Internasjonal politikk

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert tirsdag 08. november 2016 04:00

Professor Tone Bleies innledning på etterretningskonferansen.

"Den uhyre raskt ekspanderende sikkerhetsarkitektur spenner fra ekspansjonen i både sivil og militær etterretning, militærbaser, sikkerhetssystemer på transportsystemer og andre offentlige rom, nett-tilknyttede mobiltelefoner og høyteknologiske satellittinstallasjoner på landjorden og i atmosfæren. Militære etterretningsinstallasjoner i Nord-Norge og i Barentsregionen er  en integrert del av denne arkitekturen.

Som borgere, journalister eller reisende forholder vi oss i hverdagen til konkrete rutinemessige og tilgjengelige fysiske manifestasjoner av denne arkitekturen, uten at vi har forutsettinger til å vurdere om de private og offentlige investeringene står i rimelig forhold til resultatene. Blir vi faktisk betydelig tryggere? Dessuten, hvilke andre samfunnsmessige konsekvenser har denne sikkerhetsarkitekturen? Den knytter sammen mobilbrukere, lokaliteter, regioner og kloden på måter som vi så vidt er begynt å erkjenne rekkevidden av. Dette gjelder for den enkeltes frihet, for vårt demokratiske politiske systemer, et normbasert internasjonalt samfunn og betingelsene for krig og fred.

En forutsetning for fredsarbeid er å kunne adressere de underliggende årsaker til stor sosial og økonomisk ulikhet. Dette er primært en svak fordelingspolitikk, uforholdsmessig premiering av de mest velstående, privatisering av viktige fellesressurser, knapphet på basisressurser på grunn av raske klimaendringer, høye levekostnader, og uproporsjonert høye militærkostnader. Dagens risikofikserte debattklima er altoverveiende fokusert på kortsiktig håndtering (såkalt «management») av fremmedkrigere og flyktningestrømmer. Man overser i høy grad de virkelige store globale og nasjonale risikoene for samfunnssikkerhet, demokrati og den enkelte borgers trygghet og velferd," sa Tone Bleie, professor i offentlig politikk og planlegging, Universitetet i Tromsø - Norges Arktiske Universitet, på etterretningskonferansen i Vadsø.

Les hele hennes innledning nedenfor.

Etterretnings og demokratikonferansen, Vadsø 10-11 oktober 2016

Reelle og overdramatiserte globale trusler:

Den nye usikkerhetsarkitekturen og forvitringen av det liberale demokratiet

Av Tone Bleie, professor i offentlig politikk og planlegging, UiT – Norges Arktiske Universitet

Innledning

I dette innlegget vil jeg dele overordnede analyser av følgende høyaktuelle problemkomplekser; for det første uthulingen av det amerikanske demokratiet og hvorfor dette bør bekymre oss om borgere og USA alliert. Og videre trekk ved det rådende «sikkerhets paradigmet» i vårt risikoorienterte samfunn, og «kampen mot terror» som propagandaredskap og rasjonale for intervensjoner.

Disse problemkomplekser henger nøye sammen – hvordan og med hvilke følger er gjenstand for påfallende lite offentlig debatt. Her skal jeg løfte opp argumenter som kan belyse noen vesentlige trekk av det større utenriks og sikkerhetspolitiske bildet som debatten om militær etterretning og demokrati bør forholde seg til. Et slikt trekk er en uhyre raskt ekspanderende sikkerhetsarkitektur. Den spenner fra ekspansjonen i både sivil og militær etterretning, militærbaser, sikkerhetssystemer på transportsystemer og andre offentlige rom, nett-tilknyttede mobiltelefoner og høyteknologiske satellittinstallasjoner på landjorden og i atmosfæren. Militære etterretningsinstallasjoner i Nord-Norge og i Barentsregionen er også en integrert del av denne arkitekturen.

