Internasjonal politikk

Syria-krigen og folkeretten

Syria-krigen og folkeretten

Blir vi med på å bombe IS, vil vi støtte ikke-statlige aktører – og det vil skje uten FN-mandat i ryggen, skriver Cecilie Hellestveit,forsker ved International Law and Policy Institute.

"Det foregår en dragkamp mellom Nato og Russland i Syria. I Irak samarbeider Norge militært med krefter Russland har et nært forhold til. I Syria vil vi gå inn sammen med USA og krefter på motsatt side av Russland.

Det tredje konfliktnivået er stedfortrederkrigen mellom regionens stormakter. Iran har sine stedfortredere i Bagdad, Damaskus og kurderne i Syria. Tyrkia har sine blant islamist-grupper i Syria og kurderne i KRG. Norge bidrar allerede militært hos både Irans støttespillere i Bagdad og Tyrkias støttespillere i KRG. Den siste stormakten som er tungt inne er Saudi-Arabia. Dersom Norge går inn militært i Syria, er det USA og Saudi-Arabia sine militære aktører som primært vil få vår assistanse. Norge vil da delta med soldater i alle tre leire i regionale staters proxy-krig i Syria og Irak.

Mangelen på et klart folkerettslig grunnlag som identifiserer målsettinger, virkemidler og skranker for Norges militære bidrag representerer da en betydelig risiko. Norge har lang tradisjon for å være nøytrale i deler av vår utenrikspolitikk. Vi snakker med alle i engasjementspolitikken, og upartiskhet er en bærebjelke i humanitært arbeid så vel som i fred- og forsoningsarbeid. Militært engasjement er altså noe ganske annet.

Norge har liten kontroll med hvordan forholdet til Russland og russiske allierte utvikler seg diplomatisk og på bakken. Flere aktører i regionen har interesse nettopp i å øke spenningen mellom Nato og Russland i Syria. Å sende soldater til alle leire vil verken gjøre Norge til en upartisk militær aktør, eller bøte på manglende folkerettslig hjemmel," skriver Hellesnes blant annet. Les hele artikkelen nedenfor.

 

 

Syria-krigen og folkeretten

Cecilie Hellestveit,forsker ved International Law and Policy Institute

Norge har fått forespørsel fra USA om å delta militært i kampen mot IS i Syria. Vi bidrar med militært personell i kurdisk Irak (KRG) og i Bagdad, hvor norske soldater trener kurdiske og arabiske irakere. Spørsmålet nå er om Norge også skal bidra i Syria. Et viktig moment er om Norge har folkerettslig hjemmel for å delta militært i Syria.

Folkeretten gir tre mulige hjemler for militære operasjoner på fremmed jord: invitasjon fra nasjonale myndigheter, selvforsvar eller kapittel VII-mandat fra FNs sikkerhetsråd.

1. Invitasjon. Et mulig grunnlag for norske militære operasjoner i Syria er invitasjon fra myndighetene. Dette er folkerettshjemmelen for vårt militære bidrag i KRG og Bagdad. Da er vi fullstendig «i seng med» nasjonale myndigheter. I Syria vil det i så fall være Assad-regimet. En slik invitasjon har foreligget siden sommeren 2014, men blant annet USA, Frankrike og Saudi-Arabia har betakket seg. Norge kan ikke risikere å slåss med Assad og russiske styrker mot Nato-land.

2. Selvforsvar. FNs sikkerhetsråd har stadfestet at folkerettslig selvforsvar kan påberopes mot IS selv om de ikke er en stat. Norge har imidlertid ikke blitt angrepet av IS. Det har forekommet trusler fra IS om angrep. Å hevde selvforsvar basert på et mulig fremtidig angrep fra IS mot Norge ligner selv­forsvarsretten USA bruker i sin globale konflikt med al-Qa’ida. Deler av USAs operasjoner i Syria foregår som ledd i denne krigen (angrepene mot Nusra-Fronten). Hittil har Norge og europeiske land bestridd en så vid selvforsvarsrett. Da er det krevende å plutselig skulle påberope seg en slik rett for norske militære operasjoner i Syria.

