Internasjonal politikk

Klarer terroristene å knekke demokratiet?

"Tragedien i London aktualiserer på ny alle demokratiets dilemmaer. Hvordan kan demokratiet forsvare seg mot sine fiender? Vil terroren sette de rettstatlige demokratiene i en permanent tilstand av unntakstilstand? Den uhyggelige aktualitet vil bare øke, for angrepene vil fortsette. Demokratiet prøver å beskytte seg mot sine fiender med unntakslover og overvåking. Men sårbarheten består, "skriver Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap, i denne artikkelen.

Tragedien i London aktualiserer på ny alle demokratiets dilemmaer. Hvordan kan demokratiet forsvare seg mot sine fiender? Vil terroren sette de rettstatlige demokratiene i en permanent tilstand av unntakstilstand?

Med andre ord: Vil terroristene makte det Hitler og Stalin ikke klarte: Omdanne den rettsbundne liberale stat til et demokratur. En sikkerhetsstat i permanent nødverge. Der valg og folkelig press bare vil bli spinkel bakgrunnsmusikk uten betydning fordi all politikk vil bli elitestyrt og redusert til nasjonale sikkerhetsbehov. For all erfaring viser at intet er mer effektivt når det gjelder å stilne opposisjon enn henvisninger til «national security».

Med andre ord: Vil doktrinen om den uinnskrenkede statsnytte, raison d'état, få en ny renessanse? Vil et stille demokratienes harakiri være den langsiktige historiske tendens? Og vil vi i fremtiden regne demokratiets primærfase fra ca. 1914 og hundre år fremover og skille dets blomstringstid til før og etter terroren?

Og ikke minst: Hva kan vi lære av tidligere tiders håndtering av slike ultimate fiender?

Som nå etter terroranslaget i London, som etter drapet på Theo van Gogh i Nederland - slike spørsmål vil på ny presse seg frem. Igjen kommer den klassiske problemstillingen: Hvordan skal samfunnet verge seg mot fanatikere uten å undergrave sine egne rettsidealer? Noen vil si: Vises ikke kjernen i demokratiet nettopp i møtet med den absolutte fiende? Og består ikke denne kjerne i å fastholde rettssikkerhetsidealene til fulle? Når vi svekker rettsikkerhetssgarantiene, er det ikke nøyaktig denne avkledning terroristene ønsker? Går vi ikke derfor i den felle de møysommelig har satt opp ved å skape sikkerhetsstaten? Og, vil noen spørre, er det nå så sikkert at tap i personlig frihet vil bli kompensert i større trygghet? Vil ikke nettopp erfaringene med en svekkelse av rettsbundetheten i demokratier med nødvendighet føre til utglidninger?

NYTTIGE IDIOTER

Fra USAs avgåtte justisminister John Ashcroft kom et klart svar: De som fastholder demokratiske rettssikkerhetsidealer i krisetider - uten å ty til unntakslovgivning - er svake. De gir bare terroristene en hjelpende hånd. Etter hans syn er de, som Lenin sa det, demokratiets «nyttige idioter».

Den uhyggelige aktualitet slike problemstillinger nå igjen har fått vil bare øke, for angrepene vil fortsette. John Ashcroft la an et rettsbegrep som ligner mer på hevn enn lovfundert rettshåndhevelse. Hans «Patriot Act» og det juridiske ingenmannsland som amerikanerne har skapt på Guantanamo-basen, representerer justis på grensen av rettsstatens normer, til dels klart over. Å se den nåværende justisminister Alfredo Gonzales drive juridiske trapesøvelser for å kunne torturere «legalt», fyller USAs venner med vemmelse. La meg bare minne om at det moderne menneskerettighetssystem henregner tortur til de «ikke-derogerbare» rettigheter, dvs. de kan aldri unnvikes, selv i nasjonale unntakstilstander.

Antagelig er også denne rettsdefinisjon kontraproduktiv i forhold til USAs beste interesser. Å svekke konvensjonsbeskyttelse av soldater vil utsette amerikanske soldater for ekstra farer. Nå kan de som vil USA ondt bruke de samme unntaksbestemmelser som USA nå bruker overfor amerikanske fanger. Resultat: En spiral av tiltakende lovløshet og brutalitet. USA har invitert til dette anarki selv gjennom sine egne juridiske strekkbøyninger.

Ikke noe moralsk høyland. Kampen mot terrorismen er også en strid om idéer og idealer. Med disse lovene er ikke USA lenger noe foregangsland og en inspirasjonskilde i kampen for menneskerettighetene. Historisk er dette en ny situasjon for et land som sto bak den nye verdensorden etter 1945, selv om USA alltid har hatt problemer med å overholde menneskerettighetsidealene, f.eks. i Latin-Amerika. USA har aldri latt menneskerettighetshensyn hindre realpolitikk. Dagens administrasjon i Washington er enda mer omsvøpsløs her enn tidligere regimer. Landet fremstår nå mer og mer selv som en «rogue state» som ikke har undertegnet f.eks. FN-konvensjonen om barns rettigheter (sammen med Somalia) og unndrar seg selv de konvensjoner de fleste andre land har undertegnet. (For en god, aktuell analyse, se John Murphy, The US and the Rule of Law in International Relations, Cambridge University Press, 04).

