Internasjonal politikk

Fred eller Enduring War?

På NATO-rådets møte i slutten av måneden møter Norge etter sigende nytt press for å sende spesialstyrker til Afghanistan. Torbjørn Jagland erklærer at det må vi gjøre. Noen moralsk forpliktelse til dette har vi selvfølgelig ikke. Vi har heller ikke noen rettslig forpliktelse til det. Bortsett fra å sette en ny snubletråd for Jens Stoltenberg, virker Jagland i denne saken mest opptatt av å vise servilitet overfor USA, skriver Gunnar Garbo.

På NATO-rådets møte i slutten av måneden møter Norge etter sigende nytt press for å sende spesialstyrker til Afghanistan. Torbjørn Jagland erklærer at det må vi gjøre. Noen moralsk forpliktelse til dette har vi selvfølgelig ikke. Vi har heller ikke noen rettslig forpliktelse til det. Bortsett fra å sette en ny snubletråd for Jens Stoltenberg, virker Jagland i denne saken mest opptatt av å vise servilitet overfor USA.

Flykaprernes aksjoner den 11. september 2001 var en forbrytelse mot menneskeheten. Derfor ville det naturlige ha vært å organisere en bred internasjonal aksjon innenfor rammen av FN for å gripe bakmennene, stille dem for retten og få dem dømt på lovlig vis. Dette er hva FN har lagt opp til med alle sine resolusjoner og rekommandasjoner om tiltak mot internasjonal terrorisme. En effektiv aksjon ville heller ikke ha vært vanskelig å ordne på bakgrunn av den sympatibølgen som møtte USA da TV-skjermer verden over viste folk hvordan passasjerflyene braste inn i de to tårnene til World Trade Center.

President Bush foretrakk å proklamere at aksjonene var en krigshandling. Ved å misbruke den rett alle land har til å forsvare seg mot fiendtlige angrep, gikk han om lag fire uker senere til krig mot Afghanistan. Men vel etablert internasjonal lov begrenser retten til selvforsvar til å slå tilbake et pågående angrep. Til alt overmål sa heller ikke Sikkerhetsrådets resolusjoner at USA var berettiget til å svare med en krig mot Afghanistan.

Krigen Bush startet, hadde derfor karakter av straffekrig eller forkjøpsangrep for å hindre nye aksjoner. Folkeretten tillater heller ikke krig med disse formålene. I den situasjonen som rådde, protesterte likevel ingen ledende gruppering i FN mot at supermakten brøt paktens forbud mot angrepskrig. NATO-rådet erklærte at aksjonene 11. september var en krigshandling rettet mot alle medlemslandene. Den norske regjeringen sa seg lydig rede til ”å yte USA bistand i landets forsvar” mot et angrep som for lengst var over.

I fem år har USA nå ført nådeløs krig mot motstandsgruppene i Afghanistan, med gjentatte brudd på humanitær lov. Krigførerne har neglisjert landets angivelig suverene regjering, som sliter for å få noe å si også utenfor Kabul. ”Operation Enduring Freedom” burde kalles Enduring War. Hvordan situasjonen enn var for fem år siden, er det i dag meningløst å si at krigen er et bidrag til USAs forsvar. Selv i USA mener et stort flertall av sikkerhetsforskerne at terrorkrigen gjør både USA og dets allierte mer utrygge.

Men Jagland har tilegnet seg en ny begrunnelse for krigen: Han vil føre den til ende for å hindre en ny Taliban-regjering. Det var ikke dette Norge sa ja til for fem år siden. Jagland får for øvrig et problem med alle de despotiske regimene det passer USA å alliere seg med, slik de opprinnelig gjorde med Taliban. Han vil neppe gå til krig mot dem også.

ISAF, the International Security Assistance Force, er en styrke Sikkerhetsrådet opprettet – opprinnelig for seks måneder - med det formålet å ”medvirke til sikkerheten i Kabul og områdene omkring, slik at de midlertidige afghanske myndighetene så vel som FN-personellet kan virke i sikre omgivelser”. Dette er et rimelig formål. NATO har nå den operative ledelsen av styrken.

USA avslo først å delta i ISAF. Bush og Rumsfeld foretrakk å føre krig. Men en stor del av de amerikanske styrkene er nå blitt overført fra Enduring Freedom til ISAF, etter at ISAF fikk i oppdrag å virke i hele landet, samtidig som Sikkerhetsrådets resolusjon 1659 understreket at ISAF skal ha et ”tettere operativt samvirke” med Enduring Freedom.

Til å begynne med var dette uttrykket ikke med i Sikkerhetsrådets operative paragrafer. Det forhindrer ikke at forsvarssjef Sverre Diesen i dag hevder at mandatet er uendret. Men det skal ikke mye kjennskap til USAs bruk av FN-språket for å se at formuleringen ”operativt samvirke” kan bli et middel til bringe ISAF-styrker aktivt med i den amerikanske krigføringen. Uttrykket betyr neppe at partene ikke skal tråkke i bedene til hverandre, som Diesen har slått på.

Man skulle tro at en norsk forsvarssjef burde redegjøre åpent og uredd for hva et tettere operasjonelt samvirke kan påføre oss av risiko og medansvar i en krig som mye blir fortsatt for å berge ansikt og prestisje for Bush og NATO. I stedet velger Diesen å bagatellisere faren. Det er enten naivt eller ansvarsløst. Eller kanskje det er med Diesen som med Jagland: Ansvaret har vi mot USA.

Norge står fritt til å avslå anmodninger om militær styrke, enten de kommer fra FN eller NATO - og selv om de skulle være i fullt samsvar med folkeretten. Sikkerhetsrådet pålegger ikke medlemsstater å delta i ISAF, men retter en anmodning om det. Selv Atlanterhavspaktens artikkel 5 om kollektiv sikkerhet sier at den enkelte medlemsstat skal ”ta slike skritt som den anser for nødvendig” for å bistå en medlemsstat som er utsatt for angrep (hvis den er det).

Vi står fritt til å avgjøre hvilke internasjonale operasjoner vi vil medvirke til og hvilke ikke. En avgjørende forutsetning bør selvfølgelig være at operasjonene er klart i samsvar med folkeretten, slik Soria Moria erklæringen understreker. Men innenfor den rammen er det vår egen sak å avgjøre hvilke verdier vi skal prioritere, hvor i verden norsk bistand trengs mest, ja, også om vi skal trekke oss ut hvis det opprinnelige mandatet blir krenket.

20. nov. 2006


Legg til kommentar