Det er ikke grunnlag for en folkerettslig blankofullmakt til selvforsvar mot IS fordi de representerer en «global trussel».

USA og Australia (og Canada frem til nylig) har påberopt seg kollektivt selvforsvar for Syrias naboland, særlig Saudi-Arabia og Jordan. Dersom Norge følger dette, vil vi enten gå god for «evne eller vilje»-doktrinen, en svært betenkelig utvidelse av selvforsvarsretten som på sikt vil undergrave maktforbudet i FN-pakten, eller vi vil i praksis sloss i Syria på vegne av Saudi-Arabia. Alternativt kan Norge påberope seg kollektivt selvforsvar av Irak i Syria. Vårt militære bidrag i Bagdad ville gjøre det naturlig. Bagdads allianser vil i praksis gjøre dette til norsk militærhjelp til Assad-regimet og Iran.

Den mest akutte faren fra IS mot norsk sikkerhet kommer fra norske fremmedkrigere. Russland, Frankrike og Storbritannia har «nøytralisert» egne borgere i Syria gjennom luftangrep siden august i år. Slikt selvforsvar i snever forstand kan Norge hevde dersom det primært er norske statsborgere våre militære virkemidler skal benyttes mot i Syria.

3. Sikkerhetsrådsmandat. Da Norge bombet Libya i 2011 hadde vi et klart kapittel VII-mandat fra Sikkerhetsrådet. Det ga unntak fra maktforbudet, fratok libyske myndigheter retten til å påberope seg selvforsvar, og påla alle FNs medlemsland å ikke motarbeide operasjonen. Det klargjorde også formålet.

Det foreligger ikke noe kapittel VII-mandat for militære operasjoner i Syria. USA startet sin bombekampanje i Syria i september 2014 kun timer før møtet i Sikkerhetsrådet, og fikk dermed en «implisitt aksept» av Sikkerhetsrådet for sine operasjoner på syrisk jord. Denne implisitte aksepten ble stadfestet gjennom Sikkerhetsrådets resolusjon 2249 i november i år (ikke kapittel VII). Den bekrefter at stater har anledning til å bruke alle virkemidler mot områder i Syria og Irak som er kontrollert av IS. Utover visse mål i IS-kontrollerte områder er det Assad-regimet som bestemmer hvilke områder og aktører som kan angripes i Syria. Hvilke væpnede grupper 2249 omfatter er åpent, men det er ikke begrenset til IS og Nusra! Skyteskiven (bokstavelig talt) for resolusjon 2249 er ikke avklart enda. Dette skal avgjøres i dragkampen mellom aktørene i den syriske borgerkrigen og i den regionale proxy-krigen.

Dersom Norge ikke skal slåss militært for Assad-regimet eller primært skal drepe nordmenn i Syria, vil altså den folkerettslige hjemmelen for et norsk bidrag være tvilsom.

Årsaken er ikke at Sikkerhetsrådet ikke evner å fatte kapittel VII-vedtak om Syria. Slike vedtak har Sikkerhetsrådet fattet i fleng: prosess mot kjemiske våpen (2013), opphevelse av Syrias suverenitet for humanitær bistand (2014), fremmedkrigere (2014), samt etterforskningsorgan (2015). Årsaken er at det ikke er avklart hva maktbruk skal føre til i Syria enda: Hvem sloss man sammen med for å fjerne IS, og hva kommer etter at IS er borte? I denne skjøre prosessen har USA og Russland dels sammenfallende og dels svært motstridende interesser.

Etter angrepene i november, trappet Frankrike opp sin bombekampanje i Syria. Frankrike gikk ikke til Nato, men engasjerte EU. Motivet var å styrke en felles europeisk politikk i Midtøsten, men også å dempe Nato-dimensjonen i Syria. Nato-landet Tyrkia har motiver og hensyn i Syria og Irak som resten av Nato ikke deler eller ønsker å bli en del av.

For det er på sin plass å minne om hva kampen i Syria er: I tillegg til en kamp mot IS på lavbluss, foregår det full borgerkrig i Syria (og til dels Irak). I Irak står Norge med myndighetene mot ikke-statlige grupper. Et norsk militært bidrag i Syria vil støtte ikke-statlige aktørers side, uten FN-mandat i ryggen.

