Internasjonal politikk

Urovekkende prioriteringer for Forsvaret

Urovekkende prioriteringer for Forsvaret

Et forsvar basert på spesialstyrker, kampfly og marinefartøy alene er på ingen måte i stand til å forsvare Norge med mindre vi får bistand på bakken av våre allierte.

"I Klassekampen mandag 29. august kunne vi lese om hvordan forsvarsminister Ine Eriksen Søreide ikke fikk pengene hun opprinnelig ønsket til langtidsplanen for Forsvaret. Seinest i februar advarte hun om at det ville innebære «et brudd med det som har vært norsk forsvarspolitikk siden vi gikk inn i NATO i 1949» om hun ikke fikk de 206 milliardene hun trengte over de neste 20 årene. Den endelige prislappen det er lagt opp til i langtidsplanen endte på 165 milliarder, altså hele 40 milliarder mindre enn det forsvarsministeren anså som nødvendig. Forsvarsministeren frarådet også regjeringen å satse på såkalte «strategiske kapasiteter», altså kampfly, ubåter og spesialstyrker. Kort sagt – det meste av det den endelige langtidsplanen legger opp til.

Selv om forsvarsministeren og departementet i dag avfeier disse innvendingene og understreker at langtidsplanen representerer «et historisk løft for Forsvaret», er det grunn for oss andre til å være bekymret. De «strategiske kapasitetene», nemlig spesialstyrker, kampfly og marinefartøy, som har vunnet fram i budsjettkampen er også kapasiteter som gjør oss mer avhengige av NATO-allierte i en krigssituasjon. Et forsvar basert på dette alene er på ingen måte i stand til å forsvare Norge med mindre vi får bistand på bakken av våre allierte, " skriver Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr blant annet.

Les mer under "les mer."

 

Urovekkende prioriteringer for Forsvaret

av Hedda Bryn Langemyr, Norges Fredsråd

I Klassekampen mandag 29. august kunne vi lese om hvordan forsvarsminister Ine Eriksen Søreide ikke fikk pengene hun opprinnelig ønsket til langtidsplanen for Forsvaret. Seinest i februar advarte hun om at det ville innebære «et brudd med det som har vært norsk forsvarspolitikk siden vi gikk inn i NATO i 1949» om hun ikke fikk de 206 milliardene hun trengte over de neste 20 årene. Den endelige prislappen det er lagt opp til i langtidsplanen endte på 165 milliarder, altså hele 40 milliarder mindre enn det forsvarsministeren anså som nødvendig. Forsvarsministeren frarådet også regjeringen å satse på såkalte «strategiske kapasiteter», altså kampfly, ubåter og spesialstyrker. Kort sagt – det meste av det den endelige langtidsplanen legger opp til.

Selv om forsvarsministeren og departementet i dag avfeier disse innvendingene og understreker at langtidsplanen representerer «et historisk løft for Forsvaret», er det grunn for oss andre til å være bekymret. De «strategiske kapasitetene», nemlig spesialstyrker, kampfly og marinefartøy, som har vunnet fram i budsjettkampen er også kapasiteter som gjør oss mer avhengige av NATO-allierte i en krigssituasjon. Et forsvar basert på dette alene er på ingen måte i stand til å forsvare Norge med mindre vi får bistand på bakken av våre allierte.

Dette er det ingen selvfølge at vi får. Situasjonen i dag er ikke den samme som under den kalde krigen, og situasjonen i morgen kan være desto mer forskjellig. En artikkel 5-aksjon om kollektivt selvforsvar i NATO forutsetter at alle medlemslandene er enige. Under den kalde krigen hadde NATO temmelig få medlemmer sammenlignet med i dag, som alle hadde tilnærmet samme syn på den sovjetiske trusselen. En framstøt fra Sovjetunionens side mot et av NATOs medlemsland ville nesten garantert igangsatt en artikkel 5-aksjon fra NATO. I dag er situasjonen langt mer usikker – både med tanke på at medlemslandene har forskjellige oppfatninger av sikkerhetssituasjonen, og fordi USA vender blikket mer og mer mot Kina enn Russland. Det har blitt langt mer risikabelt å sette vår lit til NATO-alliansen enn det var under den kalde krigen.

Et annet moment er at fokuset på «strategiske kapasiteter» framfor landmaktstyrker representerer en offensiv nyorientering for Forsvaret. Vi legger opp til et svært dyrt forsvar, mer i tråd med hva en stormakt ville hatt behov for. Satsingene det legges opp til er svært egnet til å være med i kriger andre steder i verden, men er derimot dårlig egnet til å forsvare et Norge under angrep. Dette gjelder både om det er snakk om en regelrett stormaktinvasjon, eller om det dreier seg om mindre krenkelser av norsk suverenitet, for eksempel i Nordområdene.

