Internasjonal politikk

Verre enn brexit?

Verre enn brexit?

Ifølge forskningsinstituttet IER er rettighetene til britiske arbeidstakere svekka mer enn i de fleste land i Vest-Europa. Kan dette ha noe med at det ble flertall for brexit og at David Cameron måtte pakke sakene og forlate 10 Downing Street? Dette spør Dag Seierstad om.

«Det er mulig at det har lite med EU å gjøre. Men det kan ha sammenheng med at mange ville ut av en situasjon som ble opplevd som uholdbar. Så ga det seg plutselig en anledning til å gå helt på tvers av noe som eliten i de store partiene og i nærings- og samfunnsliv advarte så sterkt imot, så sterkt at skremslene til slutt viste hvor intenst de ville at alt skulle fortsette som før,» skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel under «les mer.»

 

Verre enn brexit?

Av Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac

 

* De jobber i snitt flere timer i uka enn det som er vanlig i andre europeiske land.

* De jobber flere dager i året.

* De jobber flere år før de går av med pensjon.

* De får lavere pensjoner.

* De har de fått mindre utdanning og opplæring.

* Produktiviteten deres er lavere.

* Lønna er så lav at en større andel av dem lever i fattigdom enn nesten overalt ellers i Europa.

* Lønnsgapet mellom kvinner og menn er på et fullstendig uakseptabelt nivå.

Hvem er det som har det så ille? Ifølge det britiske «Instituttet for sysselsettingsrettigheter» (IER) er det de britiske arbeidstakerne sammenlikna med arbeidstakere ellers i Vest-Europa.

Kan dette ha noe med at det ble flertall for brexit? Det er mulig at det har lite med EU å gjøre. Men det kan ha sammenheng med at mange ville ut av en situasjon som ble opplevd som uholdbar. Så ga det seg plutselig en anledning til å gå helt på tvers av noe som eliten i de store partiene og i nærings- og samfunnsliv advarte så sterkt imot, så sterkt at skremslene til slutt viste hvor intenst de ville at alt skulle fortsette som før.

Hvis det har lite med EU å gjøre, så kan det ha desto mer å gjøre med forhold inne i det britiske samfunnet. Det britiske forskningsinstituttet IER ser det slik: Rettighetene til britiske arbeidstakere er svekka mer enn i de fleste land i Vest-Europa: «De britiske fagforeningslovene er de mest restriktive i den vestlige verden. Det er helt udiskutabelt både når det gjelder handlefriheten til fagforeninger, retten til å streike og til å forhandle kollektivt.»

Storbritannia har nå den nestlaveste avtaledekningen i Vest-Europa. Mindre enn tjue prosent av arbeidstakerne er omfatta av en tariffavtale. Det er lavere enn noen gang siden første verdenskrig. Ifølge IER preges rettstilstanden av et «unødvendig legalistisk, ineffektivt og uendelig komplisert system av regler som er altfor avhengig av advokater, dommere og domstoler for å praktiseres».

I 1979 hadde britisk fagbevegelse 13 millioner medlemmer. I 2000 var tallet 7,3 millioner, og i 2012 6 millioner. Mange årsaker ligger bak denne nedgangen. Strukturendringer i næringslivet og økende arbeidsløshet har bidratt med sitt. Det har også mislykte faglige strategier ut fra en til dels arrogant overoptimisme på 1970-tallet.

Men viktigst er nok det markedsliberale herredømmet over britisk politikk og økonomi som befesta seg i løpet av 1980-tallet og ble videreført av alle britiske regjeringer til denne dag. Margaret Thatcher vant regjeringsmakta i 1979, mindre på et klart program enn på velgernes misnøye med de siste Labour-regjeringene. Men retningen på samfunnsendringene var Thatcher ikke i tvil om. Endringene skulle likevel skje i porsjoner små nok til at velgerne ikke snudde ryggen til dem. Mellom 1980 og 1993 fikk Thatcher-regjeringene med to–tre års mellomrom gjennomført lovendringer som skritt for skritt bidro til å innskrenke handlefriheten til fagbevegelsen.

I 1980 ble fagforeninger fratatt den juridiske retten til å opptre på vegne av de ansatte på en arbeidsplass. Retten til sympatistreik ble kraftig innskrenka. Fra 1982 var streiker bare lovlige hvis de retta seg mot den «umiddelbare arbeidsgiveren», ikke mot arbeidsgivere høyere opp i kontraktskjeden. Det ble presisert at det ikke var tillatt å gå til sympatistreik med ansatte i utlandet sjøl om det dreide seg om ansatte i samme konsern.