Som borgere, journalister eller reisende forholder vi oss i hverdagen til konkrete rutinemessige og tilgjengelige fysiske manifestasjoner av denne arkitekturen, uten at vi har forutsettinger til å vurdere om de private og offentlige investeringene står i rimelig forhold til resultatene. Blir vi faktisk betydelig tryggere? Dessuten, hvilke andre samfunnsmessige konsekvenser har denne sikkerhetsarkitekturen? Den knytter sammen mobilbrukere, lokaliteter, regioner og kloden på måter som vi så vidt er begynt å erkjenne rekkevidden av. Dette gjelder for den enkeltes frihet, for vårt demokratiske politiske systemer, et normbasert internasjonalt samfunn og betingelsene for krig og fred.

Her vil jeg komme med en presisering; en forutsetning for fredsarbeid er å kunne adressere de underliggende årsaker til stor sosial og økonomisk ulikhet. Dette er primært en svak fordelingspolitikk, uforholdsmessig premiering av de mest velstående, privatisering av viktige fellesressurser, knapphet på basisressurser på grunn av raske klimaendringer, høye levekostnader, og uproporsjonert høye militærkostnader. Dagens risikofikserte debattklima er altoverveiende fokusert på kortsiktig håndtering (såkalt «management») av fremmedkrigere og flyktningestrømmer. Man overser i høy grad de virkelige store globale og nasjonale risikoene for samfunnssikkerhet, demokrati og den enkelte borgers trygghet og velferd.

Jeg vil skissere noen vesentlige, men urovekkende overfladisk debatterte trekk som forklarer mye av USAs utenriks og sikkerhetspolitikk. Dette gjelder særlig forholdet mellom sivil politiske og militær ledelse, sikkerhets og krigsindustrien, og borgerne. Disse institusjonelle trekkene er av betydning for Norge, som småstat og nær USA alliert gjennom tosidige relasjoner og medlemskapet i NATO. Videre har de betydning for internasjonal lov (krigens rett, humanitærretten og menneskerettighetene) og for FNs rolle under væpnede konflikter og som fredsbygger.

Med erfaring fra forskning, rådgiving og praktisk internasjonalt bistands og fredbyggingsarbeid i mer enn tre tiår vil jeg hevde disse utviklingstrekkene som jeg skal belyse er urovekkende dysfunksjonelle. Dette er ikke en konspirasjonsteori. Det er altså ikke en utvikling ene og alene forårsaket av en indre krets i Washington, Moskva eller Beijing, noen storbanker, våpenprodusenter eller superhackere. De er et resultat av flere lite påaktede internasjonale samfunnsforhold,

- Svakheter ved de fler statlige systemene og institusjonene som binder sammen det internasjonale samfunnet,

- Trekk ved den globaliserte markedsøkonomien med dens gråsoner og «svarte hull» i de økonomiske spilleregler - delvis et resultat av villet neoliberal politikk,

- Trekk ved de amerikanske politiske (ikke minst sivil ignoranse) og militære institusjonene

- Den uhyre raske sivile og militære teknologiutviklingen

- Og til sist – denne teknologiutviklingen, sammen med eiermessige konsentrasjonstendenser i media bransjen og dens samrøre med etterretning og spinndoktorer, øker ensrettingen, svekker media mangfoldet og pressens rolle som den fjerde statsmakt

Disse endringene er systemovergripende og i ikke ubetydelig grad uintenderte, men altså foruroligende konsekvensfylte for våre grunnleggende friheter og muligheter til fredelig samvirke. Deres indre logikk og langsiktige konsekvenser er vanskelig å overskue for folkevalgte, vanlige borgere og dagsaktuelt fikserte media. Våre utdanningsinstitusjoner er bare i startgropen med å tilby undervisning om disse mega-forandringene.

Som borger, leser eller folkevalgt blir vi «bombardert» med krisefortellinger om truet «sikkerhet», og derfor behov for økt «kontroll» (les overvåkning) og selektiv militær opprustning (les høyteknologisk avskrekkelse og overvåkning). For oss borgere og våre folkevalgte står saker i kø som blir forstått og legitimert av «sikkerhets» og «trussel» retorikken, det være seg Lysne-utvalgets innstilling om overvåkning av all data og teletrafikk som krysser riksgrensa; lærdommer fra Afghanistan innsatsen (NOU: 2016:8); framtidig bruk av våre spesialstyrker i utlandet, vår basepolitikk (stasjonering av amerikanske styrker i Trøndelag) og Langtidsplanen for forsvaret.

