Internasjonal politikk

Overvåkning, personvern og allmenn trygghet

Overvåkning, personvern og allmenn trygghet

"Jeg skulle ønske at venstresida i politikken kunne være litt mer realistiske. Overvåkning i samfunnet vil uansett bestå, noe både militære hensyn og hensynet til alminnelige folks trygghet tilsier. Da er det å foretrekke at vi har et system som ivaretar personvern og rettssikkerhet på en rimelig måte, og det syns jeg absolutt at den norske loven om datalagring gjør. Et nei til datalagringsdirektivet vil derimot gi folk en falsk trygghetsfølelse, og mindre kontroll av hvordan de aktuelle dataene brukes," skriver Tormod Bakke blant annet som dagens gjesteblogger.

Jeg er ikke enig med ham i denne konklusjonen, men denne bloggen er til nettopp også for meningsbrytninger. Hva mener du? Skriv gjerne i kommentarfeltet.

 

Overvåkning, personvern og allmenn trygghet

Av Tormod Bakke

Jeg savner en balansert debatt om overvåkning. Debatten domineres i stor grad av folk med ekstreme synspunkter og liten kunnskap. Og de som har kunnskap, ser seg ofte best tjent med å tie.

Det moderne samfunnet har utviklet seg radikalt de siste 30 årene, på godt og vondt. Da jeg tok mitt første kurs i databehandling på universitetet i 1976 brukte vi hullkort. Svaret på kjøringen av programmet fikk vi neste dag, og hadde vi punchet en eneste feil måtte vi bruke en dag til. Internett og mobiltelefoner har bare eksistert i om lag 20 år og har revolusjonert våre liv. Samtidig reiser folk mye mer, også på tvers av landegrenser og kontinenter. Dette gir mange nye muligheter, men også nye farer og utfordringer. Det har blitt flere miljøer som synes at det er akseptabelt å bruke terror mot sivilbefolkningen for å nå politiske mål, og folk kjenner ikke lenger naboene sine. Dermed er det også lettere å skjule seg i mengden.

En av de store fordelene med internett er at vi alle har muligheten til å skaffe informasjon om nær sagt alt vi er interessert i. Samtidig får myndighetene i de fleste land langt større muligheter til å overvåke befolkningen. Snowden-avsløringene har slått ned som en sensasjon i vestlig opinion de siste par årene. For meg og mange andre i fredsbevegelsen er dette forhold vi har visst om i flere tiår, selv om enkelte detaljer er nye.

Noen er prinsipielt imot enhver form for overvåkning, og hevder at vi ikke må gi myndighetene innrømmelser når det gjelder overvåkning. For det første er det en håpløs kamp, når mulighetene for overvåkning er så mange. For det andre har det moderne samfunnet i mange tilfeller meget legitime behov for overvåkning. Så legitime behov at vi kan være sikre på at overvåkningen vil være der uansett hva som er offisiell politikk. Et nei til EUs Datalagringsdirektiv (DLD) vil bare gjøre at overvåkningen skjer i det skjulte. Det vil føre folk bak lyset, mens et ja til DLD vil sette en standard for hva som er akseptabel overvåkning.

Det er i dag svært få som er imot enhver form for overvåkning. Protestene var store da det ble innført overvåkningskameraer på Oslo S og andre sentrale steder i de store byene. Men i dag framstår verdien av at folk kan ferdes trygt som viktigst. Med noen unntak er det rimelig å kreve; vi ønsker ikke å bli overvåket på toalettet, heller ikke i våre private hjem.

I tillegg til de som mistenkes for terrorisme eller spionasje for fremmede makter, må også de som har en jobb som krever sikkerhetsklarering regne med å bli utsatt for betydelig overvåkning. Det er sikkerhetstjenestens jobb, og her dreier det seg om å avdekke sårbarhet for utpressing. Så forhold som ikke er ulovlige ifølge norsk lov, kan medføre betydelig overvåkning for denne gruppen. Det gjelder for eksempel utroskap og homofili dersom man ikke er åpen om det, det gjelder også bruk av alkohol og gambling.

Fra tilhengerne av DLD og overvåkning generelt blir det ofte hevdet at så lenge man ikke gjør noe ulovlig, har man ingenting å frykte når det gjelder overvåkning. I hovedsak er dette riktig, dersom vi har en overvåkning som er under kontroll og holder seg til spillereglene. Men slik er det jo ikke alltid, heller ikke her i Norge. Avsløringer viser at selv etter Lund-kommisjonens opprydding skjer det fortsatt overtramp. I februar 2013 ble det kjent at Christian Høiby i Blitz-miljøet i mange år var informant for PST. Det er kanskje akseptabelt. Men Høiby var jo ikke bare informant, han var ved mange anledninger pådriver og provokatør. I tillegg har vi avsløringene om at flere sentrale ansatte i PST hadde hemmelige ekstrajobber ved USAs ambassade.

