Internasjonal politikk

Militær etterretning som en demokratisk blindsone

Detaljer: Overordnet kategori: Temaer; Kategori: Internasjonal politikk; Publisert tirsdag 11. oktober 2016 03:18

Dette talte jeg om i går på en større internasjonal konferanse i Vadsø.

Jeg konkluderte min innledning slik:

Avkledd alle fraser og juksete innpakninger mener jeg at vi reelt sett har utenlandske baser på norsk jord, hvor vi har gjort oss til nyttige idioter for amerikanske stormaktsinteresser. Særlig på e-siden stiller vi norsk territorium til disposisjon for USA: Dette gjør norske lokalsamfunn til utsatte bombemål. Det kan tenkes mange situasjoner hvor den lille nasjonen Norge har motstridende interesser til stormakten USA.

Dette kan det være uenighet om, og det er en real samfunnsdebatt. Men jeg har over mange år brukt mye tid på å dokumentere fakta. Og ansvarlige politikere, forsvarstopper og statsapparatet har satt inn betydelige ressurser for å forhindre at forsvars- og sikkerhetsdebatten får slik tilfang av faktainformasjon.

Les hele mitt innlegg under "les mer."

Militær etterretning som en demokratisk blindsone: Globale, regionale og lokale perspektiv Konferanse i Vadsø 10. og 11. okt. 2016

Innledning ved Ivar Johansen

Fredskontoret

Min oppvekst var i Fredrikstad, hvor jeg blant annet startet Fredskontoret i Fredrikstad. Jeg har på linje med mange andre fått innsyn i mappa mi hos Overvåkingspolitiet, og den viser at de etter ordre fra overvåkingssjefen i Oslo fulgte godt med i hva jeg drev med, og langt ut over det akseptable. Selv flere avisartikler jeg hadde skrevet om EF-saken lå i mappa, og med angiverkilder på hva jeg drev med både innenfor Ap og Fredskontoret.

En særlig stygg overvåkingssak var der det lokale overvåkingspolitiet kartla hvordan vi hadde jobbet med et opprop i forbindelse med en militærnektersak. I en senere redegjørelse politimesteren ble tvunget til å gi skrev politimesteren at de skulle finne ut av hvem vi hadde spurt, hvem som sa ja, og hvem som sa nei. Og ikke minst antydet de at andre sto bak enn oss, hvem nå overvåkerne i så fall hadde i tankene. Saken skapte nasjonal oppsikt, og havnet blant annet i Stortinget.

Jeg ønsket å finne ut mer om overvåkerne. Hvem er de. Hva gjør de. Hvordan jobber de? Har vi en tjeneste som overvåker lovlig politisk virksomhet, langt ut over det loven tillot?

1977: Blindheimsaken

Tidligere etterretningsoffiser Svein Blindheim fortalte detaljert til meg om at norsk e-tjeneste i sin tid sendte spioner fra Finland og inn på russisk område for spionasje og sabotasje. En USA-finansiert aktivitet. Jeg skrev om saken i en artikkel sammen med Ingolf Håkon Teigene i Ny Tid våren 1977.

Saken vakte betydelig oppsikt. Offisielle myndigheters førstereaksjoner var at vi løy og benektet det vi skrev. Røverhistorie, skrev Arbeiderbladet på lederplass. Det samme gjorde Jack Helle, som selv hadde jobbet som etterretningsoffiser i Finland.

Blindheim ble sint over løgnene, og valgte uka etter å stå fram i et større intervju og fortelle hva han hadde deltatt i. Men historien om hva som skjedde et kvart århundre tidligere tålte ikke offentlighetens lys. Her skulle det statueres et eksempel, og få tidligere etterretningsfolk til å holde kjeft. Blindheim ble tiltalt og dømt til 75 dager betinget fengsel.