Det ble mulig for arbeidsgivere å kreve erstatning opp til en kvart million pund fra fagforeninger hvis de var påført urimelige tap i forbindelse med streiker. Hvis boten ikke ble betalt, kunne alle aktiva til fagforeningen beslaglegges. Tilsvarende regler hadde det ikke vært i det britiske lovverket siden de ble avskaffa i 1906.

Fra 1984 var det bare tillatt å streike hvis det var vedtatt ved en avstemning blant de ansatte. Fagforeningene ble pålagt å gjøre medlemmene oppmerksomme på at de hadde brutt arbeidskontrakten hvis de stemte for å streike. Fra 1988 måtte viktige avstemninger, blant annet om å streike, foretas med brev, ikke på møter. I 1993 fikk folk rett til å gå til rettssak mot fagforeninger dersom arbeidskonflikter hadde rammet dem økonomisk.

Med slike lovendringer i ryggen kunne streiker stoppes i rettsvesenet dersom det var tvil om de var lovlige. Mange streiker måtte avblåses hvis det var fare for bøter hvis rettsgrunnlaget for streiken var usikkert. Det var dermed blitt så godt som umulig å gå til streik på lovlig vis, faglige rettigheter for tillitsvalgte, tilkjempa gjennom generasjoners arbeidskamper, var blitt feid til side, og adgangen for fagforbund og fagforeninger til å bevilge penger til politiske formål var blitt kraftig begrensa.

Med Tony Blair som partileder vant Labour flertall i parlamentet ved tre valg på rad, i 1993, 1997 og 2001. i løpet av denne lange regjeringsperioden ble det ikke gjort særlig mye for å forbedre situasjonen for fagbevegelsen. Det er bred enighet blant arbeidslivsforskere at britiske arbeidstakere har mindre vern i lovverket enn ansatte i de fleste land i Vest-Europa.

Mot alle odds vant de konservative valget i mai 2015. Statsminister David Cameron trengte ikke lenger noen koalisjonsregjering sammen med liberal-demokratene for å ha flertall i Underhuset. Den nye regjeringen la i mai 2015 fram et lovforslag (Trade Union Bill) som ville svekke fagbevegelsen enda mer. Det reiste en storm av motstand, så sterk at ledende EU-tilhengere innen fagbevegelsen trua med å stemme nei til EU-medlemskap hvis ikke regjeringen trakk forslaget.

Det endte med at en neddempa versjon (Trade Union Act 2016) ble vedtatt i april 2016. Den har også utløst voldsomme protester fra en samla britisk fagbevegelse. Særlig provosert er fagbevegelsen fordi en såkalt «sertifiseringsoffiser» får rett å overvåke og gripe inn overfor indre forhold i en fagforening eller et fagforbund.

Kilde: Ciaran Cross: «Starting from Scratch: A Manifesto for UK Labour Law», International Labour Rights, 2/2016

(publisert i Klassekampen)

 


Kommentarer   

0 #1 Steinar Høiback 17-09-2016 09:15
Det engelske samfunn preges av at ulikhetene øker, start 1980 årene og godt inspirert av den engelske statsminister godt hjulpet av den amerikanske cowboyhelten som satt som president. Unionbusting ble et mantra for både Tacher og Reagen som hadde t stort mål som de oppnådde, finansverden regler ble liket vekk en for en.
Felles for de begge var troen på at markedet skal regulere seg selv. Når så finanskrisen skyller inn over verden - enten det er New York eller London, sendes regningen for finansverden over til vanlige skattebetalere. Vi har nå sterk svekkede fagforeninger i begge hovedland og økonomiens og den politiske retorikk synes samstemt, vi kan ikke la bank og finansvesenet gå under, konkurs, for det vil ramme velferden i landene og de som blir skadelidende av det er den jevne borger.
Det er imidlertid riktig at den jevne borger betaler finanskrisen enorme utgifter.
Resultatet er godt beskrevet av mange fremtredende forskere, Reich i USA som et eksempel, vanlige folk sakker akterut lønnsmessig, de blir flere i antall, middelklassen krymper sterkt, finanseliten blir også mindre i antall men, fordelingsnøkke len endres: Majoriteten få mindre reallønn, middelklassen synker, men de få rikeste får mer, det regnes nå med at mindre nn 1 % av verdens befolkning eier halvparten av verdens verdier.
Dette er sterkt utbredt i UK og USA men jeg mener å se at drivkreftene for dette også spres i vårt samfunn, Norge.
Mens dette skjer, øker oppslutningen til landenes konservative partier og høyrekreftene hevder at opunionen er i ferd med å komme over på deres side.
Det synes logisk at denne oppslutningen er et resultat, et sunt resultat, av folks opprør og motstand mot det bestående, nettopp fordi de ser at lønnen står stille eller går ned mens levekostnadene øker likeså antall milliardærer.
Hvorfor evner ikke arbeiderbevegel sen og bevegelsens politiske venner å komme med politiske signaler som gjør at folk får tillit til at det er noen som hører, forstår hvordan vanlige folk opplever verden?
Hvorfor evner ikke de som sier de er representanter for vanlige folk å sette klare begrensninger for hva finanskreftene kan gjøre?
Hvordan kan de samme menneskene mene at de representerer vanlige folk når vanlige folk ser at bank og finansverden får opererer i et finanskonglomer at som ikke betaler skatt eller bidrar annet enn å skumme fløten?
Hvis så realiteten er slik at det kan våre politikere ikke gjøre fordi vår avtale med EU mf, forbyr innblandingen av bank og finanskreftenes spill ja da er det for meg enkelt å forstå den britiske reaksjonen som er: Dette vil vi ikke lengre være med på, we say no, no, no,.

