Internasjonal politikk

TISA = Enveisbillett til Blåmyra

TISA = Enveisbillett til Blåmyra

Uavhengig av hva slags tvisteløsning som blir valgt er TISA det groveste angrepet på folkestyre og sjølråderett vi har sett siden EØS-avtalen ble signert. TISA må stoppes for enhver pris.

TISA-avtalen er en udemokratisk avtale vi ikke ønsker Norge skal være en del av. Avtalen bygger ned nasjonale reguleringer og åpner for store private selskaper. TISA omfatter alt av tjenester, som utgjør 70 % av verdensøkonomien. Dette dreier seg om den delen av vårt samfunn som vi kaller velferdsstaten. Om skole, sykehus, vann, energi – alle tjenester som gjør at samfunnet tar ansvar for fellesskapet.

Les artikkel av Martin Austad, styreleder i Folkeaksjonen mot TISA, under "les mer."

 

 

TISA = Enveisbillett til Blåmyra

Av Martin Austad, styreleder i Folkeaksjonen mot TISA

 

Du tror kanskje at du veit for lite om TISA. Politikerne våre vil gjerne at du skal tro det, så de kan få holde på med sitt i fred, uten innblanding fra brysomme velgere. Regjeringas hemmelighold rundt forhandlingene om TISA er en skandale. Til tross for alt hemmelighetskremmeriet kan vi likevel si at vi veit mer enn nok. Blant annet takket være Wikileaks er det tre ting vi veit med sikkerhet om TISA:

1. Avtalen vil være en enveisbillett; den kan ikke reverseres.

2. Avtalen skal sørge for at de fleste offentlige tjenester blir kommersialisert.

3. Avtalen vil inneholde en eller annen form for tvisteløsning.

Mer trenger du ikke å vite, men om du synes tre ting er for mye å forholde seg til, kan du nøye deg med det første punktet. Det holder lenge. Om vi ser bort fra situasjoner med kjøp og salg, skal det godt gjøres å finne et menneske ved sine fulle fem som vil inngå en avtale uten tidsbegrensning eller annen retrettmulighet.

1. Enveisbillett. Etter at avtalen er inngått skal det ikke være mulig å trekke seg fra den, uten å bli utsatt for enorme erstatningskrav eller andre sanksjoner. Offentlige tjenester som er kommersialisert kan aldri seinere overtas av det offentlige igjen så lenge avtalen eksisterer. Om staten på et tidspunkt kommersialiserer f. eks. togtrafikken, kan staten aldri noen gang overta denne tjenesten igjen, uten å bryte avtalen. Det skulle være nokså innlysende at avtalen på denne måten medfører ei dramatisk innskrenking av de folkevalgtes handlingsrom, både på statlig og kommunalt nivå. Når dette handlingsrommet begrenses, innebærer det samtidig at velgernes innflytelse reduseres. Du trenger ikke være professor i statsvitenskap for å skjønne at dette dreier seg om en massiv svekkelse av folkestyret.

Det kan virke underlig at ei regjering som ellers messer om handlefrihet i tide og utide, i det hele tatt kan tenke på å gi fra seg så mye politisk og økonomisk handlefrihet, ikke bare for sin egen del, men også for politikere i generasjoner framover. Årsaken kan bare være at de mener de oppnår en gevinst som har større verdi enn handlefriheten. For de borgerlige politikerne er TISA en gyllen sjanse til å dra oss enda lenger ut i Blåmyra, den mørkeblå sumpen av nyliberalistisk politikk som den store hopen av norske politikere elsker så høyt at de er villige til å ofre både folk og fedreland.

Først var det EU og EØS, nå er det TISA. Samma skiten – nytt navn. Nå skal de ikke bare dra oss nedi til halsen – nå skal vi også bli der for godt!

Jeg har ikke noe behov for å forsvare EØS, men det er tross alt en avtale vi kan gå ut av og som gir oss mulighet til velge bort enkelte deler, sjøl om vi aldri gjør det. Med TISA skal vi svinebindes til å følge nyliberalistiske prinsipper på helt sentrale samfunnsområder, ikke bare nå, men til evig tid. Ikke rart de gir handlefriheten på båten. Om vi seinere skulle få et stortingsflertall som vil føre en annen politikk, skal det ikke lenger være mulig, på grunn av en avtale inngått av ei blå-blå mindretallsregjering. Framgangsmåten er ikke bare frekk; den vitner om en hårreisende forakt for folkestyret.