1977: Listesaken

Jeg hadde til hensikt å skrive en bok om de hemmelige tjenester og jobbet bredt med å innhente informasjon. Det var et møysommelig puslespill, med hopetall av åpne kilder, men som i sum - i følge Høyesterett - ga et omtrent komplett bilde av tjenestene.

Mitt utgangspunkt var: ved å finne ut hvem som jobber der, hvor de jobber, hvordan de skifter mellom tjenestesteder osv burde jeg kunne finne ut av hvor mange de er, hvordan tjenestene er organisert og hva de gjør. Jeg snakket med mange innenfor, og i grenselandet, til tjenestene.

Jeg jobbet åpent og informerte tjenesten blant annet tjenesten. Jeg hadde samtaler med Vilhelm Evang, som jo er den som bygde opp og ledet etjenesten etter annen verdenskrig. Jeg hadde bl.a flere møter med Trond Johansen, nk og den mest sentrale i norsk e-tjeneste. Men snakket også med folk som tidl statsminister Per Borten, tidl justisminister Jens Haugland og en masse andre.

Det var interne stridigheter mellom særlig Forsvarets sikkerhetstjeneste og Forsvarets etterretningstjeneste på hvordan man skulle forholde seg til den systemkritiske journalistikk som jeg representerte. Særlig var S-tjenesten svært kritisk til at E-tjenesten hadde møter med meg, og uten at S-tjenesten og Overvåkingspolitiet var informert eller konsultert.

Jeg jobbet ut fra et møysommelig puslespill:

- noterte bilnummere på etjenesten

- ringte opp tjenestene og ble satt videre til ansatte som svarte ved navn

- leste tidsskriftet Kunngjøringer til Forsvaret, et internt blad men ikke er mer internt enn at jeg leste det på lesesalen på Deichmanske bibliotek

- eller for å ta etterretningsstasjonene, som de her i Vadsø og Finnmark: et flertall av de ansatte er organisert i LO-forbundet Norsk Tjenestemannslag og med en egen avdeling forbeholdt etterretningspersonell. NTLs medlemsblad har ved flere anledninger offentliggjort resultater av tariffoppgjørsavstemninger ned på den enkelte lokale avdeling, og med info om antall medlemmer og hvordan de har stemt. På den måte kunne jeg få info om hvor etjenestens lytte og peilestasjoner var lokalisert.

Disse stasjonene var på dette tidspunkt totalt hemmelige. De var aldri var omtalt i offentlige dokumenter eller vært framme i den offentlige debatt. Første gang de ble offentlig omtalt var i et avvepningsintervju i Arbeiderbladet med daværende forsvarsminister Rolf Hansen, et intervju som skulle avdramatisere en eventuell offentliggjøring fra min side.

I sum ga min informasjonsinnhenting mye detaljinfo som gjorde at jeg kunne skaffe meg en relativt god oversikt. Detaljinfo som ikke var aktuelt å offentliggjøre, - som ansattlister- men som var viktig verktøy for å kartlegge helheten.

Jeg ble dømt av rettsapparatet for å ha skaffet meg informasjon som til slutt ga et helhetsbilde som myndighetene ønsket å hemmeligholde. Jeg fikk et års fengsel, hvorav 60 dager ubetinget.

Og jeg synes det er viktig å understreke: jeg satt ikke med et eneste gradert dokument og ingen personer - bortsett fra Blindheim - brøt sin taushetsplikt.

1979 Pax-boka CIA i Europa

Jeg skrev kapittelet om Norge. De hemmelige tjenester har i sitt arbeid for å ivareta rikets sikkerhet også en veiledningsplikt. Jeg sendte utkast til kapittelet til Overvåkingstj for å få vite: Er det noe her som kan skade rikets sikkerhet om det ble offentlig? Men de ville ikke gi noen råd. De sa: dette kapittelet kan ikke offentliggjøres og du vil bli straffeforfulgt hvis så skjer. Men de ville ikke si hva. Det kunne da ikke gjelde alt, hele bokkapittelet.? Jeg utfordret: nøyaktig hva vil skade rikets sikkerhet dersom det ble offentliggjort. Om dere ikke vil svare på det er det Overvåkingstj ansvar om det blir offentliggjort noe som skader rikets sikkerhet. Så konkretiserte de dette til å gjelde et par avsnitt som inneholdt navn på sentrale personer i etterretningstjenesten Stay-behind organisasjon. Jeg valgte å ta det ut, da navnene i seg selv var uten betydning for den pol. debatten.

