelser er ikke noen ny tanke. I 2009 kom Stoltenbergrapporten som meisla ut 13 hovedpunkter for økt sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid. Med dette som bakteppe, samt utviklingen og det tiltakende behovet for brede og solide satsninger i Nordområdene vil jeg fremme noen tanker om fremtidig nordisk samarbeid, som vil legge til rette for prioriterte tiltak i utviklingen av en alternativ alliansepolitikk for Norge, skriver Hedda Bryn Langemyr, daglig leder for Norges Fredsråd i dette gjesteblogginnlegget.

De sterkeste allierte er ikke alltid våre nærmeste allierte
- gevinstene ved og veien mot en ny nordisk sikkerhetspolitikk

Av Hedda Bryn Langemyr, daglig leder for Norges Fredsråd

Det er mye lettere å si nei enn ja. Nei til NATO, nei til EU, nei til jagerfly. Det å si ja til noe er ofte en vanskeligere øvelse, for det er ikke nødvendigvis noe som eksisterer enda. Alternativene må skapes, så også i utenriks- og fredspolitikk.

Tettere samarbeidsforhold og ønske om nordiske allianseforpliktelser er ikke noen ny tanke. I 2009 kom Stoltenbergrapporten som meisla ut 13 hovedpunkter for økt sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid. Med dette som bakteppe, samt utviklingen og det tiltakende behovet for brede og solide satsninger i Nordområdene vil jeg fremme noen tanker om fremtidig nordisk samarbeid, som vil legge til rette for prioriterte tiltak i utviklingen av en alternativ alliansepolitikk for Norge.

En ny alliansepolitikk

Nordområdene

Nordområdepolitikk handler om sammensatte mål; det handler om ressursforvalting, urfolk, næringsutvikling på tvers av landegrenser og tradisjonell sikkerhetspolitikk. Til sjuende og sist handler dette om å utvikle gode lokalsamfunn i nord. Det er en viktig sammenheng mellom næringsinteresser, sterkere strategisk fokus på Nordområdene i internasjonal politikk, og behovet for samfunnsutvikling i den nordligste landsdelen. Vi bør derfor ha en helhetlig strategi for å utnytte mulighetene og håndtere utfordringene som nå eksisterer, særlig innenfor ressursbaserte næringer som fiskeri, havbruk, olje og gass, og bergverk. Vi ønsker at ressursene skal tas i bruk på en miljømessig forsvarlig måte, og at de skal bidra til å styrke lokalsamfunn og verdiskaping i nord. Ivaretakelse av urfolks rettigheter ligger til grunn for norsk ressursforvaltning, og vi skal arbeide for at disse også legges til grunn i Russland og andre nordiske land.

Barentshavet har enorme marine ressurser og petroleumsressurser. Klimaendringene kan i årene som kommer grunnleggende forandre forutsetningene for økonomisk samkvem og utvinning av ressurser i nordområdene. Nordøstpassasjen vil bli åpen for skipsfart i stadig større deler av året, og Polhavet kan bli seilbart. Det kartlegges stadig større forekomster av olje og gass i arktiske strøk, samtidig som marineressurser i Barentshavet og nordlige farvann er blitt stadig viktigere.

Det internasjonale fokuset på nordområdene vil øke i styrke. Nordområdepolitikken vil i tillegg til ressursforvaltning og miljøpolitikk, i stigende grad handle om sikkerhetspolitikk og suverenitet. I tillegg til Russland viser andre stormakter som USA og Canada sterk interesse for områdene. Disse interessene kan være sammenfallende med våre, men også kryssende eller direkte motstridende. Arktisk Råd vil bli et viktig organ for nordområdepolitikk fremover. EU er kommet sterkere på banen og ønsker en sentral rolle i nordområdene gjennom observatørstatus i Arktisk Råd. Det kan ikke være i norske interesser at EU får sterkere innflytelse over ressursforvaltningen i nordområdene. Det er viktigere å utvikle relasjonene til kyststatene og bruke Arktisk Råd aktivt som et samarbeidsorgan for norsk nordområdepolitikk.