Noe for Norge å tenke på?
0 #2 Paal J. Frisvold 17-09-2016 10:08
EUs regelverk bidrar sterkt til å beskytte britiske arbeideres rettigheter. Derfor var en samlet fagbevegelse for å forbli i EU. Bare se til Island: der har de konservative regjeringene opp igjennom tiden lat være å ta inn EUs regelverk som de har definert utenfor EØS. Derfor er islandsk LO positiv til islandsk medlemskap. EU gir rettigheter og beskyttelse. Ikke for alt, men for mye. Veldig synd og skuffende at Seiersted er så inngrodd i sitt syn på Europa at han ikke tør levne det så mye som en bisetning. Når skal norsk venstreside vokse ut av sin europeiske trassalder? Nå overlater de høyresiden til å rive samarbeidet fra hverandre mens de sitter fjetret på sidelinjen. Synd og aldri så lite skammende.
0 #3 Jørund Hassel 17-09-2016 12:21
Sannsynligheten for at arbeidstakere i Storbritannia har det verre enn i andre EU-land er stor. Men det kan det ha noe positivt med seg. For det første: At det luftslottet som de markedsliberali stiske politikerne har bygd opp i EU - blir punktert gjennom Brexit og andre land som kanskje følger etter. For det andre: Kanskje kelnerne (politikerne) for spekulanter og skatteplanlegge re skjønner at avdemokratiseri ng, privatisering og nedbyggingen av velferd og trygghet ikke har støtte hos arbeidstakere og trygdede???
0 #4 Ketil Eikeland 17-09-2016 12:23
Tradisjonelt har den atlantiske aksen (UK og USA) lagt mindre vekt på rettighetene til arbeidere enn på kontinentet. Det forklarer også hvorfor alle venstreorienter te partier i EU landene er for EU.

Hovedproblemet til UK nå er at Arbeiderpartiet sine interne stridigheter sikrer at Toryene kommer til å regjere lenge uten opposisjon. I tillegg har store deler av UKIP som forventet gått over til Toryene
+1 #5 Mona Lynx Gabrielsen 17-09-2016 14:53
Det er det vel lite tvil om! Leste kun overskriften her,men det er jo åpenbart den største årsaken.Arbeids innvandringen spesielt i håndtverksfag,h ar jo dratt lønningene ned også i våre nordiske land.Hvilke fremtidshåp gir dette til vår ungdom som er praktiske og helst ønsker seg et håndtverksyrke? det sier seg selv at den fremtiden ikke er lys nå,og verre blir den om dette fortsetter som nå.Nei til EU og få oss ut av EØS kontrakten som sidestiller EU medlemskapet meget negativt.Det skal også mange boliger til å dekke for arbeidsinnvandr ingen,og det går også utover våre egne som skal etablere seg for første gang.Ferdig prata. Hilsen bekymret mor og mormor.
0 #6 Knut Knutsen 18-09-2016 16:37
Svekkelsen sto Tatcher for. Og medlemskapet i EU har absolutt ikke styrket fagbevegelse og generelle rettigheter. EU er antidemokratisk , og anti fagbevegelse. Å komme med påstanden om at BREXIT har skylden, er jo totalt meningsløst.
0 #7 P. Larsen 21-08-2019 12:17
Det skal bli så godt når England endelig ber EU dra til h******. Det finnes ikke et land i verden som har godt av å måtte ta imot ordre fra en liten gjeng overbetale, feite alkoholikere som holder til på et kontor i Brussel. England klarte seg fint før EU og de kommer til å klare seg mye bedre etter EU. EU er et lite eksperiment som ikke fungerte. EU er død og godt er det. Jeg har aldri før sett så få mennesker gjøre så stor skade som disse EU-trollene har gjort. Jo fortere de forsvinner, desto bedre.

Legg til kommentar