Internasjonal politikk

Kan vi unnvære statsterror?


"Bush og bin Laden er ikke alene om å mene at de trenger voldsmidler i kampen mot ”onde” krefter. Selv om de fleste av oss heldigvis ikke er innblandet i en slik voldsbruk som disse to, tror vi at vi trenger voldelige midler dersom vi skal leve i trygghet. Som vi en gang mente at riset trengtes for å holde tukt på skolebarna, tror vi i dag at militær makt må til for å avskrekke fremmede fra å forgripe seg på eiendommene våre. Derfor har vi unntatt staten fra lovens og menneskerettenes forbud mot å drepe eller lemleste andre. Vi er med på å opprettholde et militærvesen som trener unge til å utføre voldshandlinger, med liten tanke på hvor sterkt dette bryter mot våre vanlige normer for menneskelig adferd", skriver Gunnar Garbo.

Bush og bin Laden er ikke alene om å mene at de trenger voldsmidler i kampen mot ”onde” krefter. Selv om de fleste av oss heldigvis ikke er innblandet i en slik voldsbruk som disse to, tror vi at vi trenger voldelige midler dersom vi skal leve i trygghet. Som vi en gang mente at riset trengtes for å holde tukt på skolebarna, tror vi i dag at militær makt må til for å avskrekke fremmede fra å forgripe seg på eiendommene våre. Derfor har vi unntatt staten fra lovens og menneskerettenes forbud mot å drepe eller lemleste andre. Vi er med på å opprettholde et militærvesen som trener unge til å utføre voldshandlinger, med liten tanke på hvor sterkt dette bryter mot våre vanlige normer for menneskelig adferd.


I Stortinget og den offentlige debatten blir det nesten aldri reist spørsmål om det er moralsk forsvarlig å bygge sikkerheten på viljen til å drepe. Neppe noen spør om vi kunne leve bedre liv dersom vi konsekvent avstod fra voldsbruk. Selve tanken blir oppfattet som komisk. Historisk og forhistorisk arv har vennet oss til å se satsingen på militær makt som selvsagt realisme. Den er et gitt utgangspunkt for nesten all debatt om sikkerhetsspørsmålene. Annet blir avfeiet som uansvarlig tankeflukt.


Kanskje ”realistene” har rett? Muligens. Men det kan også hende at de tar feil. Det er farlig å følge en politikk som angår spørsmål om liv og død for oss alle uten å ha tenkt igjennom de grunnleggende premissene denne politikken bygger på. Er det sant at vi ikke kan klare oss uten militær makt? Eller kunne vi tvert imot velge en ikke-voldelig linje som gir større håp for fred og menneskeverd? Hva er de sannsynlige konsekvensene av hvert av disse alternativene? En gjennomgripende vurdering av slike spørsmål burde ligge til grunn for all vår sikkerhetspolitikk. Men i planene fra forsvarsdepartementet ville vi lete forgjeves etter den slags avveininger. Departementet arbeider for at vi skal bli bedre til å slåss.


Det gis andre som har tenkt igjennom spørsmålene. Mahatma Gandhi er den folk oftest viser til når det gjelder læren om ikke-voldelig motstand – som han selv demonstrerte i praktisk handling. I et brev til den russiske dikteren Leo Tolstoy skrev Gandhi en gang at det var lesningen av Tolstoys bok The Kingdom of God is Within You som i sin tid befridde ham definitivt fra troen på voldsbruk og gjorde ham til en fast forkjemper for ikke-vold. Kanskje er det verd å se litt nærmere på de tankene Tolstoy utviklet for mer enn hundre år siden?


Den russiske dikteren skal ha hatt en traumatisk opplevelse da han ble vitne til en offentlig henrettelse i Paris i 1857. Det gikk opp for ham hvordan staten var en voldsmakt, grusommere enn noen andre. Han utviklet tanken om statsløse livsformer, hvor uavhengige mennesker samarbeider om felles oppgaver i frie småsamfunn. Ble de bare spart for myndighetenes overgrep, militærtjenesten og skatteoppkreverne – og jorden på nytt ble folkets felles eie -, mente han at menneskene naturlig ville forme fredelige fellesskap bygget på gjensidig hjelp. Visjonen kunne minne om det alternative samvirket Kosovo-albanerne praktiserte så lenge de drev en sivil motstandskamp. Da overså verden dem, siden den bare reagerte på blod.


Tolstoy innså at også under slike forhold kunne mennesker bli rammet av vold. Men han regnet med at det da ville bli mindre voldsbruk enn når staten utdeler medaljer for særlige volds- og drapshandlinger. Han startet kampen mot hva han så som det statlig terrorveldet.


