Internasjonal politikk

Stein Ørnhøi: En ny verdensorden?

Stein Ørnhøi: En ny verdensorden?

Krystallklar beskjed fra Stein Ørnhøi om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk:"Det skjer enorme forandringer; økonomisk, teknologisk, geografisk og kulturelt. Og forandringene skjer dramatisk fort mens tenkning og politikk fortsatt går med gårsdagens hastighet. En beskjeftiger seg stort sett med verden av i går. For det er dessverre en dyp sannhet at det meste av forsvars- og sikkerhetspolitikken i alle land handler om å hindre forrige krig. Men kriger kommer som kjent sjelden i reprise. Heldigvis.

Norsk sikkerhetspolitikk virker uforanderlig. Når nye kriser kommer, blir det ropt på mer av det gamle. Evig og alltid er Russland den store trussel. Slik var det før Tyskland invaderte Norge i 1940, slik var det under den kalde krigen og slik er det også i våre dager. Om Russland kan en si mye. Men det har aldri stått en russisk soldat på norsk territorium med det klare unntak at Russland jaget Tyskland ut av Finnmark og Nord-Troms i 1944/45 for så straks å trekke seg tilbake til eget territorium.

Vi knytter oss mer og mer til USA til tross for at en verden med USA som totalt dominerende stormakt, ikke eksisterer lenger. USA som stormakt er inne i sin solefallsperiode. Ikke bare fordi de ikke er like økonomisk dominerende som de en gang var. Hovedutfordringen for USA, for Norge og resten av verden er at det politiske systemet i USA ikke fungerer lenger.

Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk er havnet i et dramatisk uføre. Vi har gjort vedtak og investeringer som er i direkte strid med de moderne utfordringene vi står overfor. Et avsindig flykjøp som er helt uten kostnadskontroll er ett eksempel. Vi har 5 fregatter til 5 milliarder pr. stk., hvorav 4 stort sett ligger i bøyene. Vi har nemlig bare folk og ressurser til å drifte ett eller i beste fall to av gangen. På toppen av det hele har vi lagt ned Olavsvern i Tromsø som base, nå som nesten alle utfordringene ligger i nord. Det som trengs i norsk sikkerhetspolitikk er at noen igjen begynner å snakke med utestemme, slik at meningsløshetene blir hørt og sett. Det er ingen grunn til å tro at norske offiserer mangler fysisk mot. Men vi trenger både sersjanter og generaler som har sivilt mot nok til å si fra om at nå er norsk forsvar og norsk sikkerhet truet hvis vi ikke tar tak i de reelle problemene. Å rope på mer penger gir ikke bedre forsvar og større sikkerhet. Først må vi bli enige om hva som tjener norsk sikkerhet – om hvilken vei vi skal rette kanonene."

Les hele hans bidrag i boka ""Sikkerhetspolitiske veivalg - Skjebnefellesskap med USA og NATO?" nedenfor, under "les mer."

 

Stein Ørnhøi

En ny verdensorden?

Aldri noen gang i menneskehetens historie har det skjedd så store forandringer som nå. Asia har blitt verdens økonomiske sentrum. Kina vil i løpet av kort tid passere USA når det gjelder størrelsen på BNP.

Moderne informasjonsteknologi når hver krok og avkrok på kloden. Og elektronikken snur opp ned på måten vi driver de fleste næringer på. Selv vi som tilhører fjærpenngenerasjonen, har forstått at bankene ikke er hva de var. Det er heller ikke reisebyråene. Og nå står taxi og overnatting for tur. Og alt skjer samtidig og globalt. Fossil energi mister strategisk betydning. Gjennom oljeskifer er USA igjen selvforsynt med energi. Det griper direkte inn i økonomien over hele verden. Ny og grønn teknologi vil etter hvert oppheve gamle avhengighetsforhold og skape større uavhengighet for hver enkelt stat. Sikring av rørledninger og sjøtransport av olje og gass blir sikkerhetspolitisk mindre viktig.

Til og med verdenskartet forandrer seg. Ved at isen smelter i Arktis, blir nordøstpassasjen seilbar i store deler av året. Sjøveien mellom Øst-Asia og Europa blir 40 % kortere. Malakka-stredet og Suez-kanalen mister strategisk betydning, mens Russlands sibirkyst og norskekysten øker i betydning.