Det anti-demokratiske sammenfall. Det ytterste anti-demokratiske venstre og høyre har et instrumentelt og sammenfallende syn på demokratiet: Man skulle bruke dets institusjoner for å lamme det konstitusjonelle folkestyret og innføre sitt eget styre. Her møtes fascister, kommunister og fundamentalister av alle farger i et felles overgripende historisk prosjekt. Som Joseph Goebbels sa det: Gjennom det liberale demokratis institusjoner til makten, for så å avskaffe dette foraktelige system. Terroren er bare en fortsettelse av den voldsbruk demokratiets fiender alltid har brukt.

Demokratiet prøver å beskytte seg mot sine fiender med unntakslovgivning og overvåking. Men sårbarheten består. Ser vi historisk på dette, kan utfordringen som terrorismen stiller derfor først og fremst forstås som unntakslovgivningens problematikk.

BEHANDLES BARBARISK

Noen historiske paralleller kan illustrere dette. I republikkens Roma var uinnskrenket makt - diktaturet - en begrenset nødvergetilstand mot ytre fiender. «Dictator» var den som verget staten mot den ytterste trussel - og bare når dens eksistens sto på spill. Han kunne bruke alle midler, men tidsbegrenset. For så klar oppfatning av maktens fristelser hadde romerne at de satte klare betingelser for den grenseløse maktutøvelsen. Senatet vedtok en senatus consultum ultimum. Den gikk ut på å brennemerke alle indre og ytre fiender og de som var forbundet med ham. Denne fiende-erklæring var ingen rettsbeslutning. Den sa bare at fienden var berøvet alle rettigheter. (En tidlig utgave av den proto-nazistiske tyske juristen Carl Scmidtt fiendebegrep i Weimar-tiden). Fiendens borgerlige og sivilrettslige eksistens opphørte. Han ble ansett som barbar og måtte barbarisk behandles. Catilina, opprøreren som Ibsen beskriver («Jeg må, jeg må, så byder meg en stemme. . .»), fikk en slik bannbulle mot seg av Cicero i år 63 f.Kr. Ytterliggående midler mot en slik fiende var nødvendig, sa konsulen. Og slik ble det. I statsnyttens navn, raison d'état. Kjenner vi oss igjen?

Terrorister ikke normale forbrytere? Lignende bannlysnings- eller unntaksbestemmelser presser seg på i dagens verden. Svaret på hvor langt man vil gå avhenger delvis av hvilket syn man har på terrorister. Skal man behandle dem som normale forbrytere, med de rettigheter de tross alt har i sivilisert rettergangspraksis? Eller skal drakoniske terroristlover gjøres gjeldende fordi de ikke skyr noe våpen for å nå sine mål? De må dø ved sverd fordi de selv har valgt sverd.

I Norge fikk vi i fjor en vurdering fra Politimetodeutvalget. Det åpnet for en utvidet adgang til skjerpede politimetoder, bl.a. delvis romavlytting. Utvalget gjorde slike dilemmaer tydelige. Nå etterspørres enda kraftigere lut. Men hvem skal vokte vokterne, spurte Platon. Et poeng her er at «normale» forbrytere vanligvis kan betraktes som resosialiserbare: De kan føres tilbake til samfunnet etter soning. Få vil hevde at fundamentalister noen gang vil kunne det, skjønt tyske RAF-terrorister har i noen tilfeller fremkommet med anger. De var da heller ikke religiøse. Troen synes å disponere for en særlig fanatisme. Den finnes sjeldnere hos folk som ikke kan vente seg 72 jomfruer i det hinsidige. Selv ikke en så fanatisk (ikke-religiøs) sekt som SS praktiserte selvmordsbombere. Det tredje Rikets himmel befant seg tross alt i det dennesidige Volksgeimeinschaft, ikke i noe Valhallarike.

Brennemerking og utfrysning. Ulike samfunn har varierte former for utelukkelse og brennemerking av uønskede. I det klassiske Athen ble ostrakisering brukt mot samfunnsfiender: Bortvisning fra bystaten under almen fordømmelse. I den vestlige politiske tradisjon går det en hel tradisjon med tenkning omkring tyrannmordets berettigelse. Tyranner rettferdiggjør dramatiske mottiltak. Katolikkene mener at en tyrann som setter seg ut over legitimitet og legalitet ikke har krav på lydighet. Men plikten til å drepe ham, viker de tilbake for (dette punkt skapte til dels alvorlig sjeletvil hos de katolske, prøyssiske offiserene som 20. juli 1944 prøvde å ta livet av Hitler).

Poenget er at tyranner setter seg ut over all samfunnskontrakt og må behandles hinsides loven. Under den franske revolusjon fikk avvikere mot staten hengt et rødt flagg utenfor sitt vindu. Det betydde at alle grunnrettigheter var opphevet. Da lå du tynt an. Du var fritt vilt.

