Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert søndag 11. september 2016 03:43

Det vanskelige valget: Visumfrihet for tyrkere - eller båtflyktninger over Egerhavet, skriver Dag Seierstad.

"EU har inngått en avtale med Tyrkia om at alle flyktninger som kommer seg fra Tyrkia til Hellas skal sendes tilbake til Tyrkia.

For hver syrisk flyktning som sendes tilbake fra Hellas, forplikter EU seg til å ta imot en syrer som befinner seg i Tyrkia og som ikke har prøvd å flykte videre til land i EU. Per 22. juni hadde 468 flyktninger blitt sendt tilbake fra Hellas til Tyrkia. Tallet på båtflyktninger over Egeerhavet er dermed lite i forhold til hva det var før avtalen ble inngått. Det var 733 flyktninger som ble «utveksla» andre veien og sendt til ni medlemsland i EU, de fleste til Tyskland og Sverige. I avtalen forplikter EU seg til å betale Tyrkia tre milliarder euro over en treårsperiode som bidrag til å dekke utgifter som Tyrkia får ved å ta seg av nesten tre millioner syriske flyktninger. Tyrkia vil ha økt beløpet til 6,5 milliarder euro.

For Tyrkia er det et sentralt punkt i avtalen at tyrkiske statsborgere fritas for visumplikt til land i EU. Et annet krav har vært å få gjenopptatt forhandlingene om tyrkisk medlemskap i EU. Råkjøret til president Erdogan etter det mislykte kuppforsøket i sommer, har økt motviljen mot å gi tyrkere visumfrihet. Men Tyrkia har nå et nakketak på EU: Får vi ikke det dere lover oss, kan dere få tilbake strømmen av overfylte gummibåter over Egeerhavet.

Fra mars 2015 har grensa mellom Syria og Tyrkia i praksis vært stengt. Tyrkiske myndigheter benekter at det er sånn. De som prøver å komme seg over, blir drevet tilbake. Mange blir skutt ned. Oppdages de på tyrkisk side av grensa, interneres de inntil de blir frakta tilbake.

Fortsatt produserer krigene i Syria hundretusener av flyktninger. De slipper ikke inn i Tyrkia lenger, "skriver Dag Seierstad blant annet. Les mer nedenfor.

Tyrkisk nakketak på EU

Av Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac

EU har inngått en avtale med Tyrkia om at alle flyktninger som kommer seg fra Tyrkia til Hellas skal sendes tilbake til Tyrkia.

For hver syrisk flyktning som sendes tilbake fra Hellas, forplikter EU seg til å ta imot en syrer som befinner seg i Tyrkia og som ikke har prøvd å flykte videre til land i EU. Per 22. juni hadde 468 flyktninger blitt sendt tilbake fra Hellas til Tyrkia. Tallet på båtflyktninger over Egeerhavet er dermed lite i forhold til hva det var før avtalen ble inngått. Det var 733 flyktninger som ble «utveksla» andre veien og sendt til ni medlemsland i EU, de fleste til Tyskland og Sverige. I avtalen forplikter EU seg til å betale Tyrkia tre milliarder euro over en treårsperiode som bidrag til å dekke utgifter som Tyrkia får ved å ta seg av nesten tre millioner syriske flyktninger. Tyrkia vil ha økt beløpet til 6,5 milliarder euro.

For Tyrkia er det et sentralt punkt i avtalen at tyrkiske statsborgere fritas for visumplikt til land i EU. Et annet krav har vært å få gjenopptatt forhandlingene om tyrkisk medlemskap i EU. Råkjøret til president Erdogan etter det mislykte kuppforsøket i sommer, har økt motviljen mot å gi tyrkere visumfrihet. Men Tyrkia har nå et nakketak på EU: Får vi ikke det dere lover oss, kan dere få tilbake strømmen av overfylte gummibåter over Egeerhavet.

Men hvordan er det å være flyktning i Tyrkia? 10. august la Europarådet fram en rapport om akkurat det. Den viser både positive og negative forhold. Tyrkia har tatt imot enormt mange flyktninger. Det offisielle tallet er 3,1 millioner, de aller fleste fra Syria, 350 tusen fra andre land. Over halvparten av flyktningene fra Syria er barn. Rapporten roser Tyrkia for å ha tatt imot så mange flyktninger og gir landet honnør for at det ikke vært noe «politisk problem» å ta imot så mange. Men samtidig skaper antallet flyktninger så store utfordringer at rapporten uttrykker sterk bekymring for hvordan flyktningene har det.

