Internasjonal politikk

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert fredag 01. januar 2016 04:01

Kan verdens kvinner endre kulturen og henvise krig til historiens skraphaug? spør Trine Eklund i Bestemødre for fred.

"Det verden trenger, er å bygge fred. Og fred bygger man med skolegang, menneskerettigheter, helse, mat og rent vann til alle. FNs tusenårsmål 2015– 2030 har da også dette som mål i sine 17 punkter. Dessverre mangler pengene. Når krig er i emning, mangler det sjelden penger, og avtaler gjøres gjerne over telefon for rask gjennomføring. Humanitære tiltak, derimot, tar lang tid – og oftest blir det hverken enighet eller penger.

Kvinner verden over er sinte, frustrerte og oppgitte over at krig fortsatt skal være middelet verdens maktmennesker tyr til for å løse konflikter. Dette vil mange kvinner – og menn – ha slutt på.

For mange innebærer begrepet fredskultur å mekle i konflikter. Fagfolk og ambassadører er dyktige meklere, men da er allerede konflikten i gang, og har ofte vart lenge. Fredskultur er så mye mer enn konfliktmekling! UNESCO utarbeidet på 1990-tallet under Federico Mayor Zaragoza et fredskulturkonsept som blant annet viste til at krig begynner i menneskesinnet, og at det dermed også er i menneskesinnet man må bygge opp ideer om fred.

Fredskultur er et felles begrep for alle som arbeider med nedrustning, likestilling, ikkevold og fredsundervisning, og brukes mye på grasrotnivå av verdens frivillige organisasjoner i dag. Hvis vi kunne få fredsbygging og ikkevold på den internasjonale agendaen for fred, miljø og utvikling, og inn i FNs tusenårsmål, hadde det vært et langt steg videre. Fredelig kommunikasjon og ikkevoldsmetoder i skoleutdannelsen og i dagliglivet vil også kunne være viktige steg for å stoppe vold, og for å fremme fredelige løsninger på konflikt og uenighet," skriver Trine Eklund i Bestemødre for fred blant annet. Les mer nedenfor.

En fredskultur for fremtiden

Av Trine Eklund, Bestemødre for fred

I april i år var over 1000 kvinner fra 80 land samlet i Haag for å diskutere under vignetten «Women’s Power to Stop War», som også er navnet på en global bevegelse i regi av den internasjonale NGO-en Women’s International League for Peace and Freedom (WILP). I Haag var det bred enighet om at krig i dag aldri fører til fred. Det var også stor enighet om at utgiftene til militære komplekser overgår all saklig fornuft når kloden står overfor de problemene og utfordringene vi har i dag. Likevel står fredsorientert arbeid også overfor enormt sterke motkrefter: en 7000 år gammel maskulin krigskultur der krig har vært og fortsatt er normen for å løse konflikter, og dessuten ofte også står som en manndomsprøve på mot, kraft og makt. I tillegg kommer en våpenindustri som har penger, makt og skaffer millioner av arbeidsplasser. For ikke å zoome inn på USAs våpenindustri, som er viktig for den amerikanske økonomien – USA har behov for krig med jevne mellomrom for å få brukt og solgt sine våpenprodukter. Også Norge trenger fiendebilder med den økende våpenproduksjonen vi har – våpendeler vi selger til USA og land med svak økonomi og mye konflikt. Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk er spikret, og NATO er garantisten for vår sikkerhet.

En ny tankegang. I sikkerhetspolitikken er begreper som ikkevold og nedrustning ikke-temaer. Det samme gjelder alternativer til krig og satsing på andre verdier og andre metoder for å oppnå en fredelig verden. Utenrikspolitikken ligger sammen med forsvarspolitikken fast-spikret både hos oss og i alle andre NATO-land. Vi har et forsvarsdepartement, ikke et fredsdepartement. Vi har en forsvarsminister og en forsvarssjef – ikke en fredsminister. Vi har en militær forsvarskultur, men ingen vedtatt fredskultur. Vi har militær verneplikt for alle unge, ikke et valg for ungdommen mellom militærtjeneste eller fredsfremmende tjeneste.

Men hva mener vi så med at kvinners makt kan stoppe krig? I Haag erfarte vi hvordan kvinner verden over er sinte, frustrerte og oppgitte over at krig fortsatt skal være middelet verdens maktmennesker tyr til for å løse konflikter. Disse kvinnene vil stoppe galskapen. Kravene var mange: Ikke flere droner som dreper sivile og treffer vilkårlig. Ikke mer atomvåpen som kan utslette store deler av verden. Ikke mer massevoldtekt som krigstrategi eller voldtekt uten straff. Ikke flere barnesoldater. Ikke mer trakassering av befolkninger i fredens eller Guds navn. Kvinner vil ikke lenger være ofre for, men utøvende motstandere av krigshysteri og våpenindustri. Vi ønsker å kriminalisere krig og våpenindustri. Vi ønsker å påvise at militarismen er en av våre største miljøverstinger. Verdens kvinner vil utfordre en maskulin tankegang hvor maktutøvelse står sentralt, og hvor drap, voldtekt, lemlesting og ødeleggelser er tillatt maktbruk «i fredens tjeneste».