Hva som endelig besluttes og eventuelt læres i disse sakene vil kunne ha relativt betydelige prinsipielle og praktiske konsekvenser. Det som er mer krevende å overskue, men også viktig å undersøke nærmere, er hvilke større systemovergripende sammenhenger de inngår i. Disse vil kunne ha reell betydning for om det tillitsbaserte liberale norske demokratiet kan bestå, og om Norge forblir en konsekvent forsvarer av en normbaserte internasjonal orden. Og ikke minst, om Norge skal ha et balansert land, sjøforsvar og luftforsvar, og lykkes som småstat i den asymmetrisk balansekunsten mellom tillitsskapende virksomhet og avskrekkelse. Her må man klare å balansere svært ulike bilaterale stat-til-stat forbindelser sammen med NATO forpliktelsene gjennom medlemskapet. Denne prekære balansegangen er avhengig av at vi balanserer egen suverenitetshevdelse med sivilt og militært stat-til-stat samarbeid, og næringsmessig, folkelig og vitenskapelig samarbeid. Ambisjonen bør være; at Norge lykkes i å bli «en god nok» alliert til USA, oppfylle basiske forpliktelser som NATO-medlem og sikre at landet forutsigbar vestlig nabo til stormakten Russland og småstatene Sverige og Finland.

For å komme tilbake til den offentlige debatten denne konferansen inviterer til. Den er en invitasjon til mer aktiv bruk av våre borgerrettigheter i en tid der folkestyret er under press fra flere hold, noen mer åpenbare enn andre. Debatten bør omfatte grenseoppgangen mellom folkelig suverenitet og statssuverenitet, som innbefatter statens forvaltning av etterretningen som en legitim demokratisk blindsone – men underlagt demokratiske kontrollorganer. Dette folkestyret er under press. Det bør videreutvikles og absolutt ikke nedbygges. Blant de nyere «byggesteiner» er anerkjennelsen av det samiske folket og av andre minoriteter. I lys av denne nyere demokratibyggingen, gjenstår minst ett viktig arbeid, nasjonal anerkjennelse av de nordlige grensefolkenes særegne historie og deres regionale geostrategiske bidrag til fred og sikkerhet.

USA- fra demokrati til oligarki eller sikkerhets stat?

Hvem er det som har gjennomslag i den offentlige politikken og den egentlige makta i verdens eneste supermakt? Jeg tar ikke dette opp her fordi det er et fascinerende forskningstema, men fordi det har betydning for det internasjonale samfunnet og Norge som alliert. Dette grunnleggende spørsmålet har norske media brukt uforholdsmessig lite tid på å belyse i den nærsynte dekningen av den pågående nominasjons og president valgkampen.Både demokratiforskere og allmennhet deler en oppfattelse av at et liberalt demokrati bygger på en politikk bestemt av representative institusjoner, basert på åpne rettferdige valg, på fri meningsdannelse (organisert) og maktfordelingsprinsippet.

Selv om nordmenn nok har for lengst oppfattet at USA er samfunn karakterisert av større ulikhet enn oss, er det en utbredt oppfatning at USA er et demokrati. Våre politikere gjør bruk en retorikk der USA omtalers som en ledestjerne for de liberale vestlige demokratier. Det spørs om ikke denne retorikken holder på å utarte til mytedannelse.

En nyere og svært omfattende studier fra Princeton universitetet er den mest omfattende statistiske undersøkelse noen sinne med en entydig og konsekventfylt konklusjon, den gjennomsnittlige amerikanske velger har nesten ingen innflytelse på offentlige politiske beslutninger. Den vanlige kvinne og mann har bare innflytelse når deres synspunkter sammenfaller med elitens. Det er organiserte interessegrupperinger, inkludert de store korporasjonene, deres lobbyister, tenketanker, organisasjoner og store TV-stasjoner og aviser de eier, som er premissleverandører for de fleste politiske beslutninger.Riktignok karakteriserte ikke Princeton forskerne USA som et oligarki, slik for øvrig tidligere president Carter gjorde offentlig etter den famøse høyesterettsdommen om ubegrenset valgfinansiering (Citizens Unlimited):

“It violates the essence of what made America a great country in its political system. Now it’s just an oligarchy, with unlimited political bribery being the essence of getting the nominations for president or to elect the president. And the same thing applies to governors and U.S. senators and congress members.So now we’ve just seen a complete subversion of our political system as a payoff to major contributors, who want and expect and sometimes get favors for themselves after the election’s over.” (TV intervju med Thom Hartmann Program 28 juli 2015).

