Internasjonal politikk

Norges strategiske dårskap

Norges strategiske dårskap

Når nordiske forsvarsministere rasler med sablene, fører det til opprustning, og ikke sikkerhet.

"Sett i sammenheng med hvor nær verden tidligere har vært en total atomkrig, og påfølgende utslettelse av menneskearten, er det interessant å se hvordan de nordiske forsvarsministrene nå går sammen om flere og tettere koordinerte NATO-militærøvelser i Norden.

Spesielt merkbart i kronikken som ministrene har signert i fellesskap hos Aftenposten, er bemerkningen om at det er ”russisk propaganda og manøvrering” som sår splid blant medlemmene internt i Nato og EU. Av denne forståelsen følger det at forslag til nedrustning kommer fra fienden, og at fredsbevegelser samt kritiske politiske bevegelser er i uoverenstemmelse med nordiske lands interesser. Tekstens essens kunne like gjerne vært skrevet av Kreml, dog som begrunnelse for Russlands egen opprustning og øvelser utenfor norskekysten.

Først ut av det nordiske samspillet er luftøvelsen ”Arctic Challenge” i mai, for å ytterligere bidra til en langsiktig integrering av Sverige og Finland inn i Nato. Deretter planlegges en ”solidarisk handlemåte overfor de baltiske landene”. I praksis betyr dette etableringen av en fast politikk hvor norske styrker stasjoneres jevnlig i Øst-Europa. Dette skjer samtidig som Forsvaret ber om mer penger til drift innenlands. Stortinget bør som et minstemål be om en åpen diskusjon, hvor forsvarsdepartementet bes forklare hvordan dette bidrar til å styrke Norges sikkerhet," skriver Frode Ersfjord, leder av Fredsinitiativet.

Les mer nedenfor.

 

Norges strategiske dårskap

Av Frode Ersfjord, leder Fredsinitiativet

I 1983 skrev den anerkjente amerikanske diplomaten George Kennan om det han kalte den ”umiskjennelige krakteristikken av en marsj mot krig, kun det; ikke noe annet.”

Kennan beskrev en opprustning til militærøvelser fra begge siden under den kalde krigen, som spesifikt ledet til en situasjon hvor det sovjetiske varslingssystemet krevde igangsetting av en atomkrig. 15 år etter hendelsen, i 1998, ble det kjent at den russiske offiseren på vakt, Stanislav Petrov, hadde nektet å videresende varslingssystemets feilinformasjon om at fem interkontinentale missiler var på vei til Sovjetunionen. Petrov hadde selv vært med på å skrive prosedyrene for tolkning av varsler, og ble i ettertid straffet for å ikke ha fulgt de. Hadde han videresendt informasjonen til beslutningstakere på toppen av det sovjetiske systemet, ville de hatt ett par minutter på å avgjøre hvorvidt de ville bli med på å utslette alt liv på den nordlige halvkulen. Både Natos og Sovjets doktriner var klare – man svarer med samme mynt.

Men bakteppet for selve hendelsen, og hvorfor Petrov kunne handlet annerledes, bør være av spesiell interesse for de som er ansvarlig for Norges utenriks- og forsvarspolitikk. Da Natoøvelsen ’Able Archer 83’ ble startet i november 1983, hadde den som formål å simulere konflikteskalasjon, hvor det endelige målet var et koordinert (simulert) atomvåpenangrep fra vestlig side. I samme periode var det diplomatiske forholdet mellom vesten og Sovjet iskaldt. Demoniseringen (da som nå) foregikk på begge sider, med jevnlige uttalelser om onde imperier og dekadente verdisyn. Etter invasjonen av Afghanistan i 1979 (denne gangen definert som en forbrytelse, siden vestlige land ikke deltok) valgte 65 land å boikotte Moskva-OL i 1980. President Ronald Reagan annonserte også planene om å utplassere 108 nye atomvåpenbærende raketter i Vest-Tyskland. De nye missilene ville nå Moskva på rundt 5 minutter. Til det britiske underhuset erklærte han to år senere at ”Frihet og demokrati vil henlegge leninisme og marxisme til historiens skraphaug.” Godt hjulpet av den største militære opprustningen i USA historie.

