Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert tirsdag 23. april 2013 01:51

"Mange stiller seg kritiske til kjøp av kampflyet F-35 til Forsvaret, først og fremst fokusert på anskaffelsespris og driftskostnader. Svært få, om noen, har stilt spørsmålstegn ved om vi egentlig trenger dette flyet. Den viktigste innvendingen mot kjøp av F-35 er imidlertid ikke kostnadene, men at det norske forsvaret egentlig ikke trenger dette flyet for å kunne utføre sin hovedoppgave," skriver Jacob Børresen, offiser med mange års bakgrunn i Forsvaret.

F35: Forsvaret trenger det ikke for å utføre sin hovedoppgaveAv Jacob Børresen

Mange stiller seg kritiske til kjøp av kampflyet F-35 til Forsvaret, først og fremst fokusert på anskaffelsespris og driftskostnader. Svært få, om noen, har stilt spørsmålstegn ved om vi egentlig trenger dette flyet. Den viktigste innvendingen mot kjøp av F-35 er imidlertid ikke kostnadene, men at det norske forsvaret egentlig ikke trenger dette flyet for å kunne utføre sin hovedoppgave.

Et norsk militært forsvar vil alltid være lite, og ha begrenset utholdenhet, rett og slett fordi folketallet i Norge er lite. Dersom vårt land skulle bli angrepet eller satt under militært press, vil vi være helt prisgitt alliertes vilje og evne til å komme oss til unnsetning. Et norsk forsvar bør struktureres med dette for øye. Den type forsterkninger som i en konflikt vil kunne komme raskest, og med minst kostnader og risiko for den allierte, er flystyrker. Den type forsterkninger som vil komme sist, om de i det hele tatt kommer, og som innebærer størst grad av kostnader og risiko for den allierte, er bakkestyrker. Et norsk forsvar bør derfor prioritere bakkstyrker foran sjø- og luftstridskrefter, det motsatte av hva vi har gjort i årene etter den kalde krigen.

Bruk av militær makt mot Norge vil neppe ha som formål å erobre hele eller deler av norsk territorium for å underlegge seg det. Formålet vil i stedet være å påvirke eller tvinge norske myndigheter til å endre sin politikk i den retning angriperen ønsker. Den mest effektive måten å bruke militær makt på for å utvirke varige politiske endringer i et land er å ta kontroll over deler av landets territorium ved hjelp av bakkestyrker, inntil man har oppnådd de endringer man var ute etter, og deretter trekke seg ut. Det innebærer at selv om interessemotsetningene som var årsak til at Norge ble satt under militært press hadde sitt utspring i en situasjon til sjøs (noe som kanskje er det mest sannsynlige) betyr ikke det at militærmakten nødvendig vis vil bli satt inn mot mål til sjøs. Den kan like gjerne bli satt inn mot mål på land, og særlig dersom det kan skje relativt risikofritt fordi det (som tilfellet er i dag) ikke finnes bakkestyrker av betydning på norsk side.

Alle krigene etter den kalde krigen har hatt det til felles at det ble satt inn bakkestyrker for å utvirke politiske endringer, eller at det eksplisitt eller implisitt ble truet med å gjøre det. Å gå inn i et land med bakkestyrker som vil møte motstand på bakken, er imidlertid både risikabelt og dyrt og vil uunngåelig føre til tap av egne soldater. Ethvert militært forsvar som skal ha et minimum av troverdighet må derfor være sentrert rundt bakkestyrker av et visst volum, og dermed med en viss utholdenhet, støttet av luftstridskrefter og (for kyststater som Norges vedkommende) sjøstridskrefter. Det har liten eller ingen mening å etablere et sterkt kampflyvåpen eller en robust marine dersom prisen er at man må gi avkall på en troverdig hær.