Uthulingen av det amerikanske demokratiet er kommet langt. Det er et uomtvistelig faktum og et svært sakskompleks som jeg her bare har anledning til å kommentere ett utsalg av; den eskalerende ny-militarismen. Dette er fortellingen om verdens politimann og demokrati forkjemper som ble verdens soldat.

Global militærmakt: eksepsjonalismens ansikt i det 21-århundre

I dag forstår USAs sivile og militære lederskap internasjonale problemer som best løst med militære midler. Denne forståelsen har betydelig støtte i befolkningen, der opinionen blir formet av de store media aktørene, inkludert filmindustrien. Her må det presiseres at eksepsjonalisme ikke er et nytt trekk ved amerikansk selvforståelse og utenrikspolitikk. Dens grunntrekk er at USA har en unik rolle i verden og at verdenspolitikken må skje på USAs premisser. Med andre ord er den unilateralt internasjonalistisk i sin orientering.

Tesen om «diplomati først og væpnet maktbruk som siste utvei» er avløst av en mindre restriktiv bruk av militærmakt som diplomati. Som president Obama åpenhjertig uttrykte i et intervju med Vox i februar 2015: «Twisting of arms» av stater som «dont’ do what we need them to». Han kommenterte også at med et militærbudsjett 10 ganger større enn de neste 10 største militærbudsjettene til sammen. Obama vektla i det samme intervjuet at det regelbaserte internasjonale systemet blir satt på en alvorlig prøve av «dårlige folk», særlig asymmetriske trusler fra terrorister og mislykkede stater.

Senere i fjor talte både Obama og Russlands utenriksminister Lavrov i FNs hovedforsamling. Lavrov kommenterte da Obamas tale deriblant hans uttalelse at russisk aggresjon in Europa, sammen med ISIS og Ebola, er de største truslene mot fred og sikkerhet. Lavrov uttrykte overraskelse og kritiserte Obamas trusselvurdering av Russland. Han mente den var et uttrykk for verdensbilde til et land som har definert at det har rett til å bruke makt for eget selvforsvar, uavhengig av resolusjoner i Sikkerhetsrådet eller andre internasjonale lover.

Obamas uttalelser synliggjør et selvbilde preget av militær metafysikk: militære løsninger har forrang. De er selve målestokken på nasjonal storhet.Forventingene til hva man kan oppnå militært synes betydelig overdrevet, dersom man legger til grunn hva USA har oppnådd i de siste par tiår. Dette grandiose selvbildet som en enestående stormakt (altså den amerikanske versjonen av eksepsjonalisme), som fremmer universelle verdier med maktbruk, representerer ikke noe nytt fra amerikanske presidenter.

Men likevel, amerikansk sikkerhets- og utenrikspolitikk etter Murens fall og slutten på Den kalde krigen har tatt en ny-militaristisk vending. Den ble forsterket og legitimert av NATOs «Ut av område» doktrine og av intervensjonene i Kuwait, Kosovo, og Irak. Den ble betydelig forsterket av 9/11 og den såkalte «War on terror».

La meg beskrive hovedtrekkene ved denne ny-militarismen:

(1) Rask opprusting etter 9/11. Dette gjør blant annet at Pentagons årlige budsjett, justert for inflasjon, er større i dag enn under den kalde krigen. Sjekk «National priorities» prosjektets viktige innsats for å synliggjøre de reelle militær kostnadene.