Men de tydeligste og mest påtrengende forandringene skjer på det kulturelle og ideologiske området. Folk og ideer forflytter seg på dager der det før gikk tiår. Folks forståelse av individuelle rettigheter øker. Religion og ideen om folkesuverenitet lar seg ikke lenger kontrollere og undertrykke. Dermed øker også kravene til åpenhet og sannferdighet i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Den nye teknologien har gitt moderne samfunn en ny sårbarhet. Det er ikke lenger territorium som først og fremst skal forsvares. Nå handler det om – i tillegg til alt det gamle med territorium og politisk handlefrihet – å sikre samfunnets fysiske evne til å fungere. Bryter de elektroniske styringssystemene sammen, er det ikke bare bankene som slutter å fungere. Da stopper alt, både kommunikasjoner og distribusjon av energi. Dessuten har vi en sårbarhet i konstruksjon av demninger for kraftproduksjon. Konvensjonell artilleriammunisjon kan sprenge en skalldemning i Hallingdal som i neste omgang sender Drammen by på havet. Våre vannkraftmagasiner er – litt forenklet – konstruert på to forskjellige måter. Enten bygges demningene ved å stenge vannet inne bak store steinmasser. Det er dyrt, arbeidskrevende og skaper stygge sår i naturen. Men disse demningene tåler en støyt. Ingen bomber eller konvensjonelle missiler kan rive i stykker slike konstruksjoner. Skalldemninger derimot er elegante og geniale konstruksjoner av betong. De er utformet for å tåle vanntrykk, men de brister for et angrep med moderne missiler. Dette snakker vi ikke om. Prisforskjellen mellom en skalldemning og en steinfyllingsdam er tre av de nye F-35-flyene. Og ingen vil betale mellomlegget i pris. Slett ikke Forsvaret. Og i alle fall ikke kraftverkene. Derfor lukker man heller øynene og snakker i stedet om trusselen fra Russland og terrorister.

I oljesektoren er det likedan. Miniubåter kan styres fra små enkle fartøyer mot oljeinstallasjoner for så å blåse hele greia i lufta. NATO har på fortrolig vis utredet sikkerhetsproblemene rundt Vestens oljeinstallasjoner. De kom til at det var for vanskelig og for dyrt å gjøre noe med det. Så da så. Et moderne samfunns sårbarhet er så enorm at man velger å lukke øynene for utfordringene. I stedet bruker vi alle pengene på å kjøpe fem fregatter fra Spania og «moderne» bombefly fra USA.

Altfor mange tror at det er oppstått noe prinsipielt nytt med den terrorismen som med stor kraft og uhygge slår til i vår del av verden. Men den slags virkemidler har alltid vært brukt. Vi har allerede glemt IRA. Også stater forbereder seg på bruk den slags virkemidler, ikke bare obskure og mer eller mindre uavhengige politiske og religiøse grupper. Det som er nytt er først og fremst at moderne kommunikasjoner gjør det mulig for grupper og stater å operere nærmest uavhengig av geografi. Og moderne medier formidler angrepene raskt og med en styrke som var ukjent den gang terroren rammet den russiske tsar, Hitler den 20.juli 1944 eller tungtvannsproduksjonen på Vemork. Stater har sine spesialstyrker som forbereder terror eller aksjoner som til forveksling likner på det vi ser grupper som vi ikke liker, driver med. Vi terrorbombet Tyskland under siste krig. Japan hadde selvmordsflygere, og vi dyrker helter som meldte seg frivillig til oppdrag som hadde den sikre død som følge. Terror er et virkemiddel i all krigføring. Noen ganger til og med legitim. Sikkerhetspolitikk handler om å fjerne årsakene til terror. Å tro at en kan fjerne terrorismen ved å slippe bomber over fattige landsbyer, er ikke bare meningsløst. Det er farlig.

Det skjer altså enorme forandringer; økonomisk, teknologisk, geografisk og kulturelt. Og forandringene skjer dramatisk fort mens tenkning og politikk fortsatt går med gårsdagens hastighet. En beskjeftiger seg stort sett med verden av i går. For det er dessverre en dyp sannhet at det meste av forsvars- og sikkerhetspolitikken i alle land handler om å hindre forrige krig. Men kriger kommer som kjent sjelden i reprise. Heldigvis.

