Internasjonal politikk

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert fredag 28. juni 2013 23:45

"For meg er krig organisert faenskap. Ettersom det ikke har vært krig i Norge på snart 70 år, sender vi soldater utenlands for å øve beredskap og beskytte våre interesser. Forsvarsministeren setter likhetstegn mellom innsatsen i Afghanistan og vernet av Norge. Hun unngår ordet krig i vokabularet sitt, og gjør sitt ytterste for å bagatellisere den uhyggelige virksomheten. Til nød bruker hun uttrykk som «stridsrelaterte episoder». Sånt lyder mindre farlig, og overskygger det faktum at i Norge lever det nå hundrevis av eks-soldater som er evig merket av de vonde opplevelsene, både fysisk og psykisk. De har fått medaljer i fleng for utvist tapperhet, men sliter – kanskje livet ut – med traumer som er oppstått på grunn av «enkelte voldelige konflikter». Attpåtil har blodbadet der borte vært temmelig forgjeves. Når den såkalte friheten kommer, vil den garantert medføre nye lidelser for sivilbefolkningen," skriver forfatteren Fredrik Skagen som en kommentar til vedtaket om kvinnelig verneplikt.

Ufarliggjøring av krigshelvetet

Av Fredrik Skagen

Stortinget har vedtatt kjønnsnøytral verneplikt. –Tenk at det skjer i samme uke som vi har 100-årsjubileum for kvinnelig stemmerett, jublet forsvarsminister Anne-Grete Strøm Erichsen.

For en inngrodd pasifist lyder uttalelsen svært deprimerende, ikke minst fordi jeg alltid har gått rundt og innbilt meg at kvinner er langt mindre krigerske enn menn. Fremdeles håper jeg at de fleste ikke er tilhengere av å ty til vold når konflikter skal løses, for det skremmer meg at kvinnesak plutselig har blitt forsvarssak. Nesten hvert eneste hunnkjønn på Stortinget uttrykte glede over beslutningen, og hittil har jeg ikke hørt protester verken fra organisasjoner eller enkeltpersoner. I så fall betyr det at folk ikke bare aksepterer Forsvaret som en grei institusjon, men også glatt anerkjenner den nye varianten av likestilling. Jeg nekter simpelthen å tro at norske kvinner lar sånt skje uten reaksjoner. Kjære dere, ikke opptre som kameleoner, slik Strøm Erichsen gjør!

(Som forsvarsminister for første gang klippet hun håret kort og militært, men lot det vokse ut straks hun ble utnevnt til helse- og omsorgsminister. Da gjaldt det nok å uttrykke myk medmenneskelighet, med ansvar for uendelig mange hvite sykehussenger. Straks hun ble forsvarsminister igjen, fjernet hun mye av manken. Ble litt mer gutteaktig og uniformert, nå som hun atter omga seg med kanoner og jagerfly. Kanskje er det bare jeg som finner det bemerkelsesverdig i hvilken grad Strøm Erichsen har latt jobben påvirke klesdrakt og hårfasong – faktisk foretrekker jeg kvinner som følger klesmoten, uavhengig av yrke.)

For meg er krig organisert faenskap. Ettersom det ikke har vært krig i Norge på snart 70 år, sender vi soldater utenlands for å øve beredskap og beskytte våre interesser. Forsvarsministeren setter likhetstegn mellom innsatsen i Afghanistan og vernet av Norge. Hun unngår ordet krig i vokabularet sitt, og gjør sitt ytterste for å bagatellisere den uhyggelige virksomheten. Til nød bruker hun uttrykk som «stridsrelaterte episoder». Sånt lyder mindre farlig, og overskygger det faktum at i Norge lever det nå hundrevis av eks-soldater som er evig merket av de vonde opplevelsene, både fysisk og psykisk. De har fått medaljer i fleng for utvist tapperhet, men sliter – kanskje livet ut – med traumer som er oppstått på grunn av «enkelte voldelige konflikter». Attpåtil har blodbadet der borte vært temmelig forgjeves. Når den såkalte friheten kommer, vil den garantert medføre nye lidelser for sivilbefolkningen.

Før fantes det en ganske annerledes kvinnetype enn forsvarsministeren vår, så som Bertha von Suttner, hun som skrev «Ned med våpnene». Omtrent på samme tid levde og virket den amerikanske lyrikeren Sara Teasdale, som kanskje bedre enn noen annen har maktet å ordlegge følelser omkring mennesker kontra naturen, og det i et enkelt, poetisk språk som dirrer av ektefølt innlevelse. I 1920 utga hun diktsamlingen «Flame and shadow», og fra den har jeg hentet «There will come soft rains». Jeg håper at jeg tilnærmelsesvis har maktet å gjengi hennes vakre, bittersøte refleksjoner med hensyn til en storkrig hun fryktet ville komme:

Det vil falle mykt regn og dufte jord,

svaler vil sirkle og fløyte i kor.

Frosker i natten kvekker så vidt,

under plommetrærne, skjelvende i hvitt.

Rødstruper ikledd flammende fjær

vil plystre sin sang helt uten besvær.

Ingen har hørt om krigen, jeg lover,

knapt noen bryr seg når den er over.

For ikke én vil ane, verken eik eller hjort,

at menneskeheten er gått bort.

Selv våren, gryende i morgenrøde

vil neppe vite at vi er døde.

Hun uttrykte altså en mollstemt optimisme på vegne av naturen og dens skjønnhet, mente at den ikke ville bli påført særlig skade hvis menneskeheten utryddet seg selv. Hun visste jo ikke om atombomben, stakkar. Jeg håper og tror at det fremdeles finnes kvinner som lar seg bevege av Sara Teasdales ord og som nekter å juble over det nye vedtaket, et alvorlig tilbakeskritt i arbeidet for likestilling.

(også trykket i Adresseavisa)