Internasjonal politikk

Skal vi krige for USA?

Å sende styrker til Afghanistan rimer dårlig med Soria Moria-løftet om Norge som tydelig fredsnasjon, skriver Gunnar Garbo i denne artikkelen. 

Nyheten om at NATO-styrker i følge Aftenposten 30.10. forleden ”drepte rundt 70 Taliban-krigere” i det sørlige Afghanistan, bekrefter at den politiske drøftelsen de siste ukene om Norges rolle i landet er på villspor. Nå dreier det seg ikke lenger om vi skal la de norske ISAF-styrkene delta i sør eller ikke, eller om vi skal sende spesialstyrker dit igjen eller ikke. Spørsmålet er om vi skal føre krig.

For nå dreier det seg mindre om å trygge sikkerheten for det sivile samfunnet og gjenoppbyggingen av landet, som formålet med ISAF opprinnelig var. NATO har overtatt den operative ledelsen av ISAF. Når ”NATO-styrker” er blitt aktivt engasjert i den krigen som USA med suveren forakt for den formelt selvstendige regjeringen i Afghanistan har ført mot Taliban og andre motstandsgrupper i fem år, betyr det at ISAF nå er blitt med i krigen på USAs side.

Da George W. Bush i begynnelsen av oktober 2001 innledet sin religionskrig mot terrorismen ved å angripe verdens kanskje fattigste land, besluttet den norske regjeringen ”å yte USA bistand i landets forsvar”, som den uttrykte det. Uttrykket lød pussig allerede den gangen, for 11. september var for lengst passert, og ingen fiendtlige styrker rykket inn i USA. I dag er det absurd å stille opp i de afghanske fjellene for å beskytte supermakten, som i hvert fall nå er angriperen og ikke et offer for angrep.

Forestillingen om at denne krigen skulle medvirke til å redusere den internasjonale terroren, har også mistet troverdighet. Vi har fått mengder av vitnesbyrd om at den tvert imot øker terroren, noe som ikke få innså fra første øyeblikk.

Gallup International gjennomførte etter 11. september 2001 en meningsmåling i 37 land, som viste at tre fjerdeparter av de spurte foretrakk en internasjonal aksjon for å gripe terrorens bakmenn og stille dem for retten, framfor å reagere med krig. Denne kloke holdningen minner om den norske meningsmålingen, som nylig viste at folkevettet her i landet sa nei til å sende styrker til krigssonen.

FN blir gjerne bedt om å rake kastanjene ut av ilden når USA med sin koalisjon av villige har ført krig, med eller uten FN-mandat. I desember 2001 besluttet Sikkerhetsrådet å opprette ISAF, en internasjonal styrke som i seks måneder skulle bistå de midlertidige afghanske myndighetene med ”å opprettholde sikkerheten i Kabul og området omkring”, slik at myndigheter og FN-personell kunne arbeide tålelig trygt. Under omstendighetene var dette en rimelig oppgave, som Norge sluttet seg til.

Siden er også både de seks månedene og de geografiske grensene blitt utvidet igjen og igjen. Etter at NATO-rådet i desember i fjor vedtok en ”revidert operasjonsplan for NATOs utvidete oppdrag i Afghanistan”, er virksomheten utvidet til hele landet. Blant de nye oppdragene er operasjoner i samarbeid med de afghanske sikkerhetsstyrkene, støtte til polititroppene og avvæpning av ”illegale” motstandsgrupper. Alvorligst er det at rådets resolusjon 1659 (2006) gir ISAF pålegg om ”tettere operasjonelt samvirke” med den amerikanske krigføringen som bærer det misvisende navnet Operation Enduring Freedom.

Hva Enduring Freedom holder på med, er ikke å trygge varig frihet for dem som forsøker å bygge landet opp igjen, men å fortsette krigen mot grupper som føler at de slåss mot inntrengerne fra USA, akkurat som de og deres forgjengere tidligere har slåss mot engelskmenn og russere. Terrorkrigen til Bush har hittil skapt enorme lidelser og ødeleggelser for vanlige folk i Afghanistan, økt uviljen mot det styret de fremmede har etablert i landet og styrket mot-terror og usikkerhet både i Afghanistan og den øvrige verden.

Det er denne virksomheten Norge nå risikerer å bli trukket inn i og bli medskyldig i. Hittil har Frankrike, Spania og Tyskland tydeligvis stått imot presset fra USA for å få ISAF med på den offensive krigføringen som hittil har gått så dårlig. Men med det utvidete mandatet ISAF nå har fått og med det krigsbildet vi nå ser, er det tydelig at ISAF blir trukket inn i krigføringen mot de afghanske motstanderne USA har skaffet seg.

Selv om George W. Bush ikke har stor respekt for internasjonale vedtak, er det også et utrivelig tegn at flere av Sikkerhetsrådets resolusjoner om ISAF bruker nøyaktig samme unøyaktige uttrykk som ga faren hans grønt lys for Golf-krigen i 1991. Resolusjonene gir ISAF myndighet til ”å treffe alle tiltak som trengs for å gjennomføre oppdraget”. Verken Bush senior eller omgivelsene hans – eller andre lands representanter i Sikkerhetsrådet - var i det minste tvil om at disse ordene ga ham mandat til krig.

Vi står fritt til å avgjøre om vi vil følge anmodningene i denne aken , enten de kommer fra Sikkerhetsrådet eller fra NATO. Det regjeringen nå bør gjøre, er å insistere på at vi vil holde oss til det opprinnelige mandatet for ISAF, å beskytte fredelig arbeid mot overgrep. Det er humbug å foregi at vi gjør dette med en offensiv krig som skaper økt hat, mer vold og mindre sikkerhet.

Men det beste vil være å nekte enhver fortsatt deltagelse i et ISAF som nå blir brukt til formål vi ikke kan forsvare. I stedet burde vi så langt som gjørlig sette kreftene inn for fredelig gjenoppbygging i landet. Det er kanskje ikke smart ”realpolitikk”. Men det ville rime med Soria Moria-erklæringens løfte om at Norge skal være en tydelig fredsnasjon

(Klassekampen 7. november 2006)

You have no rights to post comments