Norsk sikkerhetspolitikk virker uforanderlig. Når nye kriser kommer, blir det ropt på mer av det gamle. Evig og alltid er Russland den store trussel. Slik var det før Tyskland invaderte Norge i 1940, slik var det under den kalde krigen og slik er det også i våre dager. Om Russland kan en si mye. Men det har aldri stått en russisk soldat på norsk territorium med det klare unntak at Russland jaget Tyskland ut av Finnmark og Nord-Troms i 1944/45 for så straks å trekke seg tilbake til eget territorium.

Vi knytter oss mer og mer til USA til tross for at en verden med USA som totalt dominerende stormakt, ikke eksisterer lenger. USA som stormakt er inne i sin solefallsperiode. Ikke bare fordi de ikke er like økonomisk dominerende som de en gang var. Hovedutfordringen for USA, for Norge og resten av verden er at det politiske systemet i USA ikke fungerer lenger. De økonomiske forskjellene øker. Halvparten av yrkesbefolkningen har knapt hatt reallønnsøkning de siste tiårene. USA er blitt et system uten styring. Kongressen er låst i konflikter og mangler evne til å fatte beslutninger. I 2014 avga bare 36 % av de stemmeberettigede stemme ved valget av ny kongress. Ved presidentvalget i år 2000 fikk Al Gore flest stemmer. Det var valgfusk i Florida hvor Jeb Bush – bror til presidentkandidat George W. Bush jr. – var guvernør og ansvarlig for gjennomføringa av valget. Med 5 mot 4 stemmer godkjente likevel den konservative høyesteretten George W. Bush jr. som ny president. De to store partiene mangler i dag organisasjon og folkelig forankring. Fagbevegelsen har nærmest forsvunnet. Bare 12 % av befolkningen sier de har tillit til Kongressen. En gang representerte USAs middelklasse et slags stabilt flertallselement i dette merkverdige samfunnet. Men nå skjer det en sosial polarisering i USA. Middelklassen forvitrer.

USA er en såret kjempe – økonomisk og politisk. At alle amerikanske politikere fra Obama til Trump driver med besvergelser om at USA skal blir sterkt igjen, må ikke forlede oss til ikke å se kjensgjerningene. Besvergelser og ideologisk svermeri er alltid farlig i politikken. Ekstra skummelt blir det hvis sikkerhetspolitikken blir preget av det, slik det er her i Norge. Det uansvarlige svermeriet for USA er åpenbart uutryddelig.

I en tid med nye og andre krav til norsk sikkerhet er vi altså mer enn noen sinne preget av gamle fiendebilder og gamle lojaliteter. Fra å ha vært et slags fredelig Nato-medlem med store bidrag til internasjonale FN-styrker, har vi endt opp som en aktivistisk militær aktør under USAs kommando. Vi har nå en hær med spisskompetanse på krig i Afghanistan, et luftforsvar med store ferdigheter når det gjelder å utslette arabiske byer og ikke minst et sjøforsvar – hvis vi ser bort fra Kystvakta – som har langt flere seilingsdøgn i Middelhavet og Adenbukta enn i Norskehavet.

Hva slags forsvars-, sikkerhets- og utenrikspolitikk kreves så av et lite land som Norge, gitt de forhold og forutsetninger som er nevnt? Det er naturligvis viktig å holde fast i FN og det som i dag er internasjonal rettsorden. Men også internasjonal rettsorden er preget av verden av i går. Det meste ble formet av stormaktene etter siste krig.

