Internasjonal politikk

Verneplikt: En forutsetning for en fredelig verden?

Den som har fått sitt bilde av U.S. Armed Forces fiksert av filmer som Guadalcanal, MASH eller Menig Ryan, har sterkt behov for oppdatering. I slike rapporter fra slagmarkene møtte vi et sosialt gjennomsnitt av Sambandstatenes befolkning. Sønner av senatorer, farmere, svarte gatefeiere og arbeidsløse kravlet i søla og ble drept sammen. Men i mellomtida har den middelklassen som behersker begge partiene i USA gjennomført den reformen som de mest teknologifikserte militaristene – sivile og militære – drømmer om for Norges del: Verneplikten er avskaffet, og Bush fører krig ved hjelp av profesjonelle leiesoldater, skriver Ottar Brox.

Time Magazin har utpekt The American Soldier  til årets navn for 2003. Men hvem er ”den amerikanske soldat?


Den som har fått sitt bilde av U.S. Armed Forces fiksert av filmer som Guadalcanal, MASH eller Menig Ryan, har sterkt behov for oppdatering. I slike rapporter fra slagmarkene møtte vi et sosialt gjennomsnitt av Sambandstatenes befolkning. Sønner av senatorer, farmere, svarte gatefeiere og arbeidsløse kravlet i søla og ble drept sammen. Men i mellomtida har den middelklassen som behersker begge partiene i USA gjennomført den reformen som de mest teknologifikserte militaristene – sivile og militære – drømmer om for Norges del: Verneplikten er avskaffet, og Bush fører krig ved hjelp av profesjonelle leiesoldater. Politikere, næringslivstopper og mediastjerner risikerer ikke lenger å få sine barns kadavre returnert i plastsekker. Allerede under Vietnamkrigen var de dårligst stilte samfunnsklassene, og særlig de svarte, sterkt overrepresentert blant de falne og livsvarig skadde, selv om USA da i teorien hadde verneplikt. Så lenge krig kan føres fra bombesikre bunkere eller fra fly tusenvis av meter over bakken er jo dødsrisikoen for angriperne liten, som i 1991, mens hengemyrer som Vietnam og det okkuperte Irak viser jo at noen av dem må dø også i moderne kriger.


Etter Immanuel Kants Zum Ewigen Friede har tenkende mennesker visst at demokrati er en forutsetning for fred. En regjering som er avhengig av velgerne kan i hvert fall ikke regne med å få lov til å sette i gang en angrepskrig, om velgerne risikerer å miste sine liv og sine barn. Forsvar er noe helt annet, i alle fall så lenge nasjonalstaten reelt og emosjonelt oppfattes som noe verdifullt som alle borgerne er deleiere av. Det var vel dette Einar Gerhardsen var inne på da han forsvarte Nygaardsvoldregjeringens prioritering av å få ”hele folket i arbeid” foran militær opprustning før Hitler-krigen: – Arbeiderklassen fikk noe reelt å forsvare, slik at fienden sto overfor et samlet folk. Vi skal også merke oss at det er en stor forskjell i kostnader mellom et forsvar som er i stand til å gjøre invasjon til et farlig og dyrt eventyr for en angriper, og den militære kapasiteten som den må ha som vil angripe og invadere andre land.


Vi kjenner altså en vei til Kants evige fred: En fredelig verden vil vi ha når alle stater er så demokratiske at de ikke kan sette i gang angrepskrig, og samtidig såpass militært sterke at de ikke kan angripes uten at det koster så mange liv for angriperen at han taper oppslutning fra sine borgere. Dette er en utopi som verken forutsetter revolusjon, verdensregjering, mer militær teknologi eller et FN uavhengig av superstatene.


Når vi i dag ikke er i ferd med å nærme oss dette i og for seg realistiske målet, er det ikke bare fordi mange stater ikke er demokratiske. Selv om tallet på diktaturer er redusert, er det fremdeles en god del land der makthaverne ikke er avhengig av borgernes oppslutning. De fleste av disse er imidlertid såpass militært svake at de ikke representerer noen fare for omgivelsene I store trekk er verden likevel i ferd med å skaffe seg denne forutsetningen for stabil fred: Stater som er ute av stand til å begynne angrepskrig – og særlig fordi det er blitt mulig for folk flest å beskytte seg og sine barn ved hjelp av stemmeseddelen.