Dernest foregår en dragkamp mellom Nato og Russland i Syria. I Irak samarbeider Norge militært med krefter Russland har et nært forhold til. I Syria vil vi gå inn sammen med USA og krefter på motsatt side av Russland.

Det tredje konfliktnivået er stedfortrederkrigen mellom regionens stormakter. Iran har sine stedfortredere i Bagdad, Damaskus og kurderne i Syria. Tyrkia har sine blant islamist-grupper i Syria og kurderne i KRG. Norge bidrar allerede militært hos både Irans støttespillere i Bagdad og Tyrkias støttespillere i KRG. Den siste stormakten som er tungt inne er Saudi-Arabia. Dersom Norge går inn militært i Syria, er det USA og Saudi-Arabia sine militære aktører som primært vil få vår assistanse. Norge vil da delta med soldater i alle tre leire i regionale staters proxy-krig i Syria og Irak.

Mangelen på et klart folkerettslig grunnlag som identifiserer målsettinger, virkemidler og skranker for Norges militære bidrag representerer da en betydelig risiko. Norge har lang tradisjon for å være nøytrale i deler av vår utenrikspolitikk. Vi snakker med alle i engasjementspolitikken, og upartiskhet er en bærebjelke i humanitært arbeid så vel som i fred- og forsoningsarbeid. Militært engasjement er altså noe ganske annet.

Norge har liten kontroll med hvordan forholdet til Russland og russiske allierte utvikler seg diplomatisk og på bakken. Flere aktører i regionen har interesse nettopp i å øke spenningen mellom Nato og Russland i Syria. Å sende soldater til alle leire vil verken gjøre Norge til en upartisk militær aktør, eller bøte på manglende folkerettslig hjemmel.

(publisert i Klassekampen 15. des. 2015)

Kommentarer   

0 #1 Astrid Hetland Bjerga 15-12-2015 18:21
At verdenssamfunne t ikke skal blande seg i et lands indre anliggender er grunnsteinen i folkeretten.
I 2005 vedtok FN et nytt NYTT prinsipp: Ansvar for å gripe inn når et lands innbyggere må beskyttes mot egne myndigheter. Det må godkjennes av FNs sikkerhetsråd der de er prisgitt store tunge nasjoners økonomiske (olje & gass & våpen) og geostrategiske interesser i krigsherjede land.
Det betyr at i 2003 så stod Bush-administra sjonen i spissen for en folkerettslig illegal invasjon og okkupasjon av Irak.
I 2005 skulle FN ha sendt inn FN-bakkestyrker i Irak straks etter at FN det året vedtok sitt NYE folkerettslige prinsipp, da for å nøytralisere alle aktørene på bakken OG fordi Iraks nye shia-dominerte regjering samt amerikanske og britiske bakkestyrker i landet IKKE klarte å beskytte Iraks minoriteter mot angrep fra militante ilamister der.
I 2005 vedr. Irak som i 2011 vedr. Syria måtte det folkerettslige prinsippet godkjennes av FNs sikkerhetsråd.
Og i 2005 som i 2011 var FNs sikkerhetsråd prisgitt store tunge nasjoners økonomiske (olje & gass & våpen) og geostrategiske interesser i krigsherjede land.

I dag er folkeretten er blitt et leilighetsargum ent - en kasteball mellom stormaktene i FNs sikkerhetsråd - til og med i Europa - jf Ukraina der Kiev sommeren 2015 ble presset til å innvilge pro-russiske separatister i Donetsk og Luhansk oblast i østlige Ukraina for å få en slutt på krigen i landet.
+1 #2 Dagmar K. Sørbøe. 17-12-2015 14:43
Hallo Ivar Johansen. Som vanlig støtter våre politikere Amerikanske krav. Krigen i Syria har hele tiden vært en del av en langsiktig, amerikansk strategi i Midt-Østen. Allerede på åttitallet kunngjorde George Bush jr. at USA kom til å "take out" 8 land i Nord Afrika og Midt-Østen de nærmeste årene. De ønsket "regime change" og "Empire building" som ledd i å styrke amerikanske interesser ikke minst i oljesektoren. I tillegg har israelerne et ønske om å svekke enkelte land i regionen de oppfatter som truende for sin eksistens.

