Internasjonal politikk

De uerfarnes søte krig

"Samfunnets ledere, som skulle ha plikt til å vise fornuft, opptrer som uerfaren ungdom som ”starter kriger helt bekymringsløst og med hvilken som helst begrunnelse”, til tross for at ”krig er det mest forbryterske av alt,"skriver Arild Linneberg i et essay i Morgenbladet.

Dulce bellum inexpertis, ”søt er krigen for de uerfarne”, skreiv Erasmus Roterodamus i Adagia år 1500 e.Kr., den første ”bestselgeren” i europeisk litteratur. Krig kan virke tillokkende for folk som ikke veit hva den innebærer, skriver Erasmus. Men for den som veit hva krig er, finnes det ikke noe mer ugudelig, ødeleggende, farlig og avskyelig! Likevel ser vi at samfunnets ledere, som skulle ha plikt til å vise fornuft, opptrer som uerfaren ungdom som ”starter kriger helt bekymringsløst og med hvilken som helst begrunnelse”, til tross for at ”krig er det mest forbryterske av alt”.

Fatale konsekvenser

Renessansefilosofen Erasmus Roterodamus grunnla moderne vestlig humanisme. De som i dag sier de forsvarer vestlige verdier, mens de går til krig og til og med sier de er kristne, har åpenbart ikke lest Adagia og representerer ikke opplyst tenkning om krig og fred. De nye krigene framstilles som rettferdige. Kosovo-krigen var visstnok vellykka, og Afghanistan-felttoget fjerna Taliban slik Irak-krigen felte Saddam Hussein. Norge deltok aktivt i de to første og har fått skamros av Bush for sin innsats i den siste. Den såkalte krigen mot terrorisme gis høyeste prioritet av vestlige ledere. Men alle disse nye krigene er ført på feilaktig grunnlag, med fatale konsekvenser.

Etter at Colin Powell hadde holdt sitt lysbildeshow i FN om Iraks MØV, uttalte Norges utenriksminister at dokumentasjonen overbeviste. Siden har vi hørt lite fra den kanten, og ingen konfronterer Jan Petersen med hans løsgjengerforhold til fakta. Grunnlaget for krigen var en løgn. Fra dag én planla Bush-administrasjonen krigen mot Irak, har vi Bush-rådgiver Richard Clarkes ord for. I sin tale til Bush i Texas i april 2002, et år før krigen, uttalte Tony Blair at målet var regime change i Irak samt å sikre tilgangen til olje.

"Human intervensjon"

Honnørordet som legitimerte bombekrigen mot Serbia var ”human intervensjon”. Sjelden har en betegnelse gjort større vold mot virkeligheten. Resultatene av krigen avtegner seg nå. I tillegg til at NATOs menneskevennlige bomber drepte 2300 sivile ikke-albanere, har NATO og dermed Norge ansvaret for den mest omfattende etniske rensning i Europa siden andre verdenskrig. Etter at ”freden” var inntrådt, blei mer enn to hundre tusen serbere, sigøynere og jøder fordrivi fra Kosovo under NATO-beskyttelse av dem som dreiv dem ut. En har aldri vært lenger unna et multietnisk Kosovo enn etter NATOs bombing. Det mest bisarre resultatet av krigen, er likevel ikke at NATO la Kosovo åpent for albansk mafia, heroin- og menneskesmugling, men at NATO med sin støtte til UCK-geriljaen har bidratt til å videreutvikle internasjonal terrorisme. Mens den kosovoalbanske ”frigjøringshæren” UCK før krigen sto på USAs liste over terrororganisasjoner, blei de brått stuereine, da USA og NATO valgte å samarbeide med dem. De aksjonene vi har sett i Kosovo nå, med drap, plyndring og nedbrenning av serbiske landsbyer, klostre og kirker, viser at UCK igjen har iverksatt godt koordinerte terroraksjoner for å utdrive siste rest av etniske serbere. UCK er en del av ANA (Albanian National Army), som igjen er en del av et internasjonalt islamistisk-fundamentalistisk terroristnettverk. NATOs innsats i Kosovo har bidratt til å holde ”Balkan-korridoren” åpen for dette nettverket. En må minst være norsk, kristen statsminister for å se noe positivt i slikt.

Andre agendaer

Men slikt setter USAs, NATOs og Norges krig mot terrorisme i sitt rette lys: Krigen skjuler andre agendaer. I Kosovo var agendaen åpenbar, å få militært fotfeste i forhold til oljen i det kaspiske hav. Det er ikke uten grunn at USA har bygd sin største base utenlands siden Vietnam i Kosovo, Camp Bondsteel. I likhet med krigen mot Irak var Kosovo-krigen planlagt lang tid i forveien. Alt i 1984 het det i ”US National Security Directive no 133” om ”US Policy towards Yugoslavia”, (”sensitiv secrets”), at siktemålet var ”å fjerne kommunistiske regimer for å integrere de østeuropeiske landene i verdensmarkedets utvikling”. Et helt år før Kosovo-krigens start var angrepsplanene klare: ”the only missing element appears to be an event - with suitable media coverage - that would make intervention politically salable”, skreiv Senatets Republican Policy Comitte i august 1998.

