Internasjonal politikk

NATO og narko

Krigsinnsatsen synes å stimulere opiumsdyrkingen i Afghanistan. Dersom vi har rett i at deler av krigsinnsatsen faktisk stimulerer den lokale opiumsproduksjonen, og dersom deler av opiumsoverskuddet faktisk finansierer terrorisme, kan vi stå overfor en paradoksal mekanisme. Krigsinnsatsen for å svekke "fienden" kan bidra til å styrke ham finansielt og kanskje til og med reelt, skriver Kalle Moene.
I det nye forskningssenteret Esop ved Universitetet i Oslo er Jo Thori Lind, Fredrik Willumsen og jeg i ferd med å fullføre et forskningsprosjekt som ser nærmere på koblingen mellom konflikthendelser og opiumsdyrking i Afghanistan. Vi har analysert mekanismene bak den dramatiske økningen i opiumsproduksjonen fra 1994 til i dag. De foreløpige resultatene tyder på at voldelige konflikter stimulerer den lokale opiumsproduksjonen, og at Nato-styrkenes krigsinnsats bidrar til å øke produksjonen.

Opiumsdyrkingen i Afghanistan har riktignok lange tradisjoner, selv om den aldri har vært i overensstemmelse med Koranen. Først da Afghanistan ble medlem av FN i 1945, ble opiumsdyrking formelt forbudt. Forbudet har imidlertid aldri vært håndhevet Ð kanskje bortsett fra i 2001 da Taliban søkte internasjonal anerkjennelse.

Konfliktene i Afghanistan har spilt en viktig rolle for opiumsdyrkingen. Opiumsproduksjonen økte kraftig etter den russiske invasjonen i 1979, og etter kampene som oppsto mellom krigsherrene da russerne trakk seg ut i 1989. Tallene fra denne perioden er imidlertid svært usikre. I 1994 begynte FN å overvåke opiumsdyrkingen mer systematisk, blant annet ved hjelp av satellittbilder. Tallene ble sikrere og viste hvordan flere bønder plantet opiumsvalmuer etterhvert som Taliban økte sin kontroll over Afghanistan. Etter USAs invasjon og Talibans fall i 2001 har produksjonen fortsatt å øke. Fra 2002 til 2007 er økningen på ett hundre prosent.

Både klima og jordsmonn i Afghanistan passer godt for opiumsdyrking. Produktiviteten er betydelig høyere enn i andre produksjonsland. Fattigbøndene tjener nesten ti ganger så mye på å dyrke opium som på å dyrke hvete. Til tross for dette er det kun tre prosent av jorden i Afghanistan som benyttes til opiumsdyrking. Fattigbøndene har tydeligvis sterke motforestillinger. Bare dersom det lovlige alternativet er tilstrekkelig dårlig i forhold til opium, bryter fattigbøndene forbudet. Hvor dårlig det lovlige alternativet er, avhenger av krigen og av krigsherrenes disposisjoner.

De lokale krigsherrene opptrer som småkonger og mafiabosser. De beskytter dyrkerne, oppkjøperne og heroinlaboratoriene - alt mot klekkelig betaling. Så lenge staten er svak og administrasjonen er korrupt, er de gode dyrkningsforholdene for opium en velsignelse for krigsherrene, men en forbannelse for folket. Det som gjør krigsherrene rike under de rådende konfliktforholdene, er akkurat det som gjør befolkningen fattig.

Spørsmålet er hvorfor krigsherrene ikke reinvesterer mer av opiumsprofitten i lovlig produksjon i sine lokale områder. Svaret er enkelt.

- De voldelige konflikter mellom krigsherrer og konkurrerende militsledere innebærer stor usikkerhet. Flere av krigsherrene utfordres dessuten av Kabul-regjeringen og av Nato-styrkene. Naturlig nok investerer krigsherrene mindre i egne områder jo større denne konfliktrisikoen er. I stedet investerer de i andre land, som Pakistan og muligens i de muslimske områdene i Kina.

- Å investere i infrastruktur og lovlig produksjon ville øke lokalbefolkningens inntekter. Fattigbøndene ville da gå over fra opiumsproduksjon og til lovlig produksjon, noe som isolert sett innebærer et betydelig tap for krigsherrene, og derved et betydelig fratrekk på avkastningen av å investere lokalt. Krigsherrene blir desto mer interessert i at underutviklingen vedvarer så lenge konfliktene vedvarer.

Et vesentlig element i denne historien er hvordan de voldelige konfliktene stimulerer opiumsdyrkingen. For å teste denne sammenhengen har vi stilt sammen opplysninger fra 2001 til 2007 om antall vestlige soldater som har blitt drept i kamp i de forskjellige distriktene i Afghanistan.

Opplysningene stammer fra pressemeldinger fra det amerikanske forsvarsdepartementet og fra USAs sentralkommando Centcom, og er de eneste konflikttallene vi har kunnet oppdrive. Vi benytter tallene som en indikasjon på hvor konfliktene har vært alvorlige og hvor investeringene derfor må forventes å ha blitt lave. Begge deler leder til lave inntekter i lovlig produksjon og derved til høy opiumsproduksjon.

Våre statistiske analyser viser akkurat dette. Effekten av konflikt på den lokale opiumsproduksjonen er betydelig. Alvorlige trefninger gir høy opiumsdyrking i de distriktene der disse konfliktene har funnet sted. Effektene holder seg selv når vi kontrollerer for andre forskjeller mellom de 329 distriktene som vi har tall for, og selv når vi kontrollerer for at noen år er bedre for opiumsdyrking enn andre år. Effektene av konflikt på opiumsdyrking er størst i distrikter langt fra Kabul.

Vi tester hvordan årsaksretningen går, og finner at det ikke er opiumsproduksjon som øker konfliktene, men konfliktene som øker opiumsproduksjonen. Gjennomgående gir konflikthendelser stor produksjon i etterfølgende år. Denne effekten er klar selv når vi kontrollerer for den voksende trenden i opiumsproduksjonen.

Mange har hevdet at kampen mot terror kan skape mer og ikke mindre terrorisme. En mulig mekanisme som kan bidra til dette, er at noen av inntektene fra opiumsproduksjonen går til å finansiere terrorvirksomhet Ð og at økt kamp mot terror i Afghanistan kan stimulere denne opiumsproduksjonen.

Dersom vi har rett i at deler av krigsinnsatsen faktisk stimulerer den lokale opiumsproduksjonen, og dersom deler av opiumsoverskuddet faktisk finansierer terrorisme, kan vi stå overfor en paradoksal mekanisme. Krigsinnsatsen for å svekke "fienden" kan bidra til å styrke ham finansielt og kanskje til og med reelt.

(Dagens Næringsliv 8. mars 2008)

Legg til kommentar