I dag er internasjonal rettsorden preget av stater og staters suverenitet. Det er godt og bra og viktig i mange sammenhenger. Men de stater som dagens internasjonale rettsorden beskytter, er ofte stater skapt av historiske og maktpolitiske tilfeldigheter. I det internasjonale samfunnet er makt blitt til rett i enda større grad enn i det sivile samfunnet. De statene og statsgrensene som er internasjonalt anerkjent, er beskyttet av FN og internasjonal rett. Men dagens statsgrenser samsvarer svært ofte dårlig med folkeviljen. Det var seierherrene etter napoleonskrigene, etter 1. og 2. verdenskrig som tegnet verdenskartet slik det i dag ser ut. Ingen spurte folket hva slags stat de ønsket. Makta bestemte. Nå knurrer og smeller det overalt. Ikke bare i Afrika hvor statsgrensene ble trukket opp med linjal etter ønsker og viljer hos de europeiske kolonimaktene. Her i vår del av verden har vi de siste årene i Ukraina sett hvor farlig og meningsløst det er å låse verden inn i statsdannelser som har fortidas maktpolitiske strukturer som forutsetning. Naturligvis har myndighetene i Kiev brutt prinsippene om minoriteters rettigheter, de er korrupte og demokratiet er lite å skryte av. Og naturligvis har Russland brutt gjeldende folkerett. Verden hadde anerkjent Ukrainas grenser som inkluderte både det russiske Øst-Ukraina og Krim. Men den historiske bakgrunnen for disse grensene har intet med hva folk selv i disse områdene ønsket og ville. Historien bak Ukrainas formelt anerkjente grenser er kanskje den mest brokete som tenkes kan. Her spiller også det ottomanske riket og Krimkrigen fortsatt inn. Og ikke minst Katharina den store samt Sovjetunionens sammenbrudd. Og om alle disse verdenshistoriske begivenhetene kan en i alle fall si at de hadde en ting til felles – man spurte aldri menneskene som bodde der. Nå ble folket på Krim spurt, og de ønsket å tilhøre Russland som de stort sett har gjort de siste hundreårene. Og slik bør det være.

Fordi prinsippene bak mange av dagens internasjonale rettsregler speiler en annen politisk og historisk virkelighet enn i dag, oppstår ofte farlige situasjoner. Alle og ingen har rett og derfor taler våpnene. Ukraina er et skremmende eksempel på akkurat det. Nettopp fordi prinsippene stemmer dårlig med dagens politiske virkelighet, er det nødvendig at de realpolitiske vurderingene tar høyde for nettopp folkesuvereniteten som prinsipp og realitet.

Å låse internasjonal rettsorden fast i suvereniteten til de statsgrensene som i dag tilfeldigvis gjelder, er en oppskrift på stadig nye konflikter.

Det som nå igjen kommer til den politiske overflaten er altså kravet om folk og nasjoners rett til selvbestemmelse. Enten vi liker det eller ikke, så er det Rousseaus idé om folkesuverenitet som atter en gang får ny gyldighet. Å tenke eller planlegge for internasjonal sikkerhet uten å ta høyde for folkesuvereniteten som politisk kraft, vil derfor bare skape ny elendighet. Ideen om folkesuverenitet har aldri hatt noen mening i Nord-Amerika. Det måtte i så fall være som rettighet for den indianske urbefolkningen. De gamle stormaktene Storbritannia, Frankrike, Spania og Russland har heller aldri hatt særlig forståelse for folkesuvereniteten som idé. I Skottland er det permanent uro. Det samme i Katalonia, Tsjetsjenia og på Korsika. Hos de gamle stormaktene har folkesuvereniteten alltid vært sett på som en brysom utfordring. Så derfor er altså stater og statsdannelser verden over fortsatt preget av historiske grenser skapt den gangen fyrstesuvereniteten var bærende ideologi og bekreftet på Wienerkongressen etter napoleonskrigene og som nevnt etter oppgjørene etter de to verdenskrigene. I tillegg – og ikke minst – har kolonitida trukket grenser og skapt stater i Asia og Afrika som ofte tar lite hensyn til kulturelle fellesskap. Det legitime kravet om folkesuverenitet finnes i internasjonal rettsorden bare som rettigheter for språklige og religiøse minoriteter – ikke som et folks rett til selv å velge hva slags stat eller hvilken stat en vil høre til, slik Norge gjorde i 1814. Det er derfor historisk ironi over det faktum at det samiske folket måtte vente i 180 år før de fikk plass som eget folk i den norske Grunnloven.

Rousseaus idé om folkesuverenitet var ikke et påfunn eller et luftig ønske. Han satte navn på noe som eksisterte. Det kulturelle fellesskapet som definerer et folk, har en styrke og en kraft som kan være ubehagelig og noen ganger skremmende og farlig. Og historien er full av eksempler på at det nasjonale har blitt misbrukt. Også i dag dukker dette opp. Men en hindrer ikke pervertert nasjonalisme ved å avvise det nasjonale eller fornekte ideen om folkesuverenitet. Om det finnes en tyngdelov i politikken, så er det den uutslitelige tyngden i det folkelige kulturelle fellesskap. På dette området har den internasjonale arbeiderbevegelse gjort feil. Ved å insistere på internasjonal klassesolidaritet har en ofte overlatt det folkelig nasjonale til det politiske høyre. Norsk historie er riktignok annerledes. Nasjonal frigjøring fra Danmark og fra Sverige var et politisk venstreprosjekt. Det var også de to folkebevegelsene som to ganger sørget for nei til norsk medlemskap i EU.