For de som ikke har fått mer enn nok allerede, skal jeg kort dra gjennom de siste to punktene også.

2. Kommersialisering av offentlige tjenester. TISA står for Trades In Services Agreement og har som målsetting å liberalisere handelen med tjenester på verdensbasis. Idéen er at alle tjenester som ikke MÅ være i offentlig regi av formelle årsaker, slik som domstolene, forsvaret og politiet skal konkurranseutsettes. Regjeringa ønsker i første omgang å holde tjenester som undervisning, sjukehjem og vann og avløp utenfor avtalen. Erfaringa med blant annet EØS viser imidlertid at slike avtaler har lett for å bli langt mer omfattende enn det vi først får inntrykk av. Internasjonal storkapital ønsker utvilsomt å overta alle offentlige tjenester som det finnes muligheter for å tjene penger på. I industrialiserte land står tjenesteytende virksomhet for en stadig økende andel av verdiskapinga. Selskapene har naturligvis interesse av at denne virksomheten i størst mulig grad foregår i former som gir dem profittmuligheter.

Den erfaringa vi allerede har, forteller oss at økt kommersialisering av offentlige tjenester gir mindre forutsigbarhet mht kvaliteten på tjenestene, økt press for å redusere kravene til helse, miljø og sikkerhet og økt press på de ansattes arbeidsvilkår, slik som lønn, arbeidstider og pensjon. Kombinasjonen av TISA og EUs Tjenestedirektiv gir store muligheter for utenlandske selskaper til å drive sosial dumping gjennom import av arbeidskraft som får dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske arbeidstakere. Det vil gi økt press på lønns- og arbeidsvilkår generelt og sannsynligvis gi stagnasjon i lønnsutviklinga, slik som vi har sett i byggfagene etter at Tjenestedirektivet ble iverksatt. Trolig er det også en ønsket effekt, siden tjenesteyting er en arbeidsintensiv virksomhet. I EU er det ei uttalt målsetting at prisen på arbeidskrafta skal ned og det er utvilsomt ei målsetting også her til lands, sjøl om den ikke er like uttalt.

Som en følge av TISA vil det i det lange løp antakelig ikke være mange av dagens offentlige tjenester som fortsatt er offentlige. Når disse tjenestene ikke lenger drives i offentlig regi, blir det også litt meningsløst at de skal bekostes av det offentlige. Det vil da være mye mer rasjonelt og effektivt at den enkelte fritt velger hvilken tjenesteleverandør en vil benytte og betaler denne direkte av egen lomme. Det vil spare det offentlige for store utgifter og gi rom for flere skattelettelser. I tillegg vil det øke handlefriheten, i alle fall for de med velfylte bankkontoer.

3. Avtalen vil etter all sannsynlighet inneholde en eller annen form for tvisteløsning. Etter det vi veit vil det ikke bli den vanlige Investor-stat-tvisteløsning eller Investor State Dispute Settlement (ISDS). Flere av de landene som forhandler om avtalen har motsatt seg å inkludere ei slik ordning. Dersom Norge på egen hånd begynner å bruke ISDS i andre, bilaterale avtaler, såkalte BIT-avtaler, kan Norge likevel bli utsatt for at selskaper ønsker å prøve saker for et slikt tribunal. Begrunnelsen vil da være at de skal ha samme rettigheter som partene i BIT-avtaler.

Mye er sagt og skrevet om ISDS, men kort sagt gir ordninga multinasjonale selskaper og investorer rett til å saksøke land dersom de innfører lovverk eller reguleringer som selskapene mener vil redusere deres profitt. Søksmålet føres ikke for en alminnelig, nasjonal domstol, men for et overnasjonalt tribunal som først og fremst tar stilling til om nye reguleringer er i strid med en inngått avtale og er til ulempe for saksøker. Denne formen for tvisteløsning vil gi internasjonale investorer og selskaper uforholdsmessig stor makt over norsk politikk, økonomi og samfunnsliv. Det er god grunn til å spørre om ikke en slik modell for tvisteløsning vil innebære så omfattende avståelse av suverenitet at den vil være i strid med Grunnloven.

Uavhengig av hva slags tvisteløsning som blir valgt er TISA det groveste angrepet på folkestyre og sjølråderett vi har sett siden EØS-avtalen ble signert. TISA må stoppes for enhver pris. Hvis ikke havner vi i Blåmyra for godt, uten mulighet til å komme ut.