FELLES FIENDE

Ordningen med fredløshet og skoggangsmenn hos oss her i Norden er del av samme tankegang. De er urfiender. I folkeretten har det lenge vært sedvane å si at det finnes fiender av den felles menneskehet (eks. sjørøvere). De kan alle ta, uten rettergang og smålige territorielle hensyn. De befinner seg i juridisk ingenmannsland.

Da israelerne møtte innsigelser mot deres rett til å dømme Adolf Eichmann etter å ha bortført ham (ulovlig) fra Argentina i 1960, slo de frempå med slike tankeganger. Eichmann var fredløs, hinsides enhver rett. Det var den jødiske statens rett å ta ham, enda staten Israel ikke fantes på det tidspunkt han fór frem som en felles fiende av menneskeheten.

Fånyttes offerhandlinger. De som mener at terrorismen må skape en massiv unntakstilstand fra normale prosedyrer tenker minoisk: Gudenes konge Minos, sønn av Zevs og dronning Europa på antikkens Kreta, ofret ifølge legenden hvert syvende år ungdom til uhyret Minotaurus, halvt menneske, halvt okse, for å blidgjøre ham i håp om sikkerhet og fred.

De demokratier som vil kaste rettssikkerhetsprinsipper over bord, (jfr. John Ashcrofts nektelse av advokat til den muslimske amerikaneren Jon Walker Lindh, han som ble tatt i Afghanistan) beveger seg i samme mentalitet. De helligste prinsipper ofres i håp om trygghet. Men som Minos formes demokratiene av sine fiender; de overtar fiendens virkelighetsbilde og spiller seg selv i hendene på de som vil dem ille - uten egentlig håp om bedring.

Som Churchill sa det om sin samtids fredsvenner vis-à-vis Hitler: En «appeaser» er en mann som gir krokodillene mat i håp om at de spiser ham sist.

Den totale avvisning. Terrorister av denne fundamentalistiske type representerer en særlig utfordring for rettsstatsideen fordi de vil tilbake til en tilstand forut for den europeiske opplysningstid da rettsstaten fikk sitt filosofiske grunnlag i vest. De avviser det moderne samfunn som rettslig, kulturell og politisk norm. De vil en absolutt underordning av stat og individuelt liv under en gudgitt lov. Grunnrettigheter og likhet for lovene er for dem blasfemi, de vantros illusjoner. Deres tenkning er ensrettende og totalitær, deres alternativ intet sosialt og økonomisk program, men et middelaldersk prestestyre.

Mange islamister illustrerer den samme problematikk. De benytter seg av de liberale demokratienes friheter, men de ville antakelig ikke vike tilbake for å omgjøre oss i sitt bilde om de fikk sjansen. Der bør vi være helt illusjonsløse. Mullah Krekars øvelser er i denne henseende talende. Tilspissingen av forholdet mellom minoriteter og majoritet i Nederland etter drapet på Theo van Gogh er også betegnende. Er integrasjonsidéen død i dette land med så lange tradisjoner for toleranse, kan fremtiden for alle etnisk sammensatte samfunn synes mørk.

Polarisering og spenningsstrategi. Demokratiets svar er at de som vil sette terrorister utenfor rettsstatens normgrunnlag på sett og vis senker seg til deres nivå. De oppfyller terroristenes mål, den s.k. spenningsstrategien, som går ut på å avkle staten dens siviliserte maske og blottlegge dens repressive natur. Poenget er å vise at det liberale demokratis kjerneverdi, den forfatningsbundne makten, dens påståtte legalitet og derav legitimitet, er intet annet enn et skinn. Under press vises dette til fulle. En strategi ikke ulik den som drev de italienske Røde Brigader og Baader-Meinhof-gruppene på 1970-tallet: Riv av staten dens festklær ved å vise at den ikke kan hindre terror og få den så til å avsløre sitt grimme, repressive ansikt. Da vil folket reise seg fordi det viser seg at staten ikke kan beskytte dem.

Kontraproduktivt og selvødeleggende. Igjen er USAs strategi etter 9/11 instruktiv. Den tilstand av (unødvendig) rettsløshet og unntaksmentalitet som den som nå hersker på Guantanamo har antagelig til hensikt å skremme. Denne strategi er dømt til å mislykkes. Denne linje er kontraproduktiv fordi den bekrefter nettopp den lettferdighet i omgang med rettsbindingsidealer som terroristene ønsker å avsløre. Staten som i bunn og grunn er voldelig og som bare pynter seg med rettslige gevanter når det ikke koster noe. Og, som river masken av under trusler. Kampen mot terror må føre til mange avveininger. Bruk av unntakslovgivning har historisk vært viktigst av dem. Et argument mot en slik svekkelse av rettsstatsidealene kan være dette: Innenfor rammen av normal lovgivning kan man finne de mest adekvate mottiltak mot terror. For viser ikke statens makt og trygghet seg klarest når den står fast på sine grunnprinsipper, nettopp når det røyner på?

Eller som salige Benjamin Franklin sa det: Den som i sin søken etter sikkerhet innskrenker friheten får ingen av delene. Og fortjener heller ikke friheten.

(Aftenposten 16. juli 2005)


Legg til kommentar