De syriske flyktningene tilbys det som tyrkisk lov kaller «midlertidig beskyttelse». De har da rett til å oppholde seg i Tyrkia uten fare for å bli sendt tilbake til Syria og rett til grunnleggende tjenester som utdanning og helsevern. Etter registrering blir flyktningene fordelt på Tyrkias 62 provinser. De må holde seg der de er plassert. De opparbeider ikke noen rett til permanent opphold og tilbys ikke noe opplegg for langvarig integrering.

Tyrkiske myndigheter har fått ros fra utlandet for de 26 mottaksleirene som er oppretta nær grensa til Syria. De beste leirene har asfalterte veier, vannforsyning, strøm, kloakknett og barneskoler. Men disse leirene rommer bare ti prosent av de syriske flyktningene i Tyrkia. Mange flyktninger holdes internert uten at de får vite hvorfor. Mange av dem får ikke registrert seg fordi de ikke har papirer som kan vise hvem de er eller hvor de kom fra. Andre holdes internert fordi de har prøvd å flykte videre til Hellas eller Bulgaria – eller fordi tyrkisk politi «har noe på dem».

De syrere som i henhold til avtalen mellom EU og Tyrkia er sendt tilbake fra Hellas, skal etter avtalen ikke interneres. De skal ha krav på midlertidig beskyttelse i Tyrkia, men rapporten fra Europarådet fastslår at mange av dem holdes internert. Tyrkiske myndigheter er lite interessert i innsyn i de ulike leirene. Sjøl folk fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har problem med å komme inn i leirene.

Syriske flyktninger som har vært i Tyrkia mer enn seks måneder kan få arbeidstillatelse i den provinsen der de har rett til å være. Men flyktningene må ikke utgjøre mer enn ti prosent av arbeidstakerne på en arbeidsplass. Denne ordningen slår særlig negativt ut i grenseområdene mot Syria der over halve befolkningen kan være flyktninger. Sesongarbeid i landbruket er riktig nok unntatt dette taket. Ifølge rapporten fra Europarådet var det innen mars bare utstedt 2000 slike arbeidstillatelser. Det må bety at de som er i jobb, jobber svart. Og de som ikke har noen jobb, sender ungene ut for å tjene penger.

Flyktningstrømmen har ført til «en eksplosjon av syriske barn særlig inn i tekstilindustrien og i landbruket». Der er lønningene deres ynkelige (pitiful) – men ofte familiens eneste inntekt. Mange er aktive tiggere og gateselgere og hjelper foreldrene med å samle avfall som kan selges videre. En regner med at det er 800.000 syriske barn i skolealder i Tyrkia. De fleste av dem har rett på skolegang, men ikke barn av illegale innvandrere. Noen barn går på offentlige tyrkiske skoler, men langt flere går på improviserte skoler med undervisning på arabisk og med et syrisk pensum. 330.000 syriske barn har et skoletilbud. Det gjelder 85 prosent av barna i flyktningleirer, men svært få av det store flertallet som ikke bor i noen leir. De risikerer å vokse opp uten noen naturlig tilhørighet til det tyrkiske samfunnet. Det kan føre dem inn i kriminalitet eller ekstremisme er en av konklusjonene i Europarådsrapporten.

Blant flyktningene er det store mengder «barn uten ledsager», men offisielt er de få. Det meldes om seksuelle overgrep mot ungdom og barn i flyktningleirene. Myndighetene avviser at det foregår trafficking av unge jenter. Utbredelsen av prostitusjon fant rapportørene ingen som var villig til å snakke om. Rapporten melder at syriske jenter giftes bort tidlig, ofte før de er femten år, for å «verne dem mot verre skjebner».

Fra mars 2015 har grensa mellom Syria og Tyrkia i praksis vært stengt. Tyrkiske myndigheter benekter at det er sånn. De som prøver å komme seg over, blir drevet tilbake. Mange blir skutt ned. Oppdages de på tyrkisk side av grensa, interneres de inntil de blir frakta tilbake.

Fortsatt produserer krigene i Syria hundretusener av flyktninger. De slipper ikke inn i Tyrkia lenger.

(publisert i Klassekampen)