Det hører med å nevne det sovjetiske drapet på 269 mennesker, da et Sør-Koreansk passasjerfly ble skutt ned, etter å ha forvillet seg inn i sovjetisk territorium to måneder før øvelsen ’Able Archer’ i 1983. Hendelsen bidro til det hysteriske klimaet, hvor ikke bare utplassering av atomvåpen, men også jevnlige øvelser nær og over grensen var en del av strategien for å vise styrke mot fienden.

Sett i sammenheng med hvor nær verden tidligere har vært en total atomkrig, og påfølgende utslettelse av menneskearten, er det interessant å se hvordan de nordiske forsvarsministrene tre tiår senere går sammen om flere og tettere koordinerte natomilitærøvelser i Norden.

Spesielt merkbart i kronikken som ministrene har signert i fellesskap hos Aftenposten, er bemerkningen om at det er ”russisk propaganda og manøvrering” som sår splid blant medlemmene internt i Nato og EU. Av denne forståelsen følger det at forslag til nedrustning kommer fra fienden, og at fredsbevegelser samt kritiske politiske bevegelser er i uoverenstemmelse med nordiske lands interesser. Tekstens essens kunne like gjerne vært skrevet av Kreml, dog som begrunnelse for Russlands egen opprustning og øvelser utenfor norskekysten.

Først ut av det nordiske samspillet er luftøvelsen ”Arctic Challenge” i mai, for å ytterligere bidra til en langsiktig integrering av Sverige og Finland inn i Nato. Deretter planlegges en ”solidarisk handlemåte overfor de baltiske landene”. I praksis betyr dette etableringen av en fast politikk hvor norske styrker stasjoneres jevnlig i Øst-Europa. Dette skjer samtidig som Forsvaret ber om mer penger til drift innenlands. Stortinget bør som et minstemål be om en åpen diskusjon, hvor forsvarsdepartementet bes forklare hvordan dette bidrar til å styrke Norges sikkerhet.

Medlem av forsvarsministerens ekspertutvalg, Janne Haaland Matlary, sier til Aftenposten at hun regner med at Russland vil oppfatte budskapet som aggressivt. Dette bekymrer ikke Matlary, som rett ut anbefaler at norske myndigheter ikke legger vekt på hva nabolandet synes om utvidelsen av Norges nye interessesone til de baltiske landene. Den forutsigbare konsekvensen av ekspertrådets vurdering er selvsagt ytterligere opprustning i Europa, også fra russisk side.

Men den norske regjeringen er godt støttet av en ukritisk norsk presse. Med reagansk retorikk, hevdet VGs Hanne Skartveit den 21. mars at atomvåpen for fred er veien å gå. Arbeiderpartiet irettesettes, og beskrives som sjokkerende useriøse, om de ender opp med å støtte SV, Sp og Vs krav om et internasjonalt forbud mot atomvåpen.

Vladimir Putins ego er av avgjørende betydning for Skartveits selvmotsigende analyse: ”Putin har nå sagt at han i fjor var klar til å aktivere atomvåpen dersom vesten blandet seg inn i Ukraina. Brått kom atomtrusselen fra den kalde krigen tilbake.” At militærpakten Nato har atomvåpen som forhåndsangrepsstrategi, er av mindre betydning.

Kampen mellom det onde og de gode er ikke noe man unnskylder seg fra ved å feige ut eller ty til diplomati, må vite.

Spørsmålet er hvor mange flere sjanser verden får før det smeller? Neste misforståelse eller tekniske svikt hos en av sidene vil verken gi flere annonsekroner til VG eller sikre nyvalg for regjeringen, men derimot sørge for at vi alle kan forsvinne. Utenriksminister Børge Brende og Statsråd Ine Eriksen Søreide har den priviligerte muligheten at de kan være med på å snu utviklingen, heller enn å la seg diktere av den. Det er ikke for sent å ta til fornuften.

(publisert i Klassekampen 13. mars 2015)