Internasjonal politikk

Skal Forsvaret produsere fiender?

Forsvarsdepartementets proposisjon nr. 42 bebuder at også Norge kan bli et mål for internasjonal terrorisme. Dette skyldes angivelig ”den teknologiske utviklingen og globaliseringens konsekvenser”. Slikt er med respekt å melde sludder. Hovedfaren skaper vi selv. Skulle Norge bli terrormål, er grunnen langt mer sannsynlig at folk i den fattige verden oppfatter oss som medskyldige i den terroren som USA-ledete koalisjoner rammer dem med. Når vår politiske ledelse søker trygghet mot terror ved å ”bidra til internasjonale operasjoner og oppfylle våre allianseforpliktelser i NATO”, risikerer vi tvert imot å bidra til overgrep som gjør oss selv til terrormål. Politikken vår avler de truslene den foregir å verne oss mot, skriver Gunnar Garbo bl.a.

Selv om det gis sterke moralske, folkerettslige og sikkerhetspolitiske innvendinger mot at Norge fortsetter med å delta i militære intervensjoner i fremmede land, er de siste stortingsdokumentene om ”den videre moderniseringen av forsvaret” fri for kritisk analyse. Forsvarsdepartementets proposisjon nr. 42 fra mars i år inneholder ingen motforestillinger. Den foretar ikke noen avveining for og imot den farlige kursen Norge nå følger. Alt Norge yter for å gjøre USA og NATO til lags, er tilsynelatende til det beste for oss alle.

I følge proposisjonen gis det ingen fare for at andre land i dag går til krig mot Norge. Den bedyrer likevel at det foreligger en mengde nye, diffuse og uoversiktlige trusler. Bak uforutsigbarheten aner departementet de truende skyggene av selvmordsbombere og annen desperat terror.

Proposisjonen bebuder at også Norge kan bli et mål for internasjonal terrorisme. Dette skyldes angivelig ”den teknologiske utviklingen og globaliseringens konsekvenser”. Slikt er med respekt å melde sludder. Hovedfaren skaper vi selv. Skulle Norge bli terrormål, er grunnen langt mer sannsynlig at folk i den fattige verden oppfatter oss som medskyldige i den terroren som USA-ledete koalisjoner rammer dem med. Når vår politiske ledelse søker trygghet mot terror ved å ”bidra til internasjonale operasjoner og oppfylle våre allianseforpliktelser i NATO”, risikerer vi tvert imot å bidra til overgrep som gjør oss selv til terrormål. Politikken vår avler de truslene den foregir å verne oss mot.

Da Stortinget behandlet denne proposisjonen i juni, markerte Framskrittpartiets talsmann sitt ståsted ved å gå inn for å angripe terroristene med samme midler som de selv bruker, ”og godt og vel det”. Heldigvis sa flertallet seg enig med regjeringen i ”at norsk deltagelse i internasjonale operasjoner må baseres både på legalitet og legitimitet” og at vi derfor må ”avstå fra deltagelse i preventiv krigføring og forkjøpsangrep som ikke har en klar forankring i folkeretten”. Det skulle også bare mangle. Forsvarskomiteen burde vite at preventiv krigføring er i strid med folkeretten. Men komite-innstillingen gjengir ikke proposisjonen utførlig. I likhet med president Bush holder regjeringen døren på gløtt for å omtolke folkeretten etter eget skjønn. Den sier at dersom Sikkerhetsrådet ikke gir et ønskelig mandat til krig, ”må det om nødvendig foretas en vurdering av om det likevel kan foreligge et folkerettslig grunnlag” for det. Regjeringen beroliger oss med at norske styrker ”bare i unntakstilfelle” bør delta i operasjoner uten FN-mandat. Denne unntaksklausulen betyr med klarere ord at Norge forbeholder seg adgang til å bryte FN-pakten. Ikke en eneste stortingsrepresentant tok klausulen opp til kritikk,

