Internasjonal politikk

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert søndag 04. september 2016 12:25

Et forsvar basert på spesialstyrker, kampfly og marinefartøy alene er på ingen måte i stand til å forsvare Norge med mindre vi får bistand på bakken av våre allierte.

"I Klassekampen mandag 29. august kunne vi lese om hvordan forsvarsminister Ine Eriksen Søreide ikke fikk pengene hun opprinnelig ønsket til langtidsplanen for Forsvaret. Seinest i februar advarte hun om at det ville innebære «et brudd med det som har vært norsk forsvarspolitikk siden vi gikk inn i NATO i 1949» om hun ikke fikk de 206 milliardene hun trengte over de neste 20 årene. Den endelige prislappen det er lagt opp til i langtidsplanen endte på 165 milliarder, altså hele 40 milliarder mindre enn det forsvarsministeren anså som nødvendig. Forsvarsministeren frarådet også regjeringen å satse på såkalte «strategiske kapasiteter», altså kampfly, ubåter og spesialstyrker. Kort sagt – det meste av det den endelige langtidsplanen legger opp til.

Selv om forsvarsministeren og departementet i dag avfeier disse innvendingene og understreker at langtidsplanen representerer «et historisk løft for Forsvaret», er det grunn for oss andre til å være bekymret. De «strategiske kapasitetene», nemlig spesialstyrker, kampfly og marinefartøy, som har vunnet fram i budsjettkampen er også kapasiteter som gjør oss mer avhengige av NATO-allierte i en krigssituasjon. Et forsvar basert på dette alene er på ingen måte i stand til å forsvare Norge med mindre vi får bistand på bakken av våre allierte, " skriver Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr blant annet.

Les mer under "les mer."

Urovekkende prioriteringer for Forsvaret

av Hedda Bryn Langemyr, Norges Fredsråd

I Klassekampen mandag 29. august kunne vi lese om hvordan forsvarsminister Ine Eriksen Søreide ikke fikk pengene hun opprinnelig ønsket til langtidsplanen for Forsvaret. Seinest i februar advarte hun om at det ville innebære «et brudd med det som har vært norsk forsvarspolitikk siden vi gikk inn i NATO i 1949» om hun ikke fikk de 206 milliardene hun trengte over de neste 20 årene. Den endelige prislappen det er lagt opp til i langtidsplanen endte på 165 milliarder, altså hele 40 milliarder mindre enn det forsvarsministeren anså som nødvendig. Forsvarsministeren frarådet også regjeringen å satse på såkalte «strategiske kapasiteter», altså kampfly, ubåter og spesialstyrker. Kort sagt – det meste av det den endelige langtidsplanen legger opp til.

Selv om forsvarsministeren og departementet i dag avfeier disse innvendingene og understreker at langtidsplanen representerer «et historisk løft for Forsvaret», er det grunn for oss andre til å være bekymret. De «strategiske kapasitetene», nemlig spesialstyrker, kampfly og marinefartøy, som har vunnet fram i budsjettkampen er også kapasiteter som gjør oss mer avhengige av NATO-allierte i en krigssituasjon. Et forsvar basert på dette alene er på ingen måte i stand til å forsvare Norge med mindre vi får bistand på bakken av våre allierte.

Dette er det ingen selvfølge at vi får. Situasjonen i dag er ikke den samme som under den kalde krigen, og situasjonen i morgen kan være desto mer forskjellig. En artikkel 5-aksjon om kollektivt selvforsvar i NATO forutsetter at alle medlemslandene er enige. Under den kalde krigen hadde NATO temmelig få medlemmer sammenlignet med i dag, som alle hadde tilnærmet samme syn på den sovjetiske trusselen. En framstøt fra Sovjetunionens side mot et av NATOs medlemsland ville nesten garantert igangsatt en artikkel 5-aksjon fra NATO. I dag er situasjonen langt mer usikker – både med tanke på at medlemslandene har forskjellige oppfatninger av sikkerhetssituasjonen, og fordi USA vender blikket mer og mer mot Kina enn Russland. Det har blitt langt mer risikabelt å sette vår lit til NATO-alliansen enn det var under den kalde krigen.

Et annet moment er at fokuset på «strategiske kapasiteter» framfor landmaktstyrker representerer en offensiv nyorientering for Forsvaret. Vi legger opp til et svært dyrt forsvar, mer i tråd med hva en stormakt ville hatt behov for. Satsingene det legges opp til er svært egnet til å være med i kriger andre steder i verden, men er derimot dårlig egnet til å forsvare et Norge under angrep. Dette gjelder både om det er snakk om en regelrett stormaktinvasjon, eller om det dreier seg om mindre krenkelser av norsk suverenitet, for eksempel i Nordområdene.

Med det forsvaret regjeringa legger opp til  vil ikke Norge ha andre muligheter enn å eskalere konflikter til skarpe kamphandlinger med hjelp av de nye kampflyene. Den massive nedbygginga av regulære landmaktstyrker det legges opp til vil føre til at Norge reduserer  evnen til å avgrense mindre konflikter fra å eskalere til full krig. Det er ikke en heldig utvikling for en småstat som Norge, hvis forsvar bør ha som mål å avspenne og å forhindre krig, framfor å ta sikte på å knuse en motstander. For Norge vil det være langt mer hensiktsmessig å satse på et breddeforsvar med kapasiteter til å takle et bredt spekter av utfordringer, både store og små, framfor å gjøre oss avhengig av kostbart høyteknologisk utstyr som binder oss fullstendig til våre alliertes mast.

Den åpenbare løsningen på problemet er å redusere antall kampfly fra det foreløpige tallet på 52. Skal vi klare å bremse den massive nedbyggingen av det norske landforsvaret er vi ganske enkelt nødt til å prioritere. Et allsidig forsvar er avhengig av mer enn bare herredømme over luftrommet. Vi i Fredsrådet registrerer at flere og flere partier og fagpersoner tar til orde for en reduksjon i antall fly. Vi vil oppfordre regjeringen til å lytte til disse og verne om bredden vi trenger for å kunne utvikle mer selvstendighet overfor NATO, få en mer skreddersydd og bedre håndtering av det fulle konfliktspekteret og et mer defensivt innretta forsvar for fremtiden.

(publisert i Klassekampen 4. sept. 2016)