Ikkevold-saken

Det var liknende forhold jeg opplevde i Ikkevold-saken, og som forandret livet mitt. Ikkevold-saken dominerte nyhetsbildet i noen uker etter razziaen mot redaksjonen i tidsskriftet Ikkevold 13.oktober 1983. Jeg satt i Ikkevold-redaksjonen, som i august 1983 blant annet avslørte SOSUS-anlegget på Andøya og ble utsatt for razzia både i redaksjonens kontorer og hjemme hos oss. Det var overraskende, men vi fikk massiv støtte fra en nesten enstemmig presse.

For meg fikk det også spesielle konsekvenser. Da vi etter noen dager fikk tilbake de papirene som ikke hadde med saken å gjøre, fant jeg lapper med påskriften «kopieres og tilbakeleveres». På andre papirer sto det bare «returneres», så det var tydelig sortert ut hva som de hadde interesse av. Dette lå bare i mine private papirer, ikke i papirene de andre fikk igjen. Overvåkningspolitiet måtte raskt innrømme at de hadde foretatt ulovlig kopiering, og opplyste samtidig at disse kopiene var makulert.

Det var først da jeg fikk sett nærmere på hva slags papirer de hadde plukket ut for kopiering, at jeg ble forskrekket. For blant disse var det papirer som viste oversikter over tillitsvalgte i Oslo Sameforening, og papirer som gjaldt ikkevoldelige frigjøringsbevegelser i den tredje verden, mest Latin-Amerika.

Dette demonstrerte en side ved norsk overvåkningstjeneste som jeg overhodet ikke hadde trodd var mulig. For den eneste grunnen til å kopiere slike artikler måtte være for å kunne gi dem videre til myndighetene i daværende militærdiktaturer som Uruguay, Chile og El Salvador. Og da var det heller ikke så greit at kopiene var makulert, det betydde jo rett og slett at Overvåkningspolitiet hadde ødelagt bevis mot seg selv. Det endte med at jeg ble tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling fjorten dager etter razziaen mot Ikkevold. Det tok flere år og et selvmordsforsøk med brukket rygg før jeg begynte å få orden på livet igjen.

Helt siden Ikkevold-saken har jeg vært klar over at NSA driver svært omfattende overvåkning over hele verden, og at deres overvåkning i Norge har vært uten noen kontroll fra norske myndigheter. Det viser seg at heller ikke USAs regjering har hatt særlig informasjon over hva NSA, CIA og andre spionorganisasjoner driver med. Det er nytt for meg, men det overrasker meg ikke.

Hadde sentrale folk i USAs regjering hatt mer kunnskap om overvåkning, ville trolig krisen rundt bruk av kjemiske våpen i Syria blitt mye mindre dramatisk, og Obama kunne raskt ha avkreftet at gassangrepet i Ghouta i august 2013 kom fra syriske myndigheter. Syrias kjemiske våpen var rettet mot Israel, og har derfor vært kontinuerlig overvåket fra USA og Israel.

Det tar et par døgn å klargjøre dem til bruk. Hadde det skjedd, ville alarmen ha gått lenge før våpnene ble brukt. Men ingen alarm kom fra etterretningen. Også andre opplysninger som kom fram i ettertid viser at det er opprørsgrupper som sto bak gassangrepet. For en nærmere studie av denne saken vil jeg henvise til den anerkjente amerikanske journalisten Seymour Hersh.

Datalagringsdirektivet (DLD)

DLD har vært mye debattert. Det er et initiativ fra EU for at alle medlemslandene skal ha omtrent samme politikk på dette området. Skepsisen har vært stor her i Norge, men kanskje enda større i EU-land som Tyskland og Sverige. I Norge ble loven om datalagring vedtatt med stemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre mens alle andre partier har vært imot. Gjennomføringen av loven er utsatt av den nye blå-blå regjeringen.

For en gangs skyld er jeg enig med Høyre og Ap, og uenig med en samlet venstreside. Kontrollen er betryggende med krav om godkjenning fra domstol, i motsetning til mye av den øvrige overvåkningen som foregår i samfunnet.  Og jeg syns ikke den informasjonen som lagres etter den norske loven om datalagring er spesielt følsom. Det som lagres er data om hvem man har ringt (eller forsøkt å ringe) og hvor man ringer fra, i 6 måneder. Innholdet i samtalene registreres ikke.

Faktum er at disse dataene lagres av teleselskapene i 3 måneder uansett, i tilfelle det skulle bli uenighet om regningen. Og at politiet, spesielt de hemmelige tjenester, i mange tilfeller får ut slike data likevel uten å måtte gå til domstolene, dersom de ønsker det. Jeg har vanskelig for å se at det er noe personvernproblem at dataene lagres seks måneder i stedet for tre. Tvert imot vil en lengre lagringstid, som for eksempel to år, bety bedre personvern og rettssikkerhet, fordi det blir mulig for forsvarer å etterprøve politiets arbeid. Vi får inn domstolene i en kontroll av ordningen. Teleselskapene får større utgifter på grunn av lengre lagringstid, og jeg mistenker at mye av årsaken til motstanden mot DLD ligger akkurat der.