Selv om man ut fra humanistisk tenkning kunne trekke de samme konklusjonene som Tostoy gjorde, grunnga Tolstoy pasifismen med sitt kristne grunnsyn. Han tok ganske enkelt ordene på alvor når evangeliet forteller at Jesus gjentatte ganger sa til sine medmennesker at de ikke måtte besvare vold med vold. ”Dere har hørt at det er sagt: Øye for øye og tann for tann. Men jeg sier dere: Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere”. Disse ordene inneholdt den erkjennelsen at dersom vi møter vold med vold, da aksepterer vi volden. Vi overvinner den ved å leve ikke-voldelig. For Tolstoy var kristendommen nettopp en lære om det gode liv. Det oppnådde ikke menneskene ved å streve etter personlig makt og vinning, men ved kjærlighet, tålsomhet og hjelpsomhet mot andre.


Tolstoy foraktet kristne kirker som bortforklarte ordene til Jesus og godtok at regjeringene begikk drap så sant hensikten var ”å øve rettferdig gjengjeldelse eller forsvare de undertrykte og svake” (samme  begrunnelse som for eksempel Bondevik bruker i dag). Den ortodokse kirken i Russland ekskommuniserte dikteren, siden han forfektet like radikale synspunkter som Jesus.


Ved det forrige hundreårskiftet hadde Tolstoy følelsen av at Russland stod foran en revolusjon. Det store folkeflertallet trellet under harde godseiere som hadde tilranet seg jorden deres ved hjelp av  et despotisk styre. Skattene finansierte kriger mot angivelige fiender som ikke angikk dem. Revolusjonen begynner, skrev Tolstoy, ”når motsetningene mellom livet som det er og livet som det burde og kunne være, blir så åpenbare at flertallet føler det umulig å fortsette på de gamle vilkårene”. Men han advarte utrettelig mot voldelig revolusjon, som flere sosialistiske og anarkistiske grupper agiterte for. Skulle  regjeringen bli styrtet med vold og lederne av voldskampen overtok styret, ”ville denne nye makten ikke i noe tilfelle bli mindre undertrykkende enn den gamle; tvert imot ville den bli nødt til å forsvare seg mot alle sine innbitte og overvunne fiender og derfor alltid bli mer grusom og tyrannisk enn de var”. Dette var ingen dårlig spådom om hva som skulle skje i Russland to årtier senere.


For Tolstoy var alternativet en tålmodig, fredelig sivil kamp mot statsvolden. Folket  burde nekte å bøye seg for offentlig tvang og avstå fra all medvirkning til det statlige maktapparatet, avslå enhver militærtjeneste og nekte å betale skatt. Ble ulydighetskampanjen møtt med vold, skulle folk ikke øve fysisk motstand, men stå fast ved sitt nei til å bøye seg for voldsmaktens ordrer. Tolstoy oppfordret altså ikke til passivitet, men til ikke-voldelig kamp for et menneskeverdig liv.  


Man kan spørre om vi ikke burde møte Hitlers ugjerninger med krig. Et motspørsmål er om Hitler i det hele tatt kunne ha iverksatt sine galskaper dersom det tyske folk hadde møtt ham med et slikt nei som Tolstoy arbeidet for.


Det skal mer mot til å kjempe en kamp som denne enn til å bombe mål fra sikker høyde. Sivil motstand vil koste blod og ofre, fordi makthaverne kommer til å øve ”rettferdig gjengjeldelse” med skytevåpnene og fangeleirene sine – i den utstrekning soldatene da lystrer dem. Men blir oppslutningen om motstandskampen bred nok, må herskerne gi fra seg makten. I så fall vil motstandskampen tross alt ha kostet mindre lidelse enn militær krig ville ha gjort. Deltakerne vil ha bevart sin menneskelige verdighet. De har ikke begått drap. Og de vil ha gitt verden et eksempel på hva fredelige midler kan utrette.


Kanskje ville et folk bli tryggere enn nå dersom det baserte seg på ikke-vold? Landet ville i hvert fall ikke bli noe mål for terrorister som kjemper mot vestlige overgrep. Landet kunne overføre sine tidligere militærutgifter til arbeidet for fred med fredelige midler. Det kunne engasjere seg med økt kraft for FN, folkerett og rettferdig internasjonal fordeling. Landet ville kanskje vinne så stor internasjonal respekt at ingen ville finne på å angripe det?

Vi vet ikke svaret på spørsmålet. Men vi kan gå ut fra at det landet neppe blir Norge