1978: Forsvarssjefens første politianmeldelse av Ikkevold

I mars 1978 hadde Folkereisning mot Krig og avisa Ikkevold mye fokus på det vi kalte «Bombemålet Norge». Vi mente at norske lokalsamfunn ble utsatt gjennom vår kobling til USA og ved at vi hadde en rekke militære installasjoner, blant annet på etterretningssiden, som ikke tjente norske formål. Installasjoner som foret amerikansk etterretningstjeneste med viktig grunndata. For en potensiell fiende ville det være særs viktig å sette disse installasjoner ut av spill ved en konfliktsituasjon.

Vi oppfordret Ikkevolds lesere til å komme med tips – slik alle avisredaksjoner gjør. Og vi ønsket naturligvis tips innenfor avisas saksområde: forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Forsvarssjef Hamre aksjonerte og ba politiet ta ut påtale «fordi avisredaksjonen oppfordret til straffbare handlinger.» Anmeldelsen ble henlagt.

Hans Morten Synnes har nylig skrevet den militære sikkerhetstjenestens historie, med full tilgang til alt av gradert info i tjenesten. Der er naturlig nok så vel Listesak som Ikkevold-sak viet plass. I boka skriver han: «De fem neste årene (altså fra 1978 og utover) ble preget av en stillingskrig mellom Ikkevold og Forsvaret. Forsvarssjefen og Sikkerhetsstaben anmeldte flere av avisens reportasjer, men samtlige anmeldelser fra henlagt.»

1981: Statens eiendommer

«Fortegnelse over Statens eiendommer» var en stortingsmelding som ble publisert ca. hvert 5 år. Den vi i Ikkevold jobbet med ble utgitt i 1979. En totaloversikt på flere hundre sider, oversikten sortert på gårds og bruksnummer, men med info om hvilket departement eller virksomhet som var der. I Ikkevold ønsket vi å sortere forsvarets eiendommer annerledes, basert på annen offentlig informasjon. Gårds og bruksnr ble erstattet av faktisk adresse, og vi presiserte funksjonen til noen sambands og navigasjonsstasjoner, fra helt kurante og åpne kilder.

Vi ønsket å få artikkelen forhåndsklarert med myndighetene: At dette var kurant å offentliggjøre av hensyn til rikets sikkerhet. Vi fikk klar beskjed fra forsvarssjefen: «FO finner at den oversikt som er antydet ikke kan trykkes av sikkerhetsmessige hensyn. En vil heller ikke unnlate å gjøre oppmerksom på at innsamling og trykking av slike opplysninger kan få strafferettslige konsekvenser.» Vi fikk også brev fra Riksadvokaten med samme truende form.

Vi valgte på tross av dette å trykke artikkelen, uten noen endringer. Da ba forsvarssjefen politiet aksjonere. Vi møtte i rettslig avhør i Oslo byrett, og forsvarssjefens anmeldelse ble henlagt. De skjønte det ville være for dumt å tiltale oss på dette grunnlag.

1983: Ikkevoldsaken

I 1984 offentliggjorde vi i redaksjonen i Ikkevold beliggenheten til et amerikanskfinansiert ubåtlytteanlegg på Andøya. Et såkalt SOSUS-anlegg. Begrunnelsen var at dette reelt sett er en amerikansk base på norsk jord, og som ikke tjener norske, nasjonale, interesser. All info gikk ubearbeidet videre til USA, og den gjør et norsk lokalsamfunn utsatt som bombemål. For en potensiell fiende ville det være viktig å sette anlegget ut av spill.