Noen motstandere av DLD hevder at det er fullt mulig for kriminelle å unngå å bli fanget opp av den pågående registreringen. Og det er sikkert riktig. Enkelte kriminelle klarer det fint når de planlegger forbrytelser. Men det fins også mange som ikke er så proffe, og spesielt voldsforbrytelser er som regel ikke så planlagte. Mange av disse sakene vil trolig bli oppklart uansett. Men i noen saker kan DLD være avgjørende, og i langt flere saker vil DLD spare politiet for betydelig arbeid. Det vil frigjøre tid for politiet, og dermed føre til at færre saker henlegges.

Politiet i Oslo oppklarer mindre enn 30 prosent av sakene sine, og hver etterforsker har til enhver tid i snitt 85 uløste saker. Hvor stor effekt DLD vil ha på politiets arbeid er omstridt, men selv om bare noen få saker kan løses raskere, mener jeg at det er verdt det. Og jeg er heller ikke i tvil om at DLD vil føre til at en del uskyldig mistenkte raskere kan sjekkes ut av saker. Mobildata gir opplysninger om hvor mistenkte oppholdt seg i den aktuelle tida. Det vil i mange tilfeller kunne gi mistenkte alibi, eller i det minste sannsynliggjøre at vedkommende ikke har med saken å gjøre.

De eneste endringene jeg kunne ønsket er at lagringstida økes fra et halvt år til to år, og at også forsvarer kan ha tilgang til DLD, enten automatisk eller etter godkjenning av retten. Forsvarer vil da kunne etterprøve politiets arbeid, og kanskje finne opplysninger i mistenktes favør som politiet har oversett eller ikke lagt vekt på. Det vil bidra til en bedre rettssikkerhet.

EU-domstolen har nå kjent Datalagringsdirektivet ugyldig. Det endrer ikke mitt syn på saken. Jeg er uenig med EU-domstolen i at det er spesielt følsomme opplysninger som lagres, og jeg syns kontrollen med bruk av disse opplysningene er betryggende iallfall i den norske utgaven. Det er verdt å merke seg at mange eksperter, blant annet fra Datatilsynet, var raskt ute med å si at EU-domstolens avvisning av DLD ikke rammer den norske utgaven. Danske myndigheter hevder at dommen heller ikke rammer den danske utgaven.

De aller fleste er enige om at samfunnet trenger noen grad av overvåkning. Vi aksepterer at del mennesker utsettes for ganske ekstrem overvåkning. Det er ikke urimelig at alle får føle litt på hva overvåkning er. Det er også sannsynlig at terroren 22. juli kunne vært avverget med en litt mer generell overvåkning. Det var faktisk ikke så langt unna at den ble avverget på forhånd.

DNA-register bør omfatte hele befolkningen

En parallell til spørsmålet om overvåkning er spørsmålet om lagring av DNA-profiler. Det har bidratt til oppklaring av mange saker, spesielt voldtektssaker. Hvert menneske har et unikt DNA, med unntak av eneggete tvillinger. Men det er ikke hele DNA som testes i rettsmedisinsk sammenheng, bare deler av det. Beviskraften er dermed ikke så absolutt som man skulle tro, men likevel større enn ved andre bevis som brukes i retten. Av og til har man bare et hårstrå, men ikke roten. Da har man bare mitokondriell DNA, som arves identisk fra mor til barn. Beviskraften av denne er sterkt varierende.

I storbyer som New York og Oslo vil treff på mitokondriell DNA ha stor beviskraft. I mindre bygdesamfunn vil den ikke være større enn bestemmelse av gammeldags blodtype. I Tengs-saken på Karmøy var dette aktuelt. De hårstråene som ble funnet kunne like gjerne tilhøre offeret som den mistenkte fetteren. Eller kanskje så mye som 20 prosent av lokalbefolkningen. Hadde det ikke vært for at offeret hadde samme mitokondrielle DNA som mistenkte, kunne dette feilaktig blitt tatt som et sterkt bevis. Det er altså rettssikkerhetsmessige hensyn som taler for at når vi først har et DNA-register, bør hele befolkningen være med i registeret. Da vil man ha et bedre mål for beviskraften av ulike DNA-bevis.

Konklusjon

Jeg skulle ønske at venstresida i politikken kunne være litt mer realistiske. Overvåkning i samfunnet vil uansett bestå, noe både militære hensyn og hensynet til alminnelige folks trygghet tilsier. Da er det å foretrekke at vi har et system som ivaretar personvern og rettssikkerhet på en rimelig måte, og det syns jeg absolutt at den norske loven om datalagring gjør. Et nei til DLD vil derimot gi folk en falsk trygghetsfølelse, og mindre kontroll av hvordan de aktuelle dataene brukes.

(også publisert i heftet Gompen, utgitt i forbindelse med filmen "Gompen og andre beretninger om overvåking i Norge 1948 - 89")

You have no rights to post comments