Internasjonal politikk

Finnes det riddere i FN?

Finnes det riddere i FN?"Finnes det riddere i FN? Eller er det bare et stort tungrodd byråkrati? Pluss atommaktenes  lobby-organisasjoner som IAEA, hvis fremste formål er å utbre kjernekraft-industrien. Velkjent er den famøse avtalen fra 1957 mellom WHO og IAEA, der atom-industrien setter munnkurv på verdens helseorganisasjon i alle spørsmål som gjelder atomkraft. Det skal helst skapes et beroligende bilde av kuer som gresser med kjøletårnene til atomkraftverket i bakgrunnen.

Det er god grunn til å hegne om FN, og feire FN-dagen 24. oktober i morgen når vi kan få slike rapporter som FN-rapporten om Bikiniøyene.  Den viser at ridderne lever fortsatt, midt oppe i byråkratiet.  Selv om FN pga. stormaktene både er krigersk og udugelig i å stoppe borgerkriger, så er dette opplegget det eneste forumet vi har til å snakke sammen på verdensbasis. For – som vi lærer i barnehagen – den som ikke kan snakke, han slår. Og det tolererer vi ikke. Da er det godt med riddere som kaller en spade for en spade, og gir oss et stykke virkelighet," skriver Gunnar A. Steen, dagens gjesteblogger blant annet.


Gunnar A. Steen:  Finnes det riddere i FN?  

«På et sted i la Mancha, hvis navn jeg ikke gidder huske, levde der for ikke så mange år siden en landadelsmann …», også kalt Don Quijote.

Jeg føler meg litt i slekt med denne mannen av en særlig grunn: han «henga seg til lesningen av ridderromaner med slik iver og interesse at han forsømte både jakten og forvaltningen av sitt gods.»

Det gikk med andre ord ut over hans arbeid og helse. «Og på den måte ble hans hjerne av overdreven lesning og mangel på søvn så tørr og innskrumpet at han til slutt gikk helt fra forstanden.»

I denne tilstand sadler han sitt gamle øk av en hest, pusser sin rustning, lager en hjelm av papp og rir ut i verden som en vandrende ridder «for å søke eventyr og øve alle den slags bedrifter han hadde lest at de vandrende riddere øvet».

Jeg har også forlest meg på bøker og artikler - om radioaktivitet, og om moderne ridderne som Ernest Sternglass og Chris Busby. Og via internett har jeg møtt Helen Caldicott og Joseph Gerson. Den siste lærte meg hvordan atommaktene med USA i spissen bruker sine atomvåpen som høyst reelle trusler i sin utenrikspolitikk. Det er en politikk fjernt fra de idealer FN hyller.

Ridderne mine gir meg et møte med en virkelighet vi er forskånet for i vårt daglige strev. Skjønt ikke helt. Som Helen Caldicott uttrykker det:

"For vi står øverst i næringskjeden. Du kan ikke føle den radioaktive maten, du kan ikke se den, du kan ikke lukte den. Den er taus. Når du får dem inn i din kropp, så faller du ikke om, plutselig død av kreft. Det tar fem til seksti år for deg å få kreft. Og når du føler en kul i brystet ditt, så sier den ikke: ”Jeg var lagd av noe strontium -90 i et fiskestykke du spiste for 20 år siden.”

Det er slike sitater som gjør meg ør i hodet og forvirrer forstanden. Og jeg må spørre: Finnes det riddere i FN? Eller er det bare et stort tungrodd byråkrati? Pluss atommaktenes  lobby-organisasjoner som IAEA, hvis fremste formål er å utbre kjernekraft-industrien. Velkjent er den famøse avtalen fra 1957 mellom WHO og IAEA, der atom-industrien setter munnkurv på verdens helseorganisasjon i alle spørsmål som gjelder atomkraft. Det skal helst skapes et beroligende bilde av kuer som gresser med kjøletårnene til atomkraftverket i bakgrunnen.

Men bildet  får ny aktualitet da jeg står i dagligvarebutikken og skal kjøpe smør. Ikke noe margarin-erstatning – ekte godt meierismør skal det være. Men hva har skjedd? Pakningen ser ikke lenger ut som før. «Butter» står det sammen med «Smør». Og plutselig gresser kuene for mitt indre blikk: «Produsert i Frankrike» står det. Landet som får over 70% av strømmen sin fra atomkraftverk. Og jeg minnes hvordan Sternglass i sin bok «Secret Fallout» ga meg innblikk og innhold i begrepet «Downwinders». Han beskriver hvordan statistikken viser  at de som bor ‘nedenfor’ kraftverkene i meteorologisk forstand er mer utsatt for bl.a. kreft enn de som vindmessig bor ovenfor. Alle atomkraftverk slipper ut litt radioaktivitet. Til og med på Kjeller er deler av lokal-befolkningen plaget med ‘downwinders’-problemet.  

Jamen det er ikke noe smør-problem innvender den siste rest av min forstand. For det er ikke lov å importere radioaktivt smør.  Men min ‘uforstand’ svarer øyeblikkelig: EUs atomdirektiv nr 29/06/1996 bestemmer at radioaktiviteten ikke skal være høyere enn det som er økonomisk forsvarlig (artikkel 6,3,a), og at nivåer under 370 bq/kg skal ikke ansees som forurenset. Men vet vi hva 370 bq/kg betyr?