Proposisjonen nevner igjen og igjen ”prinsippene i FN-pakten og det forpliktende samarbeidet i NATO”. Men det er den siste delen av utsagnet som gir retningslinjene for omleggingen av forsvaret. Nå blir ”våre allianseforpliktelser”, som en gang var et løfte om gjensidig hjelp mot angrep, i det vesentlige tolket som plikt til å følge opp NATOs nye strategi om intervensjoner utenfor egne områder. Regjeringen er freidig nok til å ta også FN til inntekt for denne strategien. Den hevder at FN har ønsket at EU og NATO skulle ”påta seg et større ansvar”, at vi på den måten kan avlaste verdensorganisasjonen og ”styrke FNs rolle og handlekraft”. Dette er drøy kost. FNs maktesløshet er ikke ønsket, men påtvunget. Anført av USA har vestmaktene gjenom lange tider neglisjert FN-pakten, svekket FN, satset på egen militær makt og tilranet seg deler av verdensorganisasjonens mandat. Typisk nok deltar Norge nesten ikke mer i FNs fredsbevarende styrker. Nå gjelder det å stå seg godt med de sterke, å være et ”solid og skikkelig” NATO-medlem, som Krohn Devold uttrykker det.

Proposisjonen oppgir Irak, Afghanistan og Balkan som eksempler på at FN har gitt regionale organisasjoner mandat til å bruke makt. Karakteristisk nok nevner den ikke at folkefordrivelsen fra Kosovo først startet da NATO innledet sin ulovlige bombekrig, at den siste Irak-krigen også skjedde i strid med FN-pakten, eller at krigen mot Afghanistan hadde ytterst diskutabel folkerettslig hjemmel. At Sikkerhetsrådets medlemmer i etterhånd føler seg tvunget til å rake kastanjene ut av ilden, er ikke vitnesbyrd om at intervensjonsmaktene respekterer folkeretten, men resultatet av at de bryter den.

Regjeringen forvrenger teksten når den påstår at Sikkerhetsrådets resolusjon 1368, vedtatt 12. september 2001, legaliserte krigen mot Afghanistan, fordi den ”anerkjente staters rett til selvforsvar mot internasjonal terrorisme”. Riktignok nevner resolusjonen innledningsvis den grunnleggende retten til selvforsvar i samsvar med FN-pakten. Men den sier ikke at selvforsvarsretten ga USA adgang til å angripe Afghanistan. De operative paragrafene i resolusjonen inneholder ikke et ord om maktbruk. De taler om rettsforfølgning, iverksetting av internasjonale konvensjoner og rådets vilje til å følge saken videre opp. I stemningen etter 11. september godtok andre land at USA nyttet en bevisst uklar tekst til å legitimere en krig som Bush ville ha startet i alle fall.

Det er forstemmende at Stortinget nesten ikke tok opp all denne fortegningen av virkeligheten da tinget behandlet forsvarsproposisjonen. Arbeiderpartiet ytret ikke et kritisk ord. SVs representant i forsvarskomiteen tvilte derimot på at NATO er et tjenlig middel til å ivareta norsk sikkerhet og ba i det minste regjeringen hindre at alliansen undergraver FN og folkeretten. SV og Senterpartiet pekte også på at det er økte forskjeller, mangel på livsnødvendige ressurser og vestlig militær innblanding som skaper grobunn for den motstandskampen som kalles terrorisme. De to partiene erklærte at denne tilstanden ikke rettferdiggjør terrorhandlinger. Derimot tok de opp misforholdet mellom de ressursene som brukes til militære formål og det som settes inn for å forebygge konflikter, finne politiske løsninger på utfordringer og ta kampen opp mot sosial nød. De etterlyste en norsk internasjonal politikk som motvirker årsakene til terror. ”Man kan ikke bekjempe terrorismen med fregatter”, som SVs Kjetil Bjørklund sa.

Sikkerhet for at Norge nekter å delta i militære intervensjoner som bryter mot FN-pakten eller folkeretten for øvrig, får vi neppe før vår politiske ledelse tar selvkritikk for de folkerettsbruddene Norge har begått de siste fem årene. I debatten den 9. juni var det andre ting som opptok stortingsrepresentantene. Olav Gunnar Ballo minnet kollegene om at norske jagerflygere nylig hadde bombet i Afghanistan uten å vite hva slags mennesker de drepte på bakken. Men de fleste debattantene var opptatt av hvilke distrikter som skulle få fordel av militære anlegg, - ikke av om sikkerhetspolitikken vår skaper usikkerhet både for oss og andre.

28.7.2004


Legg til kommentar