Norge har sterke nasjonale interesser i nordområdene. Derfor må vi være offensive og aktive i i forhold til utviklingen i nord. Både Kystvakta og Forsvaret må bidra til å styrke den permanente tilstedeværelsen i nordområdene

Norges samarbeid med Russland bør styrkes. Barentsamarbeidet øker i omfang og styrke, og er unikt i internasjonal sammenheng. Innføringen av grenseboerbevis i Sør-Varanger mellom Norge og Russland er et viktig skritt. Kulturutvekslingen, arbeidsmarkedspolitikken og det gode folk til folk samarbeidet må utvikles videre. Det samme gjelder utvikling innen næringsliv, utdanning, forskning, miljø, helse og urfolk. Samtidig må ikke dette hindre konstruktiv kritikk fra Norge når det gjelder Russlands brudd på menneskerettigheter, deres miljøødeleggelser eller en aggressiv utenrikspolitikk. Den norske støtten til frie medier, folkelige organisasjoner og institusjoner må fortsette.

Atomsikkerhetsspørsmålene er svært viktige i forholdet til samarbeidet med Russland, både for Norge og for de andre medlemmene i Arktisk Råd. Atomavfall, atomkraft og atomdrevene isbrytere er store utfordringer sikkerhetsmessig. Disse livsviktige spørsmålene må på dagsorden både i Arktisk Råd og i andre relevante fora. Her må Norge være seg sitt ansvar bevisst og ta en ledende posisjon. Norsk miljøbevegelse har spilt en viktig rolle i å rette søkelys mot problemene knyttet til både atomkraft, atomavfall og luftforurensing på Kola. Aktiv støtte til dette arbeidet bør fortsette.

Et sterkere samarbeid i Norden

Klimaendringene i nord og de raske forandringene i internasjonal økonomi og maktforhold skaper nye utfordringer for Norge som småstat med store naturressurser og ansvar for enorme havområder. Det krever nytenkning rundt Norges internasjonale samarbeid og sikkerhetspolitikk og en styrking av båndene til land vi har sterke interessefellesskap med. Av den grunn er også samarbeid med Russland viktig, nettopp for å få til en bedre og mer bærekraftig ressursforvaltning i nord – og utvikle systemer og felles institusjoner for overvåking, informasjonsutveksling og kontroll. (Sverige og Finland har ikke noe hav, ikke noe fisk og ikke noe olje og gass). Nordområdene og Norden må beveges fra å være et område som markerte grenselinjer for konflikter mellom øst og vest, til å bli et område for forpliktende og verdifullt samarbeid med utgangspunkt i næringer som gir unike muligheter for utvikling.

Tendensen til økt forsvarssamarbeid i Norden er positiv. Det er store gevinster, både sikkerhetspolitisk, kapasitetsmessig og økonomisk, i et tett nordisk samarbeid på dette området. Vår visjon bør være er at samarbeidet om forsvarsmateriell og felles FN-styrker skal videreutvikles i retning av at Norden blir Norges viktigste sikkerhetspolitiske forankring. Dette innebærer også økt økonomisk integrasjon i Norden, og vil oppmuntre til nordisk samarbeid om industriutvikling, ny teknologi og energi. Også innen utdanning og forskning må samarbeidet styrkes. Overvåking i nordområdene er også helt klart en oppgave som vil være tjent med et tettere nordisk samarbeid.

Nordisk Råd kan bli en god ramme for utviklingen av dette forsterkede nordiske samarbeidet. Men da må Nordisk Råd reformeres slik at dets politiske viktighet og relevans styrkes vesentlig.

NATO

NATO er i dag i økende grad irrelevant for norsk sikkerhet. Alliansen favner om land med en rekke motstridende interesser, og har vist seg ute av stand til å opptre samlet i viktige krisesituasjoner. NATOs operasjoner utenfor eget område gjør organisasjonen til et redskap for stormaktsinteresser, og undergraver FNs mulighet til å bygge ut en egen militær kapasitet. Norge kan derfor ikke fortsette å basere sin sikkerhetspolitikk på at NATO skal være garantist for norsk sikkerhet.

Det er mange andre grunner til å være sterkt kritisk til NATO. Alliansen har fortsatt førstebruk av atomvåpen som del av sin strategi, og forbeholder seg retten til å bruke militærmakt utenfor sitt eget område, også uten FN-mandat. NATO-medlemskapet øker derfor faren for at Norge blir dratt med i angrepskriger i strid med folkeretten. Slik krigsdeltakelse trekker Norge dypere inn i stormaktspolitikken og vil svekke norsk evne til å spille en aktiv rolle i internasjonalt fredsdiplomati.