Med det forsvaret regjeringa legger opp til  vil ikke Norge ha andre muligheter enn å eskalere konflikter til skarpe kamphandlinger med hjelp av de nye kampflyene. Den massive nedbygginga av regulære landmaktstyrker det legges opp til vil føre til at Norge reduserer  evnen til å avgrense mindre konflikter fra å eskalere til full krig. Det er ikke en heldig utvikling for en småstat som Norge, hvis forsvar bør ha som mål å avspenne og å forhindre krig, framfor å ta sikte på å knuse en motstander. For Norge vil det være langt mer hensiktsmessig å satse på et breddeforsvar med kapasiteter til å takle et bredt spekter av utfordringer, både store og små, framfor å gjøre oss avhengig av kostbart høyteknologisk utstyr som binder oss fullstendig til våre alliertes mast.

Den åpenbare løsningen på problemet er å redusere antall kampfly fra det foreløpige tallet på 52. Skal vi klare å bremse den massive nedbyggingen av det norske landforsvaret er vi ganske enkelt nødt til å prioritere. Et allsidig forsvar er avhengig av mer enn bare herredømme over luftrommet. Vi i Fredsrådet registrerer at flere og flere partier og fagpersoner tar til orde for en reduksjon i antall fly. Vi vil oppfordre regjeringen til å lytte til disse og verne om bredden vi trenger for å kunne utvikle mer selvstendighet overfor NATO, få en mer skreddersydd og bedre håndtering av det fulle konfliktspekteret og et mer defensivt innretta forsvar for fremtiden.

(publisert i Klassekampen 4. sept. 2016)


Kommentarer   

+1 #1 Kent Runar Halvorsen Nilsen, 04-09-2016 17:52
Vi må implementere fred på hele kloden umiddelbart. Det vi ser i dag er galskap, den ene er hissigere enn den andre.

Sitter egentlig bare å venter på at det skal smelle, og da mener jeg på globalt nivå, det er en magefølelse jeg har hatt lenge. Vi ser jo utviklingen og retorikken til politikerne om dagen, ikke akkurat beroligende. Tenk folkens de fleste av oss vanlige mennesker i gata ønsker bare fred og leve livene sine. Men så er det 1% som sitter med all makt og som havner i konflikter med hverandre hele tiden, resten av oss 99% må stå i frontlinja når kanonene kommer flygende bare pga en liten gruppe mennesker har en maktkamp mellom seg. Håper ingen stiller opp når den 1% går i sikkerhet og sender resten av oss andre ut på slagmarken.
0 #2 Fred Nilsen 05-09-2016 12:50
Først skriver du dette; Dette var bekymringsverdi ge ord å lese, for å sitere deg, en artikkel 5 om kollektivt selvforsvar i NATO forutsetter at alle medlemslandene er enige. Jeg trodde at uansett angrep på et NATO-land ville iverksette artikkel 5-aksjon. At alle må være enige gjør jo hele saken mer alvorlig, da ett land kan være sympatisør med Russland eller noe lignende. For en idiotisk regel, det skulle da blitt iverksatt umiddelbart da et NATO-land i realiteten er under angrep, så kan 1 medlemsland stanse inngripen fordi de ikke enige? Forstår jeg det riktig? Og hvorfor vender USA blikket mer og mer mot Kina? Holder det ikke med stormaktfiender nå? Og kan ikke artikkel 5-aksjon iverksettes om Kina skulle gå til angrep, gjelder bare alliansen mot "sovjet" (Russland)?

"Situasjonen i dag er ikke den samme som under den kalde krigen, og situasjonen i morgen kan være desto mer forskjellig. En artikkel 5-aksjon om kollektivt selvforsvar i NATO forutsetter at alle medlemslandene er enige. Under den kalde krigen hadde NATO temmelig få medlemmer sammenlignet med i dag, som alle hadde tilnærmet samme syn på den sovjetiske trusselen. En framstøt fra Sovjetunionens side mot et av NATOs medlemsland ville nesten garantert igangsatt en artikkel 5-aksjon fra NATO. I dag er situasjonen langt mer usikker – både med tanke på at medlemslandene har forskjellige oppfatninger av sikkerhetssitua sjonen, og fordi USA vender blikket mer og mer mot Kina enn Russland. Det har blitt langt mer risikabelt å sette vår lit til NATO-alliansen enn det var under den kalde krigen."
.....................
Også skriver du at det vil være langt mer hensiktsmessig å satse på et breddeforsvar med kapasiteter til å takle et bredt spekter av utfordringer. Hva mener du med det? Og hva er et breddeforsvar?