Men hva har Rousseaus idé om folkesuverenitet med norsk og internasjonal sikkerhetspolitikk å gjøre? Svært mye. De fleste internasjonale konflikter som utspiller seg i dag, lar seg ikke forstå uten å forstå styrken i de folkelige nasjonale kulturelle fellesskap. Uro i Kina, katastrofen i Syria og tragedien i Libya er tre eksempler i tillegg til Ukraina. Og da har jeg ikke nevnt konfliktene i det sørlige Russland mot de mange muslimske folkeslag som lever der. Og mer enn alt annet bør en være klar over at det lever nesten 30 millioner russere som minoriteter i andre land. Disse millionene har stort sett sin identitet og dermed lojalitet knyttet til det russiske. Forstår en ikke det, kan en lett bidra til å sette full fyr på en fra før farlig verden. Det er store russiske minoriteter i Baltikum.

Å definere hva som er et folk er nesten umulig. Det er enkelt hvis territorium er et tydelig kriterium slik det er i Skottland. Men de fleste folk lever innenfor og utenfor svakt definerte territorielle grenser. Språk definerer ofte et folk. Men i Skottland snakker de stort sett engelsk. Og både sveitsere og østerrikere snakker stort sett tysk uten at de av den grunn blir tyskere. Nederlenderne snakker nederlandsk, men det gjør også halve Belgia. Men i Belgia er de katolikker, mens nederlenderne er protestanter. Så også religion definerer svært ofte et folk. Men i Katalonia er alle katolikker som i resten av Spania. Men de er likevel et eget folk fordi her er det historie, språk og territorium som definerer. Alle er enige om at det på Balkan lever flere folk om hverandre og ved siden av hverandre. Men her er det langt på vei felles talespråk mens alt annet skiller unntatt territorium. Her flyter alt over i hverandre.

Mest alvorlig er situasjonen i Afrika og i Midtøsten. Statsgrensene er trukket av de gamle europeiske kolonimaktene slik at de fleste statene er splittet i religion, språk og historie. I Asia er det minst like komplisert. I India pågår det permanent krig av folk som ikke vil innordne seg den indiske staten. India er en politisk trykkoker. Landet består av en uendelighet av språkgrupper, av religioner og kulturelle skikker. Dette på toppen av et ekstremt klassedelt samfunn. Du må til USA for å finne noe som er like ille. Viktige internasjonale aktører som Kina og Iran er tilsynelatende homogene stater. Men også de består av mer enn ett folk. Iran er et konglomerat av etnisitet. Men grenser og historie definerer Iran ganske godt. I Kina har 85 % av befolkningen riktignok etnisk fellesskap. Men også her er det konflikter i nord og vest blant annet mot titalls millioner med tyrkisk språklig og kulturell bakgrunn. Iran har altså stort sett felles religion og historie og som stat har landet grenser som både historisk og folkerettslig stort sett er avklart. Men det er som nevnt en rekke folk som lever innenfor Irans grenser – ikke minst kurdere.

Å definere et folk og dermed et folks rett til suverenitet er nesten umulig. Det har ført til at en i internasjonal politikk har latt som det ikke eksisterer som utfordring, problem eller rettighet. I internasjonal arbeiderbevegelse har en levd under parolen «Arbeidere i alle land foren eder». På den annen side har paver og prelater krevd lydighet for Gud og guder uavhengig av språk, kultur og historie. Mens dynastier av ymse slag også krevde lydighet uavhengig av etnisitet. Etter andre verdenskrig oppstod den liberale utopien om en verden uten folkesuverenitet, nemlig EU. «Vi er alle europeere» var og er den idealistiske parolen. Men heller ikke det hjelper. Den gjenstridige tanken om folkesuverenitet – om hvert folks rett til å bestemme over seg selv, lar seg ikke mane bort. Og nå øker konfliktene igjen. Og det politiske høyre vokser ved å utnytte den folkelige frustrasjonen. Og hva som kan skje når det nasjonale perverterer, lærte vi på grusomt vis da den tyske nazismen herjet.