Men verden består ikke lenger av noenlunde jevnsterke stater eller allianser som holder hverandre i sjakk – om den noen gang har gjort det. Vi har fått en dominerende stormakt, som med vårt lands støtte gjennomfører en helt annen strategi: USA med støttespillere skal fungere som verdenspoliti, med militær kapasitet til preventiv krig mot ikke bare potensielle trusler mot eget territorium, men også mot land som etter den til enhver tid sittende amerikanske presidentens vurdering er uten demokrati eller fri markedsøkonomi.  Det burde ikke være vanskelig å se den fundamentale usikkerheten som det må skape at vi kan risikere omfattende militære konflikter, som vi langt på vei forplikter oss til å delta i, som en konsekvens av amerikanske presidentkandidaters valgkampopplegg. Det blir da ganske avgjørende at den som sitter i Det Hvite Hus med fingeren på avtrekkeren har nok motforestillinger mot å velge militære løsninger.


Det er dette som gjør allmenn verneplikt til en av de viktigste forutsetningene for en noenlunde fredelig verden. Det må være noe som bremser stormakters appetitt på å føre krig, og her er nok risikoen for at politikere kan miste familiemedlemmer vel så effektiv som diskusjoner i FN eller antikrigsdemonstrasjoner i andre verdensdeler.


Så vidt jeg har forstått, må en i dag lete forgjeves etter barn av topp-politikere blant combat-soldatene i Irak. Ifølge boka The myth of the underclass army er det heller ikke ”lumpenproletariatet” fra slummen og hillbilly-regionene som fyller opp rekkene i amerikanske kampavdelinger. De blir ofte avvist på rekrutteringskontorene, som kan velge fra hyller litt lengre oppe. Den typiske rekrutten er kanskje heller barn av den arbeiderklassen som i sosio-økonomiske termer er på vei nedover, ungdom som har problemer både med å komme inn i skikkelige jobber og med å bekoste videre utdannelse. For dem er hæren eller landgangsstyrkene et alternativ, og særlig om de ikke har motforestillinger mot voldsutøvelse, eller kunnskaper om senskadene på sinnet etter kampsoldatlivet.


Det er jo ikke vanskelig å forstå at det militære teknokratiet foretrekker profesjonelle leiesoldater heller enn ”sivilister i uniform”. Men for oss andre blir verden farligere når makteliten i supermakter går over fra å forsvare sitt eget og alliertes territorium ved å bevæpne sine egne barn, til å føre ”preventive kriger” uten å risikere annet enn unge liv fra andre samfunnsklasser. Norge bidrar aktivt til denne utviklingen, i og med at vi er i ferd med å omstille forsvaret til innsats i et USA-styrt verdenspoliti.


Demokratiet i USA er effektivt nok til at velgerne kan kvitte seg med et styre som kompliserer livet for alle lag i samfunnet. Men det er immunt overfor problemer som bare oppleves av de lagene der kampsoldater i dag rekrutteres. Ikke bare den store politisk apatiske underklassen, men kanskje et flertall av det amerikanske folket har bare valget mellom to alternativer som fra deres synspunkt må være praktisk talt like. Det innebærer at en nødvendig demokratisk feedback-mekanisme ikke fungerer: Krigslysten blir ikke bremset av at soldater kommer tilbake fra fronten i svarte plastsekker. Vi må også huske på at når vernepliktige blir drept, kan politikere tillegges skylda, mens leiesoldater i dødens stund bare kan angre på at de skrev under kontrakten.


Både tilhengere og motstandere av Irak-invasjonen har stilt dette spørsmålet: Hvorfor er USA villig til å ofre sin egen ungdom for dette formålet? Hvis det skulle ha noen mening å si at en nasjon ofrer sin egen ungdom, måtte denne nasjonen være noe mer enn det Benedict Anderson i Imagined communities kaller ”innbilte fellesskap”. Hvis det stort sett er medieoffentligheten, flagget, statsoverhodet og landslaget innbyggerne i et territorium har felles, er det neppe noe de i lengden kan motiveres til om nødvendig å dø for å bevare.


(Aftenposten 24. des. 2004)