Fredskultur. Det verden trenger, er å bygge fred. Og fred bygger man med skolegang, menneskerettigheter, helse, mat og rent vann til alle. FNs tusenårsmål 2015– 2030 har da også dette som mål i sine 17 punkter. Dessverre mangler pengene. Når krig er i emning, mangler det sjelden penger, og avtaler gjøres gjerne over telefon for rask gjennomføring. Humanitære tiltak, derimot, tar lang tid – og oftest blir det hverken enighet eller penger.

Kvinner verden over er sinte, frustrerte og oppgitte over at krig fortsatt skal være middelet verdens maktmennesker tyr til for å løse konflikter. Dette vil mange kvinner – og menn – ha slutt på. Vi vil ikke lenger styres av en kultur der makt over andre er høyeste mål. Verdens kvinner er i dag sterke, ofte med god utdannelse og gode taleevner, og ikke minst stort mot. I dag kan en unison kvinnemakt stoppe krig som konfliktløser i fremtiden.

For mange innebærer begrepet fredskultur å mekle i konflikter. Fagfolk og ambassadører er dyktige meklere, men da er allerede konflikten i gang, og har ofte vart lenge. Fredskultur er så mye mer enn konfliktmekling! UNESCO utarbeidet på 1990-tallet under Federico Mayor Zaragoza et fredskulturkonsept som blant annet viste til at krig begynner i menneskesinnet, og at det dermed også er i menneskesinnet man må bygge opp ideer om fred. Fredskultur er et felles begrep for alle som arbeider med nedrustning, likestilling, ikkevold og fredsundervisning,og brukes mye på grasrotnivå av verdens frivillige organisasjoner i dag. Det hjelper imidlertid ikke mye så lenge landenes politikere og maktelite ikke tar begrepene i sin munn, og nekter å se ikkevold og nedrustning som alternativer til krig og våpenhandel. Hvis vi kunne få fredsbygging og ikkevold på den internasjonale agendaen for fred, miljø og utvikling, og inn i FNs tusenårsmål, hadde det vært et langt steg videre. Fredelig kommunikasjon og ikkevoldsmetoder i skoleutdannelsen og i dagliglivet vil også kunne være viktige steg for å stoppe vold, og for å fremme fredelige løsninger på konflikt og uenighet.

Enorme summer. «Det er naivt å tro at folk blir snillere av å bli bombet med krigshandlinger eller droner.» «Hadde USA og NATO kastet bøker i stedet for bomber over Irak og Afghanistan, ville vi ikke hatt ISIS i dag.» Slike uttalelser gikk igjen på podiet i Haag i april, og kom spesielt fra kvinner fra Midtøsten og Asia. Forhandlinger og forhandlingsteknikk eksisterer selvsagt, og mye av det utføres med gode resultater. Likevel vil kanskje det aller viktigste være å bevisstgjøre våre og verdens politikere om hva krig faktisk koster. I penger, i miljøødeleggelser, i kriminalitet og lidelser. Kanskje burde vi legge til grunn at alle som organiserer våpenproduksjon og fremmer våpeneksport, er kriminelle personer – drapsansvarlige og potensielle mordere. Kanskje burde vi understreke det absurde i at verden i dag bruker 1 750 000 000 000 amerikanske dollar på militære installasjoner og baser verden over, innkjøp av moderne krigsmateriell, militær opprustning og soldater i beredskap og aktiv tjeneste. Det er fire ganger så mye som verdens nasjoner betaler til FN, den eneste verdensomfattende institusjonen vi har som er opprettet for å sikre fred og menneskerettigheter verden over.

De ansvarlige. Det selvsamme FN står nå uten tilstrekkelige midler til å håndtere den nåværende flyktningstrømmen fra krigsherjede land, eller til å skaffe midler til mat og vann til millioner av mennesker i flyktningleirer verden over og opprettholde en viss humanitær standard. Mennesker som flykter fra krig og våpenbruk, stues inn i umenneskelige leirer.

Vi som har forårsaket en del av denne enorme katastrofen, toer våre hender og fraskriver oss ansvar. Er det ikke vanlig at de som forårsaker skaden, også tar ansvar og betaler regningen? La militærbudsjettene betale for flyktningkrisen. Militarismen og våpenindustrien har en stor del av skylden for katastrofen vi nå ser. Disse bør også betale for ugjerningen.

(publisert i Ny Tid)