Internasjonal politikk

EU bedre enn Thatcher?

EU bedre enn Thatcher?

«Det var valgseieren til Margaret Thatcher i 1979 som ble det store vendepunktet, både for samfunnsutviklingen i Storbritannia og i holdningene til medlemskap i EU" skriver Dag Seierstad.

"Noen medlemmer i Oslo Nei til EU reiste nylig for å gjøre seg kjent med den britiske EU-kampen foran en mulig folkeavstemning om medlemskap i EU. Jeg var med på deler av programmet for turen.

Vi traff blant annet to fagforbund, Transportarbeiderforbundet RMT som vil ut av EU – og det store forbundet Unite (med 1,4 millioner medlemmer) som vil holde på medlemskapet i EU.

Det påfallende var at de to forbunda har forbausende lik profil i den faglige kampen innad i Storbritannia – og langt på vei samme vurdering av hva EU står for: De to forbunda fører an i kampen mot privatisering og mot svekkelsen av velferdsordningene. Og de er enige om at EU er et nyliberalt maskineri som undergraver fagbevegelsen i hele EU og kaster millioner av mennesker ut i arbeidsløshet og fattigdom.

Hvorfor konkluderer de da ulikt i spørsmålet om medlemskap i EU?" spør Dag Seierstad. Les hans artikkel.

 

EU bedre enn Thatcher?

Av Dag Seierstad

Noen medlemmer i Oslo Nei til EU reiste nylig for å gjøre seg kjent med den britiske EU-kampen foran en mulig folkeavstemning om medlemskap i EU. Jeg var med på deler av programmet for turen.

Vi traff blant annet to fagforbund, Transportarbeiderforbundet RMT som vil ut av EU – og det store forbundet Unite (med 1,4 millioner medlemmer) som vil holde på medlemskapet i EU.

Det påfallende var at de to forbunda har forbausende lik profil i den faglige kampen innad i Storbritannia – og langt på vei samme vurdering av hva EU står for: De to forbunda fører an i kampen mot privatisering og mot svekkelsen av velferdsordningene. Og de er enige om at EU er et nyliberalt maskineri som undergraver fagbevegelsen i hele EU og kaster millioner av mennesker ut i arbeidsløshet og fattigdom.

Hvorfor konkluderer de da ulikt i spørsmålet om medlemskap i EU?

Enkelt sagt: Transportarbeiderforbundet vil ut av EU for å bli kvitt den tyngste pådriveren for et nyliberalt Europa, mens Unite legger mest vekt på at medlemmene vernes bedre av EUs regelverk for arbeidslivet enn av den mangel på vern som britiske myndigheter tilbyr – ofte ved å tilkjempe seg unntak fra EU-regler.

Her i Norge er vi vant til at EU-motstanden har vært en sentrum-venstre-bevegelse. Slik var det både i 1972 og i 1994. Derfor undrer mange seg over at den britiske EU-motstanden i så stor grad er å finne til høyre i det politiske spektret.

Det var valgseieren til Margaret Thatcher i 1979 som ble det store vendepunktet både for samfunnsutviklingen i Storbritannia og i holdningene til medlemskap i EU. Offentlige tjenester og virksomheter ble systematisk privatisert, samtidig som Thatcher satte igang et dramatisk oppgjør med fagbevegelsen og knuste det som var av arbeidermakt på britiske arbeidsplasser.

Den mest avgjørende kampen sto mellom regjeringen og gruvearbeiderne. Både politi og hærstyrker ble satt inn for å legge ned gruver som arbeiderne ville forsvare. Etter årelange kamper lå det stolte gruvearbeiderforbundet i ruiner.

Parallelt med de voldsomme slagscenene i gruvedistriktene, satte Thatcher-regjeringen inn en serie tiltak for å knuse fagbevegelsens handlingsmuligheter og innflytelse i det britiske samfunnet mer generelt. Blant annet ble det så godt som umulig å gå til streik på lovlig vis, og faglige rettigheter for tillitsvalgte, tilkjempa gjennom generasjoners arbeidskamper, ble feid til side. Adgangen for fagforbund og fagforeninger til å bevilge penger til politiske formål ble kraftig begrensa.

