Internasjonal politikk

Vilje til kapitalmakt

Vilje til kapitalmakt

Dag Seierstad er tydelig i sin kritikk av de tosidige investeringsavtalene med fattige land.

"Imperialisme er blitt et fremmedord i «sivilisert» debatt. Men nå vil regjeringen gi norsk imperialisme fritt løp ved hjelp av tosidige investeringsavtaler med fattige land.

Det provoserende ved de tusenvis av tosidige investeringsavtaler som er inngått det siste tiåret, er de såkalte «investor-stat-reglene». De gir investorer rett til å kreve erstatning hvis «framtidig fortjeneste» rammes av nye lover eller andre offentlige vedtak. 

Slike krav skal ikke avgjøres ved nasjonale domstoler og i henhold til nasjonale lovverk. De skal avgjøres av tre handelsjurister i tvisteløsningsorgan der stater dømmes til å betale erstatninger som provoserer stadig flere regjeringer," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele artikkelen under "les mer."

 

Regjeringen vil ha en norsk modell for å verne norske investeringer i andre land.

Vilje til kapitalmakt

Av Dag Seierstad

Imperialisme er blitt et fremmedord i «sivilisert» debatt. Men nå vil regjeringen gi norsk imperialisme fritt løp ved hjelp av tosidige investeringsavtaler med fattige land.

Det provoserende ved de tusenvis av tosidige investeringsavtaler som er inngått det siste tiåret, er de såkalte «investor-stat-reglene». De gir investorer rett til å kreve erstatning hvis «framtidig fortjeneste» rammes av nye lover eller andre offentlige vedtak.

Slike krav skal ikke avgjøres ved nasjonale domstoler og i henhold til nasjonale lovverk. De skal avgjøres av tre handelsjurister i tvisteløsningsorgan der stater dømmes til å betale erstatninger som provoserer stadig flere regjeringer.

Det er de mange eksemplene på hårreisende erstatningskrav som provoserer. Og enda mer skremmer det at selskaper ofte vinner fram med krava sine. (Se www.foeeurope.org/hidden-cost-eu-trade-deals)

Her er to eksempler blant mange, mange:

- Etter den katastrofale krisa i 2001-02 har Argentina betalt 1150 millioner dollar til konsern som «tapte framtidig fortjeneste» på at regjeringen ikke tillot at prisene på strøm og vann ble økt som del av en dugnadsbasert kriseløsning som hele samfunnet måtte bidra til.

- Equador ble i 2012 dømt til å betale 2,4 milliarder dollar til Occidental Petroleum fra USA for et «kontraktbrudd». Det var like mye som den samla årsinntekten til den fattigste femtedelen av befolkningen i Ecuador.

Norge har i dag 14 investeringsavtaler med 14 land, men har ikke inngått noen nye avtaler siden midt på 1990-tallet. Dagens regjering vil ha flere slike investeringsavtaler «slik at det blir tryggere for norske bedrifter å etablere seg i og investere i andre land».

Et utkast til såkalt «modellavtale» er sendt på høring med høringsfrist 13. august. Modellavtalen er ment som Norges utgangspunkt for forhandlinger om investeringsavtaler med andre land.

Modellavtalen gir investorer «rett til erstatning ved ekspropriasjon» og «adgang til å få løst tvister med vertslandet i internasjonal voldgift». Ordlyden er den samme som i hundrevis andre investeringsavtaler. Da betyr «ekspropriasjon» noe langt mer enn å ta over en privat eiendom. Det omfatter ethvert offentlig vedtak som kan «begrense framtidig fortjeneste».

Det er først og fremst EU og USA som har pressa fram slike tosidige investeringsavtaler – etter at u-land har klart å hindre at slike investeringsregler ble del av WTO-systemet.

Regjeringen understreker at det er Nærings- og fiskeridepartementet som har ansvaret for å forhandle med andre land om slike investeringsavtaler. I høringsnotatet om modellavtalen står det ingen ting om at Stortinget skal ha noe å si. Til trøst for demokrater: Et eventuelt forhandlingsresultat vil bli lagt fram for Stortinget til ratifikasjon, altså til å si ja eller nei uten å kunne flytte på et komma.

Det betyr at den egentlige avgjørelsen om framtidige investeringsavtaler blir tatt i høst – når modellavtalen kommer til behandling i Stortinget.