Jørgen har snakket nærmere om det, så jeg trenger ikke å utdype. Vi valgte bevisst å offentliggjøre stedsplassering fordi myndighetene ikke ville bekrefte at vi overhode hadde slike etterretningsanlegg i Norge. Hadde de sagt: Vi har slike anlegg av de og de grunner, men hvor de ligger er topphemmelig hadde vi ikke trengt å offentliggjøre sted.

Det ble sterke reaksjoner fra forsvarsledelse og politi. Etter to fulle rettsrunder ble vi totalt frikjent i Høyesterett. Et solid nederlag for forsvarsledelsen og vi flyttet viktige merkesteiner for større åpenhet.

1984/1987 Regjeringens krigshovedkvarter

I 1984 hadde vi en artikkel i Ikkevold om Regjeringens krigshovedkvarter ved Tyrifjorden. Vi skrev en relativt detaljert artikkel om hvordan det så ut innvendig. Vi valgte å ikke stedsplassere anlegget og brukte den litt diffuse «topphemmelig fjellanlegg i det sentrale Østlandsområdet.

I 1987 skulle vi påny skrive om krigshovedkvarteret, og mente vi nå kunne være mer presis på beliggenhet. Ba om klarering hos statsministerens kontor. Stabssjef Dag Berggrav ga uttrykk for at stedsplassering var hemmelig, og at vi ved offentliggjøring ville bli straffeforfulgt. Vi valgte derfor å skrive "et sted på Østlandet" da stedsplassering var underordnet for å få en debatt på hvorvidt en samfunns topp-ledelse skal sikre seg mot atombombene og angrep, mens sivilbefolkningen ikke har samme vern. Betyr det at den pol. ledelse ikke vil ha nødvendig vegring for å trappe opp krigen? De er jo allikevel beskyttet.

1988: Eikangerintervjuet

I 1988 hadde Ikkevoldredaksjonen et avtalt intervju med daværende esjef Eikanger. Det var et godt forberedt intervju hvor redaksjonen stilte med 3 intervjuere, mens esjefens selv hadde med seg sjefen for presse og infoavd i Forsvarets Overkommando. Hele intervjuet ble tatt opp på bånd. Det var en esjef som ønsket mer åpenhet og mindre hemmelighold. Men Forsvarets toppledelse mente han gikk for langt.

Da vi sendte intervjuet for sitatsjekk ble vi anmodet om å ta ut noen opplysninger knyttet til utbygging av amerikanskfinansierte etterretningsaktiviteter i Vardø.

Vi valgte å følge anmodningen, noe jeg nok ser i ettertid at vi ikke burde ha gjort.

Oppsummert

Dette handler om demokrati. Det handler om åpenhet. Dette handler om hvorvidt helt sentrale deler av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk skal være unntatt fra den offentlige debatt. For en debatt som mangler helt vital faktakunnskap blir selvsagt vanskelig.

Bare ta et eksempel: I 1987 hadde jeg en kronikk i Aftenposten under overskriften «Hemmelig etterretningsbudsjett?» Jeg regnet litt på det forsvarsbudsjettet Stortinget vedtok, og kunne raskt konstatere at her var det juks. Stortingets bevillingsreglement fastslår at «alle statens utgifter» skal være med i statsbudsjettet, og det skal være bruttobudsjettering. Men det var lett å se at det i forsvarsbudsjettet ganske enkelt ikke var plass til en e-tjeneste av det omfang den faktisk hadde.

Så bekreftet da også daværende esjef Jan Ingebrigtsen på en pressekonferanse «at den militære etjenesten hadde sitt eget budsjett på siden av forsvarsbudsjettet.»

Det handler om et saksfelt hvor de politiske beslutningstakere aksepterer at de selv ikke får innsikt. Hvor saksbehandlingsregler settes helt ut av spill, og der det har vært akseptert juks og fortielser.