Europa er ikke et naturlig politisk fellesskap. Det er et etnisk konglomerat minst like mangfoldig som Midtøsten og India. Det hadde vært både trivelig, flott og praktisk om det ikke var slik. Men den europeiske virkeligheten lar seg ikke trylle bort, verken i Brussel eller andre steder. Slik er det – heldigvis eller dessverre. Det folkelige fellesskap som politisk kraft, lar seg ikke mane vekk. Uten at ideen om folkesuverenitet blir forstått og akseptert vil det være umulig å skape en stabil og fredelig verden. Tanken om folkesuverenitet er gammel, men slett ikke gammeldags. Å akseptere folkesuvereniteten er i dag kanskje det politiske venstres viktigste utfordring i sikkerhetspolitikken. Et moderne demokrati har aksept og respekt for folkesuvereniteten som forutsetning.

Folkesuverenitet er altså en besværlig greie. Også tyngdekrafta kan være upraktisk av og til. Men den er nå der. Slik også med folkesuvereniteten. Og naturligvis er det fortsatt slik at både kulturelle, teknologiske og geografiske konflikter også får kraft og utvikler seg ut fra økonomiske forhold og interesser. En behøver ikke være marxist for å innse det. Men altså – likevel; folkesuverenitet.

Dagens sikkerhetspolitiske strukturer har altså utspilt sin rolle. Og dagens sikkerhetspolitiske utfordringer er dramatisk forandret fra den gang da dagens internasjonale orden ble etablert. Disse to kjensgjerningene må en ny norsk sikkerhetspolitikk bygge på. Samtidig må en alltid ta hensyn til at alle politiske vekslinger krever forsiktighet. En avvikler ikke Norges binding til USA ved raskt å fatte et vedtak i Stortinget for så å sende brev til Washington med takk for samarbeidet. Sikkerhetspolitiske omstillinger trenger tid og omtanke – og forsiktighet. Men det haster med å definere en ny retning. Og vi må begynne å gå i den nye retningen, riktignok med små skritt, men vi må begynne straks. Vi må med tydelighet våge å definere våre sikkerhetspolitiske utfordringer. Vi må slutte å late som om utenriks- og sikkerhetspolitikk handler om å hindre at Russland kan komme å ta oss hvis vi ikke er venner med USA. Her følger punktvis det som må til slik verden ser ut i dag:

- I internasjonal politikk bør Norge legge folkesuvereniteten til grunn for vår utenrikspolitikk. Det gjelder også i bistandspolitikken. Vi må forsvare og samtidig selv opptre i samsvar med internasjonal rettsorden. Noen ganger kommer internasjonal rett og anerkjente staters rett til suverenitet i konflikt med folkesuvereniteten. Likevel må vi aktivt bidra til at folkesuvereniteten blir forstått og også blir styrende for norsk utenrikspolitikk. Folkesuvereniteten må bli en del av den internasjonale rettsorden. Ikke som absolutt rettighet, men som en rettighet som skal respekteres og forsvares. Norge med sin historie er her bedre stilt enn andre land til å gå i ledelsen. FN er og skal være det internasjonale overorganet. Derfor må også fornyelse og forandring når det gjelder FNs organer, være en sentral oppgave for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det er ødeleggende for det internasjonale samfunnet at mellomstore land som Storbritannia og Frankrike kan blokkere internasjonal utvikling gjennom sin vetorett i Sikkerhetsrådet. Land som India, Nigeria og Brasil må få sin rettmessige plass og kanskje bør Tyskland representere Europa i sikkerhetsrådet. For stabiliteten i våre nærområder er det viktigere å sikre rettighetene til den russiske minoriteten i Baltikum enn at Norge og NATO har aggressivt militært nærvær i Estland, Latvia og Litauen. Kombinasjonen av trakassering av russiske minoriteter og aggressivt militært nærvær av NATO vil fort kunne gi fredeligere folk enn Putin påskudd til å heve sverdet. Ha respekt for det nasjonale, det etniske – for folkesuvereniteten!!