Vinteren 2011 kom statsviteren Gene Sharp til Oslo. Han er kjent for å ha gitt ut boken: "From Dictatorship To Democracy" der det beskrives hvordan en regjering kan styrtes ved en ikkevoldelig metode. (alt på Google). Gene Sharp kaller seg selv for: The father of the arab spring. Hit kom han for å fremme sitt kandidatur for Nobelprisen, en pris han aldri burde få, etter alt kaoset hans strategi har forårsaket i regionen. Det eneste landet som har klart å lande uten helt å ha blitt ruinert er Tunis, så da gikk prisen dit. Gå inn på internett på Gene Sharp, filmen jeg nevner kan kjøpes. Det ble arrangert et åpent møte på Victoria Kino i regi av PRIO, ledet av Harpvigen....je g var tilhører.

Kort fortalt går hans strategi ut på å organisere en massedemonstras jon med sterke symboler (Orange revolusjonen er eksempel), slagkraftige paroler og langvarig utholdenhet. I noen land har denne strategien ført fram til politisk omveltning, (Georgia, Ukraina. Egypt, Tunis), mens i andre land har det gått helt galt (Irak, Libya, Jemen, Sudan og Syria). Strategien med ikkevold forutsetter jo at motparten oppfatter signalet som gis og gir etter uten bruk av militær makt, noe man ikke er garantert.

Det politiske sammenbruddet i Irak førte til at flere tusen sunnimuslimer ble kastet ut av sine offentlige verv og stillinger og erstattet av shiamuslimer med lojalitet til USA. I denne prosessen ble mange sunnimuslimer torturert og drept, noe som førte til at tusenvis flyktet nordover i landet. Se Googlle: "dirty war" og se etter James Steel (torturist fra US som bygget opp metoder for avhør). I nord dannet de motstandsgruppe r, trakk inn hjelp fra SaudI Arabia, samt frivillige, også fra Europa, og IS ble født. Ingen tvil om at IS innfører et skrekkvelde der de kommer og må bekjempes, men ennå flere bombefly som alltid treffer sivile er ingen løsning. IS må tas først og fremst ved å strangulere deres økonomi slik at de ikke kan kjøpe våpen etc, og ikke støtte deres økonomi ved å kjøpe olje, som NATO-landet Tyrkia. Så må Irak og Syria støttes i gjenoppbygning, sunnimuslimene må inkluderes igjen i det politiske og kulturelle liv som del i en forsoningsprose ss....dette har Nelson Mandela lært verden.

Men det avgjørende er at vår allierte, USA, lærer å oppføre seg som en "normalt nasjon" som kjøper og selger varer og tjenester til realistiske priser, uten først å måtte knekke et lands økonomi og suverenitet. Norge plikter ikke å støtte USA i neokolonialisme og imperialisme, den politikken er ikke vår. USA og ikke EU burde ta den største kvoten av flykninger, da USA og ikke EU var de som satte i gang kaoset. Vi må ikke akseptere en politikk der noen river ned mens andre skal få jobben med å bygge opp. Det gjelder ikke minst USA/Israel kontra EU i konflikten omkring Palestina. Konfliktene i Midt-Østen er ikke våre konflikter og bør derfor ikke belaste norske skattebetalere. Ved å bombe regionen risikerer vi bare å forflytte terroren hit, da store dødstall alltid vil føre til hevnaksjoner.

Stå på Ivar Johansen, hilsen Dagmar K. Sørbøe.
0 #3 Jon Egil Brekke 17-12-2015 15:30
IS brukes som påskudd for å bombe. Men er det noen statistikk over hvor mye av bombene som faktisk lander i IS-område, og hvor mye som istedet er rettet mot Assad, som vesten tydeligvis ønsker å fjerne? Hvor mye av vestens bomber rammer IS' oljetransport?

Legg til kommentar