Internasjonal politikk

Arbeiderpartiets flyktningeproblem

Arbeiderpartiets flyktningeproblem

Libya: Vi bør lære av våre feil slik at kriteriene for intervensjon blir mer gjennomtenkt og skjerpa i fremtiden.

"Det er pinlig at Arbeiderpartiet bryter med opposisjonen og blokkerer både en evaluering av det norske krigsbidraget i Libya og opposisjonens forslag om å gjøre evalueringen til fast praksis. Fem år etter at Norge brøt mandatet fra FN og bombet Gaddafis residens, gikk de sammen med regjeringspartiene og sa nei til en ekstern evaluering av det norske krigsbidraget i Libya i 2011. Noen vil rett og slett ikke lære av egne feil.

Fredsrådet mener at det er viktig at all informasjon om intervensjonen kommer ut i offentligheten, slik at fremtidens beslutningsprosesser vil skje på en mer åpen og demokratisk måte. Den NATO-ledede intervensjonen i Libya i 2011 har etterlatt landet radbrukket og fragmentert. To rivaliserende regjeringer kjemper i dag om makten, og mens flere hundre tusen libyere har lagt ut på flukt har landet blitt et arnested for terrorister.

Det er et ubestridt faktum at en økt flyktningstrøm er en del av etterspillet etter intervensjonen i Libya. Å ikke se sammenhengen mellom bombingen og de langtrekkende konsekvensene av dette landets sammenbrudd er ikke bare naivt, det er uærlig.Vi bør lære av våre feil slik at kriteriene for intervensjon blir mer gjennomtenkt og skjerpa i fremtiden.

Vi uthuler demokratiet vårt når vi unngår å ta grundige oppgjør med hvilke motiver, prioriteringer og målsettinger som har ligget til grunn for at Norge har deltatt i krig. I tilfellet Libya, med intensive bombebidrag, er det åpenbart ekstra prekært. Å skygge unna det ansvaret er flaut for Arbeiderpartiet," skriver Hedda Bryn Langemyr i Norges Fredsråd. Les hele artikkelen under "les mer."

 

APs flyktningproblem

Av Hedda Bryn Langemyr, dalig leder i Norges Fredsråd

Det er pinlig at Arbeiderpartiet bryter med opposisjonen og blokkerer både en evaluering av det norske krigsbidraget i Libya og opposisjonens forslag om å gjøre evalueringen til fast praksis. Fem år etter at Norge brøt mandatet fra FN og bombet Gaddafis residens, gikk de sammen med regjeringspartiene og sa nei til en ekstern evaluering av det norske krigsbidraget i Libya i 2011. Noen vil rett og slett ikke lære av egne feil.

Norges Fredsråd har lenge tatt til orde for en uavhengig granskning, og støtter opposisjonen i at det burde være fast praksis med granskning av alle større bidrag til eksterne militære operasjoner.

Vi trenger nemlig faste rutiner - dette er tross alt noe som skjer ganske ofte. Siden 1990 har vi deltatt i krig hele åtte ganger utenfor eget territorium. Det er mye å evaluere, men hva bør være det vanskeligste -  å vurdere nytten av deltagelse i internasjonale operasjoner eller det å bestemme seg for å delta i krig? Bruken av norske våpen og mannskap i skarpe oppdrag er blant de mest alvorlige beslutningene våre politikere tar. De skylder både de som tjenestegjør i Forsvaret og velgerne en ærlig, uavhengig gjennomgang når Norge tar i bruk det mest ekstreme verktøyet vi har.

Det hjelper ikke at intensjonen om å bombe i Libya var god når utfallet ble en fiasko. Vi må lære av hva som gikk galt og hva som fungerte. Stortinget har tatt initiativ til en uavhengig granskning om Norges rolle i Afghanistan, men en slik granskning burde være rutine og ikke avhenge av politisk vilje på det gitte tidspunktet.

Etter 60 år med norsk identitetsbygging som fredsnasjon var det overraskende å se Norge i bresjen for luftangrepene i Libya i 2011. Mellom 1945 og 2011 slapp Norge kun syv bomber mot såkalte fiendtlige mål. I Libya ble det til sammenlikning sluppet 567 norske bomber, til en verdi av 135 millioner kroner. Det norske militære engasjementet i Libya burde vekket langt større nasjonal oppmerksomhet.

Da Libya først kom på agendaen uttrykte AP skepsis til intervensjon. Men med FN-mandatet i ryggen gjorde daværende utenriksminister Støre helomvending og et fåtall politiske beslutningstakere tok enstemmig og reservasjonsløst avgjørelsen om å sende norske bombefly. Det er vanskelig å se for seg at APs motstand mot en granskning ikke skyldes deres egen rolle i prosessen som ledet opp til Libya.

Fredsrådet mener at det er viktig at all informasjon om intervensjonen kommer ut i offentligheten, slik at fremtidens beslutningsprosesser vil skje på en mer åpen og demokratisk måte. Den NATO-ledede intervensjonen i Libya i 2011 har etterlatt landet radbrukket og fragmentert. To rivaliserende regjeringer kjemper i dag om makten, og mens flere hundre tusen libyere har lagt ut på flukt har landet blitt et arnested for terrorister.

Det er et ubestridt faktum at en økt flyktningstrøm er en del av etterspillet etter intervensjonen i Libya. Å ikke se sammenhengen mellom bombingen og de langtrekkende konsekvensene av dette landets sammenbrudd er ikke bare naivt, det er uærlig.

Selv Barack Obama gikk denne uken ut og sa at Libya-intervensjonen var hans største feilgrep som president. Norge bør også innrømme fiaskoen. Vi bør lære av våre feil slik at kriteriene for intervensjon blir mer gjennomtenkt og skjerpa i fremtiden. Ikke minst bør det lages langt mer realistiske planer for hva som skal skje når krigen er over.

Vi uthuler demokratiet vårt når vi unngår å ta grundige oppgjør med hvilke motiver, prioriteringer og målsettinger som har ligget til grunn for at Norge har deltatt i krig. I tilfellet Libya, med intensive bombebidrag, er det åpenbart ekstra prekært. Å skygge unna det ansvaret er flaut for Arbeiderpartiet.

(forkortet versjon publisert i Klassekampen)