Jeg er redd for at kampflykjøpet vil få store negative konsekvenser for opprettholdelse og drift av både Hæren og Sjøforsvaret og at det dermed vil bidra til mindre stabilitet for Norge og mindre handlefrihet i krisesituasjoner for norske myndigheter og ikke mer. Forsvaret trenger kampfly som kan hevde suverenitet i norsk luftrom og delta i internasjonale operasjoner i fredstid. Men til det er et mindre antall avskjæringsjagere tilstrekkelig. Det burde f eks være mulig å videreføre F-16 ved innkjøp av brukte, men mindre slitte F-16 enn Norges, i kombinasjon med noen av de minst slitte av de norske flyene. Det finnes også andre brukbare alternativer som er billigere enn F-35. Risikoen knyttet til å basere seg på allierte flyforsterkninger i tilfelle krise og krig, er mindre enn risikoen knyttet til å bygge ned Hæren i det omfang som har skjedd til nå.

Jeg legger til grunn den samme trusselvurderingen som vi finner i gjeldende stortingsdokumenter, nemlig at verden beveger seg i retning av et multipolært system der faren er til stede for økende konkurranse mellom stormaktene, og at krig – selv om det er usannsynlig – ikke kan utelukkes i vår del av verden. Jeg konkluderer derfor for det første med at: Norges strategiske stilling og utfordringene mot Norges sikkerhet og interesser tilsier at landet bør holde seg med et nasjonalt militært forsvar. I motsetning til svært mange andre land har vi faktisk råd til det. Det er ikke evnen det skorter på, det er viljen!

Dette forsvarets viktigste oppgave er, for det andre, ikke å føre krig, men å bidra til å forhindre krig i vår del av verden. Blir det allikevel krig, har småstaten Norge spilt fallitt. Dermed blir fredstidsoppgavene viktigere enn oppgavene i krig. En hovedinnvending mot omstruktureringen fra min side er at det i for stor grad har vært fokusert på krigens krav.

For det tredje bidrar Forsvaret til å forhindre krig på tre prinsipielt forskjellige måter:

1.Ved effektiv håndhevelse av norsk suverenitet og jurisdiksjon

2.Ved å utgjøre en forsvarsterskel som kan påvirke både potensielle fienders og alliertes kost-nytte-kalkyle når det gjelder henholdsvis å legge Norge under militært press/angripe Norge militært, og å komme Norge til unnsetning militært.

3. Ved å bidra med militære kapasiteter og militær evne (det som på moderne kaudervelsk gjerne kalles ”kapabiliteter”) til de organisasjonene Norge er avhengig av for sin sikkerhets skyld: først og fremst FN og NATO

Når det gjelder det første punktet ligger vi relativt godt an. Vi har bl a en av verdens mest moderne og effektive kystvakter, og en relativt moderne marine. Forsvarsterskelen, mitt andre punkt, eksisterer derimot så godt som ikke. Det som først og fremst mangler er en hær som kan kalles en hær. Når det gjelder det tredje punktet, konstaterer jeg at de politiske ambisjonene er betydelig større enn kapasiteten.

Et nasjonalt småstatsforsvar som dette vil uansett være svært lite og dermed også ekstremt allianseavhengig. Forsvaret bør derfor struktureres med forutsetningen om allierte forsterkninger i krise og krig som utgangspunkt. Det innebærer at vi bør prioritere først den typen styrker som kommer sist og som dessuten representerer den største risiko og kostnad for våre allierte, og som det derfor er minst sannsynlig vil komme i tide, om i det hele tatt. I klart språk: Bakkestyrker. Det innebærer likeledes at vi prioriterer sist den typen styrker som kommer først og som dessuten representerer minst risiko og kostnader for våre allierte, og som det derfor er størst sannsynlighet vil komme i tide. I klart språk: Flystyrker.

Konklusjonen blir at beslutningen om å kjøpe F-35, verdens dyreste og mest avanserte kampfly, er resultat av en tragisk feilvurdering som vil komme til å rasere forsvaret vårt. Det skal skaffes minimum 30 mrd utenfor forsvarsrammen omtrent samtidig som Ula-klassen skal erstattes. Anskaffelses- og driftskostnadene er i en slik størrelsesorden at det i praksis blir umulig å gjenreise hæren innenfor gjeldende budsjettrammer.