Høringsnotatet til regjeringen mangler ikke beroligende meldinger. Investeringsvernet skal f.eks. ikke kunne gripe inn mot «helse, miljø og sikkerhet». Slik er det ikke ellers i verden. De fleste tvistesakene dreier seg nettopp om statlige forsøk på å verne helse, miljø og sikkerhet.

Det sies også i høringsnotatet at «en internasjonal investor ikke skal oppnå et bedre ekspropriasjonsvern i Norge enn landets egne innbyggere». Men hver måned reises nye tvistesaker der en investor vil ha en erstatning som det ikke er grunnlag for i nasjonale lover og domstoler.

Forslaget til modellavtale legger da også opp til at tvister skal avgjøres av et såkalt ICSID-tribunal. Dette tribunalet skal bare «tolke og anvende den foreliggende avtalen». ICSID er knytta til Verdensbanken og er den voldgiftsdomstolen som er mest brukt.

Som i andre investeringsavtaler er det bare en investor som kan reise en tvistesak. Tvisten må da bygges på en påstand om «at vertslandet har brutt en forpliktelse underlagt investeringsavtalen» – og at investor derfor har «tapt framtidig fortjeneste». 

Det skal ikke tas hensyn til det nasjonale rettssystemet – eller som det presiseres i høringsnotatet: «Voldgiftsretten kan ikke dømme på grunnlag av brudd på nasjonal rett, og skal således ikke ha nasjonal rett som sitt kompetanseområde».

Slik må det nødvendigvis være når mange saker oppstår nettopp fordi investor ser seg «urimelig behandla» nettopp av lovendringer eller nye lover. Men vertslandet har aldri rett til å gå til sak mot investoren. Det kan heller ingen instans i sivilsamfunnet, verken fagforeninger, miljøorganisasjoner eller lokalsamfunn.

ICSID kan gi regjeringer rett, men det betyr bare at de unngår å tape – av og til millioner av dollar, av og til milliarder. Det er ingen ankemulighet i dette systemet.

Dermed blir verden slik som regjeringen vår vil ha den. Pengene flyttes bare én vei, fra regjeringer til utenlandske investorer, aldri den andre veien. Da er det sjølsagt forbløffende at det per 13. mai - ifølge Unctad – var inngått 2926 tosidige investeringsavtaler og 347 investeringsavtaler mellom mer enn to land rundt om i verden. Hvorfor er alle de avtalene inngått?

Bakgrunnen er naturligvis at mange land – og særlig mange u-land – har bruk for å trekke til seg investeringer fra utlandet. Da hevdes det at de som vil investere må ha noen garantier for at det er trygt å satse penger i et annet land. I hvert fall kan det for en regjering føles utrygt å avstå fra investeringsavtaler hvis nabolanda har inngått slike avtaler.

Men rike land står sterkt i forhandlingene om slike investeringsavtaler fordi fattige land så sårt trenger investeringer og teknologi tilført fra utlandet. Sterkt vil også vår egen regjering gjerne stå.

(publisert i Klassekampen)

Kommentarer   

#1 Tore G. Bareksten 15-07-2015 13:45
Tidligere hadde EU handelsavtaler med tidligere kolonier i Afrika som til en viss grad gjorde det mulig for disse å ha et eget jordbruk og bygge opp egen industri. Nå er disse fordelene byttet ut med nye handelsavtaler som krever at land i Afrika ikke subsidierer eget jordbruk slik EU gjør og ikke beskytter framvoksende industri med de metodene EU-land gjorde under sin industrialiseri ng. Kravet om at hensynet til multinasjonale firmaer med base i skatteparadis som Nederland og Luxembourg skal være viktigere enn hensynet til eget jordbruk kommer i en tid hvor klimaendringer har forandret på tidligere vindmønstre slik at noen steder får mindre regn enn for og andre for mye. Samtidig forsetter EU og USA å dumpe sin overskuddmat fra sine industrijordbru k i Afrika til priser lokale mann og kone bondegårder ikke kan konkurrere med. Mange drar inn til byene, men de nye handelsavtalene forhindrer at det skalpes tilsvarende nye jobber der. En av konsekvensen av disse handelsavtalene blir at flere drukner i middelhavet. Midddelhavet har blitt den nyliberale globaliseringen s fellleskirkegår d for de fattige.
#2 Elsa S. Burkeland 20-07-2015 14:00
Norge må stoppe dette. Det er umulig for den vanlige mann og kvinne å ha innflytelse ved domokratiske valg.

You have no rights to post comments