I første omgang bidro den knallharde klassekampen til at EU-motstanden økte i Labour og i fagbevegelsen. Foran valget 1983 gikk Labour inn for utmelding av EU, men Falklandskrigen mot Argentina i mai–juni 1982 hadde ført til kraftig økt oppslutning om Thatcher som vant en ny stor valgseier.

Da faglige tillitsvalgte gjorde opp status mot slutten av 1980-tallet, valgte stadig flere å se det slik at de hadde mer å håpe på fra EU i Brussel enn fra Thatcher-regjeringen i London. Både i Labour og i fagbevegelsen stilte flertallet seg etter hvert positive til medlemskap i EU.

Klimaks kom da Jacques Delors, presidenten for EU-kommisjonen, holdt sin store tale på kongressen til TUC (britisk LO) i 1988. Budskapet hans var at EU, med vedtaket om det indre markedet i 1985, hadde gitt kapitalkreftene alle fordeler, men det skulle balanseres med en «sosial dimensjon» der arbeidstakere og fagbevegelse skulle få omfattende nye rettigheter forankra i EU-lovgivningen.

Kongressen endte i begeistring både over Delors og den nye visjonen om det sosiale EU. Dermed var snuoperasjonen i forhold til EU et faktum. Labour og fagbevegelsen la EU-motstanden bak seg og ble de ivrigste tilhengerne av britisk medlemskap i EU.

Margaret Thatcher speilvendte denne situasjonen med det berømte utsagnet: «Vi vil ikke ha sosialismen tilbake fra Brussel.» Denne holdningen ble fulgt godt opp av konservative regjeringer etter Thatcher utover på 1990-tallet.

Under forhandlingene om Maastricht-traktaten i 1991 prøvde daværende statsminister John Major å hindre at EU-traktaten skulle utvides til å gjelde forhold innen arbeidslivet. Britene ble satt under hardt press fra de andre elleve regjeringene og brukte derfor ikke vetoretten sin mot traktaten. I stedet godtok de andre regjeringene at britene skulle få stå utafor all framtidig lovgivning om arbeidslivet — med unntak for det som gjaldt «arbeidstakeres helse og sikkerhet» som kom inn i EU-traktaten i 1986.

Da Tony Blair overtok som statsminister i 1997, var ordbruken lovende sett fra fagbevegelsen. Han skulle «rette oppatt alle feila fra i går» og alt de konservative hadde gjort for å ramme og lamme fagbevegelsen. Men i praksis ble det med retorikken.

Gang på gang krevde Blair-regjeringene samme opt-out fra nye EU-regler for arbeidslivet som de konservative regjeringene hadde krevd.

Ledelsen i Unite ser det derfor sånn at EU i dag har en «bedre» kapitalisme enn den som rår i Storbritannia. Det er derfor logisk nok at det er britiske millionærer og milliardærer som finansierer de tverrpolitiske nei-bevegelsene.

Transportarbeiderforbundet RMT vil derfor ikke ha noe med disse tverrpolitiske bevegelsene å gjøre – og vil føre sin egen kampanje for utmelding av EU.

Unite vil derimot slåss mot utmelding nettopp fordi deres medlemmer både i offentlig og privat sektor ser seg mer tjent med EUs kapitalisme enn med den britiske varianten.

I et lengre perspektiv kan transportarbeiderne i RMT likevel ha et poeng. For styring fra London kan forbedres både raskt og kraftig av britiske velgere – hvis et troverdig nok alternativ fra venstre vinner et parlamentsvalg med god margin.

Den langvarige kampen som Unite ser for seg for å dreie EU så kraftig til venstre at nyliberalisme, privatiseringer og kapitalkrefter ikke lenger dominerer, må føres samtidig i mange land og er ikke over i ei håndvending.

(publisert i Klassekampen 23. januar 2016)

You have no rights to post comments