- Norsk sikkerhetspolitikk må naturligvis knyttes opp mot våre nasjonale og økonomiske interesser. Det betyr at det må være samsvar mellom vår sikkerhetspolitikk og vår utenrikshandel. Sverige, Danmark og Tyskland er våre nærmeste og viktigste handelspartnere ved siden av Storbritannia. Mer enn mye annet må vi ta høyde for den kjensgjerning at Tyskland får en tredel av sine energiforsyninger fra Norge. Og slik vil det være i flere tiår framover. Vi burde ha bygget våre fregatter i Tyskland. Da ville vi knyttet oss nærmere Tyskland. Og da ville fregattene også vært levert både på tid og budsjett. Og vi burde kjøpt våre jagerfly fra Sverige. Det ville vært – ikke bare god økonomisk politikk og fornuftig forsvarspolitikk – det ville enda mer vært god sikkerhetspolitikk. Derfor må vi styrke det nordeuropeiske økonomiske samarbeidet. Når de sikkerhetspolitiske utfordringene kommer, vil vi ha felles økonomiske og dermed sikkerhetspolitiske interesser med de landene som står oss nærmest. Slik også når det gjelder fly og flyvåpen. Hadde vi valgt svenske fly, ville prisen vært garantert av den svenske stat, og vi ville altså blitt enda sterkere knyttet sammen.

- Norges sikkerhet er nært knyttet til vår evne til å håndheve suverenitet over vår energiproduksjon og vår forvaltning av våre enorme proteinressurser – altså olje, gass, fisk og fiskeoppdrett. Lille Norge er en stormakt når det gjelder energi og proteiner. Her deler vi i større grad sikkerhetspolitiske utfordringer med Nord-Europa enn med USA. For med skiferoljen er USA igjen selvforsynt. Så USA vil i de fleste tilfeller ha motsatte økonomiske interesser av våre norske. Og for den østlige og sørlige delen av EU er Norge sikkerhetspolitisk irrelevant. De får sin energi i hovedsak fra Russland og Midtøsten. En moderne norsk sikkerhetspolitikk må direkte involvere både de nordiske landene og Tyskland. Men vi bør holde oss unna både de baltiske landene og ikke minst Polen. Polen er et land som i hele sin historie har svingt mellom ytterligheter, mens de på forurettet vis alltid har visst å bebreide andre. Polen er ikke alene her i verden om å ligge ulagelig til kulturelt og geografisk, men den «polske riksdagen» har historisk vært uten evne til sikkerhetspolitisk å håndtere sin besværlige beliggenhet.

For Norge gjelder altså det sikkerhetspolitiske fellesskapet først og fremst Norden, men også Tyskland. Men før en begynner å snakke om formelle allianser, bør en utvikle en felles nasjonal forståelse av hva som eventuelt kan komme til å true norsk sikkerhet og hvordan nasjonens interesser skal sikres.

- Vår geografiske beliggenhet vil i framtida være vår største sikkerhetspolitiske utfordring. Ikke på grunn av naboskapet til Russland, men fordi isen smelter og at verdens viktigste seilingsled derfor etter hvert vil gå langs norskekysten. Kina bygger isbrytere vel vitende om at det er slik. Det å garantere norskekysten som konfliktfri seilingsrute mellom Asia og Europa vil være en primæroppgave for Norge. Det krever orden på det internasjonale regelverket, og ikke minst krever det norsk militær tilstedeværelse i nordområdene. Hvis ikke vi selv gjør jobben, vil det alltid være noen som er beredt til å «hjelpe» oss. En skal heller ikke se bort fra at det østlige Nord-Amerika etter hvert også ser seg tjent med å bruke nordøstpassasjen og norskekysten som transportvei deler av året.

- Vi må sikre oss mot det sivile samfunnets sårbarhet. Det er viktigere å hindre hacking på samfunnsmessig sårbar infrastruktur enn å kunne sende 56 amerikanskbygde jagerfly på vingene. Skalldemninger må sikres ved å bygge fyllinger. Det vil koste opptil flere jagerfly. Til gjengjeld gir kostnadene sikkerhetspolitisk mening. Mye av det som heter samfunnsmessig sikkerhet ligger i gråsonen mellom det militære forsvaret og det som vi i dag kaller den sivile beredskap. Dette er vrient og vanskelig. Og dyrt. Men en løser ikke vanskelige sikkerhetspolitiske problemer ved å fornekte at de eksisterer. Kanskje bør det gjøres en ny grenseoppgang mellom politiets og forsvarets ansvarsområder.