NATO-medlemskapet setter Norge i et spesielt avhengighetsforhold til USA, og gjør det vanskeligere å utvikle en norsk politikk uavhengig av USAs interesser. USA er en stormakt som setter egne strategiske og økonomiske behov foran hensynet til fred, utvikling og menneskers grunnleggende rettigheter mange steder i verden. Aggressiv utenrikspolitikk fra USA er en av årsakene til flere av verdens mest betente konflikter. USA nekter også å underlegge seg internasjonale avtaler, for eksempel om rustningskontroll og den internasjonale straffedomstolen. Norge er derfor tjent med å gjøre seg mer uavhengig av USA.

NATO-medlemskapet forplikter også Norge til å utvikle vårt forsvar i tråd med behovene til NATOs internasjonale operasjoner. Slik svekkes norsk evne til å møte utfordringene i våre nærområder. Norge må søke en annen sikkerhetspolitisk forankring enn NATO og derfor forlate organisasjonen. Det er avgjørende at vi finner løsninger som knytter oss til land vi deler sikkerhetsutfordringer med. En ny alliansepolitikk for Norge innebærer først og fremst å bevege seg i retning av et nordisk forsvars– og sikkerhetspolitisk fellesskap. Et slikt fellesskap må begrense seg til å forberede seg på motstand mot reell ekstern aggresjon og suverenitetskrenkelse, og ikke åpne for såkalte forkjøpsangrep eller militære intervensjoner som er ment å endre regimer eller forhindre terror. Videre må et slikt fellesskap styrke kapasiteten for sivil ikkevoldelig motstand.

Er en slik nordisk visjon mulig?

Denne visjonen blir undergravd av regjeringens beslutning om anskaffelse av Joint Strike Fighter. Vi beveger oss i diametralt motsatt retning av det vi burde. Det har enorme ringvirkninger for vår fremtidige alliansepolitikk. I langtidsplanen for forsvaret går det nå frem at vi skal kjøpe 46-52 jagerfly med en prislapp som gjør at vi må ta opptil 28 milliarder fra andre politiske budsjettposter, slik som skole, helse og samferdsel. JSF er det dyreste kampflyet, det mest offensivt innretta flyet og det skaper store og forpliktende bindinger mellom norsk og amerikansk våpenindustri som ytterligere styrker vårt allianseforhold til USA og NATO. I tillegg er det slik at Russland for tiden ruster opp i Nord-områdene og vårt tette forhold til NATO med øvelser i Nord-Norge og flykjøpet provoserer Russland og kan gi motivasjon for et rustningskappløp i nord. Det er vi ikke tjent med og burde si nei til.

Dokumentasjonen viser at Jas Gripen er langt billigere, mer defensivt retta og mer egna til å forsvare Nord- og nærområdene våre, samt at et slikt kjøp i seg selv ville sende signaler om økt og styrka nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid. Et samarbeid som ville tona ned vårt forhold til NATO og til EUs Nordic Battlegroup hvor vi spiller en tiltakende rolle per i dag. Det nordiske perspektivet må styrkes, ikke bare som et rent forsvars- og sikkerhetspolitisk verktøy, men må ses som et langt mer langsiktig og helhetlig samfunnsprosjekt.

Basert på kostnadsanalysene, egnethet til forsvar av eget territorium og militærindustrielle langtidsbindinger bør valget av JSF tas opp til ny vurdering. Jas Gripen hadde gitt oss en reell pangstart i implementeringen av en slik nordisk allianselinje og gradvis gjort oss mindre avhengige av både NATO og EU. Isteden ser disse alliansene ut til å forsterkes med flykjøpet, noe som gjør at drømmen om en nordisk retta sikkerhetspolitikk i beste fall kan fungere som et gryende supplement i den kommende Stortingsperioden. Derfor er tydeliggjøringen av en slik linje og en helhetlig strategi som hegner om andre samfunnsområder også, ekstra viktig for at Norge på sikt kan gjøre seg mer uavhengige av krefter vi ikke ønsker å samarbeide så tett med og brolegge veien mot en mer defensiv, helhetlig og nordisk retta samfunnsforsvars- og sikkerhetspolitikk. Som Fridtjof Nansen sa så er ingenting umulig. Det umulige tar bare litt lenger tid!

Følg Ivar Johansen på Twitter
Få tilsendt temavise nyhetsbrev