Chris Busby har studert saken: Han har lansert sin ”Second event theory” der han gir en forklaring på hvordan selv den minste innvendige stråledose kan ha alvorlige konsekvenser.

Billedlig talt sier han: Tenk deg stråling som et leirbål. De militære har prøvd å måle hvor nært en soldat kan bevege seg strålingskilden. Men du kan ikke bruke samme målestokk hvis du tar et stykke glødende kull og putter i munnen. Da gjelder helt andre grenseverdier. Intern dose  er mye farligere enn utvendig dose.

FN-dagen - og en ny FN-rapport


Begrepet ‘Downwinders’ får meg til tenke på en nylig fremlagt FN-rapport til  Human Rights Council 3. sept. 2012.  Spesial-rapportør Calin Georgescu (en ridder verdig) har gitt oss en rystende skildring.

Det dreier seg om den plassen på vår jord som først ble utsatt for en omfattende testing av atom- og hydrogen-våpen: Bikini-øygruppen (Marshall-øyene) i Stillehavet. Så omfattende ødeleggelse ble gjort på dette Stillehavs-paradiset at amerikanerne måtte gi navnet et nytt innhold. Dette lyktes de så godt med at ‘Bikini’ for oss i Vesten i dag kun er et klesplagg, og intet økologisk katastrofe-område.

Befolkningen på disse øyene har smertelig fått erfare hva atom-eksplosjoner gir av ettervirkninger.

Fra rapporten:

"Detonasjonen av verdens første hydrogenbombe fordampet en av øyene i Enewetak-øygruppen. Testingen fortsatte den 1. mars 1954 med Castle Bravo- testen på Bikini Atoll. Det ble en eksplosjon 1000 ganger kraftigere enn bombingen av Hiroshima, noe som gjør den til den kraftigst kjente detonasjon gjort av USA. Nedfallskyen nådde helt til Utrok Atoll (515 km fra sprengningsområdet)."

To måneder senere kom det Marshallesiske folket med en underskrifts-kampanje til FN der det stod at befolkningen "ikke bare var redd for faren fra disse dødelige våpen", men "også bekymret for det økende antall mennesker som ble tvangsflyttet fra sitt land", og ba om at "alle eksperimenter med dødelige våpen i dette området umiddelbart opphørte."

Men protesten ble ikke tatt til følge, USA fortsatte sine sprengninger i 4 år til.

Det Marshallesiske folket ble fortalt «at testene var nødvendig for det endelige velværet for alle mennesker i verden.»

FN-rapporten fortsetter:

" Ifølge vitneutsagn fra de overlevende, falt det i kjølvannet av den kjernefysiske testing hvit aske fra himmelen, og etterpå begynte folk å oppleve brannskader på huden, håravfall, finger-misfarging, kvalme og andre symptomer på akutt stråleforgiftning. De har også gitt vitnesbyrd om opplevelser og plager som de aldri hadde opplevd før, inkludert kreft og veksthemning hos barn. 

Forskjellen i matvaner hos menn, kvinner og barn kan ha ført til høyere eksponering for noen medlemmer av befolkningen, spesielt kvinner. Kvinner spiser andre deler av fisken enn menn, spesielt bein og innmat, hvor visse radioaktive isotoper har tendens til å akkumulere. … Angivelig ble kvinner mer utsatt for stråling fra kokos og andre matvarer på grunn tillagingen av mat, og veving av fiber til sitte- og ligge-underlag, og håndtering av materialer som brukes i boligbygging, vannhenting, hygiene og matlaging, så vel som i håndverk.

Spesialrapportøren hørte overbevisende vitnesbyrd fra kvinner. De fortalte om fortsatt alarmerende høy forekomst av dødfødsler, spontanaborter, medfødte misdannelser og andre problemer (for eksempel endringer i menstruasjons-sykluser og den påfølgende manglende evne til å bli gravide, selv hos dem som tidligere ikke hadde slike problemer). Noen fødte babyer som døde til slutt av medfødte lidelser, og mødrene opplevde skam og traumer.

Regjeringen i USA mener at bare de nordlige atoller ble betydelig påvirket av nedfall, derfor har folk fra de sørlige atoller ikke vært omfattet av noen av de spesielle helse-programmene. De har derfor ikke vært i stand til å få behandling, selv om de påpeker at andre, som "Downwinders" fra nedfall i USA, får kompensasjon selv om de lever enda lenger downwind enn på Marshalløyene."

Og rapporten trekker samme konklusjon som IAEA:  Bikini-atollen er fortsatt ubeboelig  for lang tid framover, over 50 år etterpå.  Så langt rapporten.

Det er god grunn til å hegne om FN, og feire FN-dagen 24. oktober når vi kan få slike rapporter.  Den viser at ridderne lever fortsatt, midt oppe i byråkratiet.  Selv om FN pga. stormaktene både er krigersk og udugelig i å stoppe borgerkriger, så er dette opplegget det eneste forumet vi har til å snakke sammen på verdensbasis. For – som vi lærer i barnehagen – den som ikke kan snakke, han slår. Og det tolererer vi ikke. Da er det godt med riddere som kaller en spade for en spade, og gir oss et stykke virkelighet.

Følg Ivar Johansen på Twitter

Få tilsendt temavise nyhetsbrev