- Ved siden av de militære bidrag Norge bør yte FN og FNs militære operasjoner, må nordområdene og norskekysten være vår absolutte prioritet. En bygger ikke norsk sikkerhet ved å føre krig ved foten av Himalaya eller ved å bruke militærmakt for å fjerne regimer som vi ikke liker i andre verdensdeler. Det tradisjonelle norske forsvaret må primært være konsentrert i Nord-Norge. Det er transportveien langs kysten som krever årvåkenhet. Land i konflikt kan se seg tjent med å hindre transport – legitim og kontrabande – langs norskekysten. For å hindre andres innblanding kreves et landforsvar som sikrer havner og territorium samt effektiv områdeovervåking, det kreves et luftforsvar som kontrollerer luftrommet, gjerne med i samarbeid med Sverige. Og ikke minst kreves det kystvakt og sjøforsvar som sikrer ikke bare transportveien langs kysten, men som sammen med hele forsvaret, sikrer vår olje- og gassproduksjon, våre fiskerier og vår fiskeindustri.

Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk er havnet i et dramatisk uføre. Vi har gjort vedtak og investeringer som er i direkte strid med de moderne utfordringene vi står overfor. Et avsindig flykjøp som er helt uten kostnadskontroll er ett eksempel. Vi har 5 fregatter til 5 milliarder pr. stk., hvorav 4 stort sett ligger i bøyene. Vi har nemlig bare folk og ressurser til å drifte ett eller i beste fall to av gangen. På toppen av det hele har vi lagt ned Olavsvern i Tromsø som base, nå som nesten alle utfordringene ligger i nord. Det som trengs i norsk sikkerhetspolitikk er at noen igjen begynner å snakke med utestemme, slik at meningsløshetene blir hørt og sett. Det er ingen grunn til å tro at norske offiserer mangler fysisk mot. Men vi trenger både sersjanter og generaler som har sivilt mot nok til å si fra om at nå er norsk forsvar og norsk sikkerhet truet hvis vi ikke tar tak i de reelle problemene. Å rope på mer penger gir ikke bedre forsvar og større sikkerhet. Først må vi bli enige om hva som tjener norsk sikkerhet – om hvilken vei vi skal rette kanonene.

Kommentarer   

+1 #1 Ingunn Walsøe 27-08-2016 10:03
Det er et stort tanke kors at vi legger ned det nasjonale forsvaret mens vi bruker masse utstyr og folk til utenlandsoppdra g. Det styrker ikke Norges sikkerhet, heller det motsatte.
+1 #2 Svein Wisth 27-08-2016 10:06
Kloke ord fra en mann som har sett politikken innenfra og utenfra siden 1960-tallet.
+1 #3 Dag-Ivar Rognerød 27-08-2016 11:32
Kunne vi bare greie å stoppe denne galskapen! Det er et solid landforsvar vi trenger, ikke bombekapasitet ut over våre grenser!
+1 #4 Knut Vidar Paulsen 27-08-2016 17:53
Kanonene skal ikke rettes noen vei men demonteres til fordel for udelelig sikkerhet og nedrustning. Dette har Ørnøy ikke forstått.
#5 Dagmar K. Sørbøe 28-08-2016 19:22
I 2001 talte Putin i Tyskland Bundestag, der han inviterte Europa til fred, samarbeid og sameksistens. talen har vist gått våre politikere forbi, den bør leses, vi bør slutte å henge oss på USA`s propagandakjør og vurdere mye av de retningslinjene Stein Ørnhøi her kommer med. Det å bombe en folketett by som Tripoli er ikke i vår interesse, men en krigsforbrytels e. Det er riktig at vi må konsentrere oss om Nord-Europa og nordområdene... ..mer enn nok for et lite land.
#6 Trine Eklund 08-09-2016 07:43
Ja - les hele boken "Sikkerhetspoli tisk veivalg - sjebnefelleskap med USA og NATO?"
Skrevet av personer med stor fagkunnskap - som tør si ifra om norsk forsvar- og sikkerhetspolit ikk

You have no rights to post comments