Det gjelder å ha én felles fiende, dersom en skal få folk med seg, skreiv Hitler i ”Mein Kampf”. Krigen mot terrorisme er et kroneksempel på Hitler-logikken. Al Quaida skjuler seg bak alt og alle overalt: Terrorismen er, sies det, vår tids største trussel mot livet i vesten. Men ta en titt på tallene. Antallet omkomne etter 11.september: 2876. Antallet drepte sivile i Afganistan-krigen: ca. 13000. I Irak: 8000 - 12000 døde sivile ifølge Iraqbodycount. De siste USA-leda krigene har med andre ord tatt minst 21000 sivile av dage, Kosovo-krigen ikke medregna. Men det er ikke bare gjengjeldelsesaksjonene etter 11.september som er ute av proporsjoner. Det er også talene om terrorismen som vår tids største trussel. Siden 11.september har mer enn hundre tusen omkommet på USAs motorveier, enda flere visstnok av fedme.

Røverstaten

Bristen på logikk i den offisielle retorikken om terrortrusselen, viser seg klart i krigsbegrunnelsene. Det var under Clinton talen om røverstater, rogue states, tok form. 31 prosent av Clintons taler, 17 prosent av hans utenriksminister Madeleine Albrights, dreide seg om rogue states, skriver Jacques Derrida i boka ”Skurker” (Voyous), som kom ut i april 2003. Med bokas to essays skriver Derrida seg inn i rekka av filosofer fra Erasmus via Kant til Husserl og Adorno, som holder fred og fornuft opp mot krigens ufornuft. Det første essayet handler om ”den sterkestes rett” og diskuterer spørsmålet: Fins det skurkestater? Det andre essayet handler om opplysning som forutsetning for demokrati. Derrida dekonstruerer begrepet demokrati, som alle snakker om, men få veit hva er. De som i dag utgir seg for å ha realisert demokrati, har slett ikke gjort det. Vi trenger demokrati-filosofi. Hva betyr frihet, likhet, brorskap? Frihet er tvetydig, for frihet kan også bety å gjøre hva en vil - slik USA nå gjør i verden - ifølge Derrida pervertering av demokratiet. Og hva betyr likhet? Siden de gamle grekerne har likheten også hatt som innebyrd å skille ut det ulike: demokratiets andre, kaller Derrida det. De som står utafor er skurkene, de udemokratiske. Og der har begrepet likhet sin grense, i likhet med demokratiet. Begrepet brorskap er Derrida mer enn skeptisk til. Brorskap innebærer biologi, blodsbånd, og mannlig paternalisme, det er brødrefellesskapet etter at faren er tatt av dage, som i Freuds ”Totem og Tabu”. Demokrati er altså ikke en uskyldig betegnelse. Det forener demos og kratos, folk og makt. Og makt er også alltid undertrykkelse.

Udemokratisk misbruk

Demokratiet rommer altså muligheten i seg for udemokratisk misbruk av demokratiet. Derrida diskuterer historiske eksempler på det. Men det han først og fremst dekonstruerer, er dagens misbruk av makt i demokratiets navn: Krigen mot terrorisme etter den 11.september er Derridas anliggende. Vi lever i skurkestatenes epoke, sier Derrida, som ser krigen mot ”skurkestater” som den største skurkestreken: De som kriger mot ”skurkestater”, er skurkestater! Den som sier skurk, roper på lov og orden. Da kan en jo ikke sjøl bryte lovene, slik ”såkalte vestlige demokratier” gjør i såkalt krig mot terror: De bryter både med rettsstatens prinsipper og folkeretten. Og det er skurkens prinsipp, brudd på lov og orden.

Derridas dekonstruksjon strekker seg like inn i FN. Sikkerhetsrådets sammensetning, rådets funksjon, og vetoretten, gjør FN udemokratisk. Den sterkestes rett gjelder. FNs skurkestater er ikke de som kalles det. Skurkestatene er de som sjøl tar seg til rette: Sikkerhetsrådet utøver makt diktatorisk. Gir seg sjøl en suveren makt, kratos, som står i motsetning til demos.

Den største skurken

USA er den største skurkestaten, men hos Derrida altså av andre grunner enn for eksempel hos Noam Chomsky. Derridas dekonstruksjon av begrepet skurkestat strekker seg lenger. Nettopp begrepet skurkestat avslører at den såkalte krigen mot terrorisme, (som Derrida alltid kaller såkalt), ikke er en krig mot terrorismen. Terrorismen i dag er statsløs, bortsett fra når den utføres av stater, som USA, England og NATOs medlemmer i krig mot ”skurkestater” som Serbia, Afganistan, Irak. Det var ikke afganere som stod bak 11.september, og ikke irakere, og slett ikke statene Afghanistan og Irak. Når den såkalte krigen mot terrorisme føres mot stater - rogue states - rammer den slett ikke det den skal ramme. Grunnlaget for krigene er falskt, skriver Derrida med fokus på internasjonal rett og rettferdighet: Det er rett og rettferdighet som må danne grunnlaget for et kommende demokrati. Erasmus Roterodamus sa det slik: En rettferdig krig er den krigen fyrsten til enhver tid fører. Bortsett fra, legger han til lakonisk, at enhver ser ut til å mene at han er rettferdig, når han nettopp ikke er det.

(Morgenbladet 26. mars 2004)