"For Norge vil det være langt mer hensiktsmessig å satse på et breddeforsvar med kapasiteter til å takle et bredt spekter av utfordringer, både store og små, framfor å gjøre oss avhengig av kostbart høyteknologisk utstyr som binder oss fullstendig til våre alliertes mast"

Jeg er jo enig i at vi ikke kan sette vår lit til NATO når det eksisterer en så utrolig teit og FARLIG regel som nevnt ovenfor at ALLE medlemsland må være enige om å gripe inn når et medlemsland er under angrep, da det kan være land som har et annet syn på, eller skjult sympatiserer med Russland. Tyrkia ser jeg for meg kan være et land som setter seg på bakbena og kan hindre inngripen. Det er bare min tanke. Går det ikke an for dere politikere eller Fredsrådet å få endret på denne regelen da vi finner oss i helt andre tider enn da regelen ble nedskrevet..?
0 #3 Hedda Bryn Langemyr 05-09-2016 12:52
Artikkel 5 er nok noe av det mest misforståtte med NATO som organisasjon. Denne, som alle andre beslutninger i NATO, forutsetter at alle medlemsstatene er enige. Dette betyr ikke at de må være fullstendig enige i absolutt alt, men at de er enige nok til ikke å nedlegge veto.

Du har helt rett når du sier at dette betyr at ett land med et annet syn på en tredjepart kan forhindre at artikkel 5 iverksettes.

Du spør også om artikkel 5 kan iverksettes mot alle land. Det kan den. NATO var aldri offisielt opprettet kun mot Sovjetunionen. Om et NATO-land utsettes for aggresjon av et hvilket som helst land, kan dette i prinsippet utløse en artikkel 5-aksjon.

Hvorfor USA retter blikket mot Kina handler nok først og fremst om at verdens geopolitiske tyngdepunkt flytter seg mer og mer til Øst-Asia. Kina har hatt en enorm økonomisk vekst, og har også begynt å vise muskler overfor nabolandene sine. Dette er områder hvor USA har langt mer vidtgående interesser enn de øvrige NATO-landene har.

Det vi mener med et breddeforsvar er et forsvar som er i stand til å takle mange forskjellige utfordringer. Det må være et forsvar som er i stand til å hevde suvereniteten vår og holde oss unna krig, og som har mulighet til å ikke eskalere mindre konflikter til storkriger. Dette betyr i praksis at Norge ikke bør legge ned hæren og andre landkapasiteter til fordel for f.eks.de dyre amerikanske kampflyene som vi planlegger. Et flyvåpen av typen det legges opp til, vil være uegnet i svært mange mulige situasjoner. Flyene er ekstremt kostbare, og går åpenbart på bekostning av det tradisjonelle norske forsvaret som var rettet inn mot å bremse en invasjonsmakt mest mulig. Det var altså defensivt innrettet, og ikke så aggressivt som det regjeringen har lagt opp til i langtidsplanen.

Det er ikke Fredsrådets oppgave å endre på NATOs grunnleggende konsensusbasert e strukturer. På mange vis er dette prinsipper som kan være gode. For eksempel forhindrer dette at det bryter ut krig om det helt faktisk er uklart om det har foreligget aggresjon. Det er ikke alltid dette er klart og tydelig. Hvem skal ha definisjonsmakt a til å avgjøre dette? Vi tror det er viktig at terskelen for å gå til væpnet aksjon er høy, spesielt med tanke på de enorme kapasitetene som finnes i en så stor allianse som NATO.
0 #4 Fred Nilsen 06-09-2016 04:32
Det jeg ser på som aggresjon er et militært angrep på et NATO-land, jeg mener det er en høy terskel nok og et klart nok til at det foreligger aggresjon mot landet.

Men har spurt vår NATO-sjef, Jens Stoltenberg flere ganger via sosiale medier, men han bare overser spørsmålene mine rundt dette med at ett land kan hindre en artikkel 5-aksjon. mest prat og svar om å selge boka si med nsignatur, beklager, men jeg han kunne tatt seg 1 minutt å svare på mine spørsmål rundt artikkel 5-aksjon regelverket.

Legg til kommentar