(2) FOU investeringer og produksjon av våpen med sikte på de-territoriell global dominans. Dette har resultert i et enormt overvåkningssystem basert på satellitter som USA enten eier og drifter eller har delfinansiert med allierte mot tilgang på data. Globus-2 radaren i Vardø hører hjemme her, sammen med utviklingen av missil forsvar. Dette er en videreføring av Reagans SDI/Star Wars. Man planla nye stasjoner i Polen og Tsjekkia. Disse ble kansellert til fordel for NATOs utplassering av missilforsvar i Europa, som russerne av åpenbare årsaker har protestert på. Amerikanerne har også utviklet for eget bruk og eksport en rekke ekstremt dyre, avanserte bemannede helikopter og flytyper som F-35;

(3) Fra fullskala intervensjoner til ekspansiv mindre synlig territoriell militær tilstedeværelse globalt. I Afghanistan og Irak er riktignok tilstedeværelsen nedskalert med vekt på «stabilisering». Samtidig pågår en raskt voksende territoriell tilstedeværelse som er nært knyttet sammen med den ekspanderende de-territorielle satellitt overvåkningen. Dette skjer ved et raskt økende nettverk av «baser» bemannet med spesialsoldater (SpesOp) i Afrika, der høytstående talsmenn for Afrika kommandoen har forsøkt å avdramatisere dette som «midlertidig tilstedeværelse». Også i Sentral Asia og Øst Asia er en rekke baser bemannet av spesialsoldater. US Special Operation Command, sammensatt av hærstyrker og sjøforsvar har vokst fra 3300 i 2001 til 70 000 i 2015 med nærvær i ca. 130 land. Offisielt nedtones direkte og langsiktig nærvær. Man vektlegger partnerskap, øvelsesaktivitet, bekjempelse av væpnende grupper/påståtte regionale og globale trusler (også Russland og Kina), fleksibilitet og kosteffektivitet.

Resultatet er en økende militarisering av amerikansk utenrikspolitikk der kommandoledelse, elitesoldater, diplomater og spioner arbeider svært tett. Spesialstyrkene er blitt en vinner i den amerikanske populærkulturen og i Washingtons budsjettkamper gjennom smart utnyttelse av halsbrekkende operasjoner, dyrking av «supermann mystikk» og en potent miks av hemmelighold og lekkasjer.

(4) Bruk av destabiliserende elementer, stedfortredere (proxys) og irregulære styrker blir mer utbredt. Her bør vi ikke tenke fiendebilder i svart-hvitt, m.a.o. Iran/Hezbollah og Gaddafi er «skurkene» - USA/NATO/EU «de gode hjelperne». Et nylig eksempel er USAs de stabilisering, gjennom innblanding i valget i Ukraina og Russlands tilsvar - okkupasjon av Krim. Ulike former for «hybrid krigføring» inngår i de-stabliseringsstrategiene som stormaktene ikke er alene om å benytte. Disse er karakterisert av bruk av ikke statlige irregulære enheter, gjerne opprørere, terrorister, pirater og smuglere. De er opplært, utstyrt og støttet av andre staters regulære eller spesialstyrker og etterretninger.

Et annet eksempel er Bombay/Mumbai angrepet av den pakistanske organisasjonen (på Indias terrorliste) Lashkar-e-Taiba. De utførte en landing fra kysten og drepte 164 mennesker på ulike steder i Mumbai. Pensjonerte medlemmer fra pakistansk etterretning (Inter-Services Intelligence – ISI) var mentorer og støtter før og under aksjonen. Under angrepet benyttet de satellitt telefoner og kunne monitorere aksjonen ved hjelp av TV, internett og Google Earth. Dette er et eksempel på en hybrid organisasjon, bestående av statlige og ikke statlige aktører. Både nasjonale og internasjonale mål ble angrepet og lokale og globale nettverk benyttet.

(5) Militært nærvær uten sluttdato. I den grad dette blir omtalt i de store mediahusene i USA møter det ikke massive negative reaksjoner eller mer prinsipielle politiske debatter om konsekvenser. Uten sluttdato får man hardtslående argumenter for å opprettholde de kunstig høye forsvarsutgiftene.

(6) Avviklingen av borger-soldat tradisjonen og den økende heltedyrkelsen av spesialsoldaten og ekspedisjonskrigføring. Verneplikten ble avskaffet under Nixon i 1973 og All Volunteer Force opprettet. Dette var brudd med den gamle borger-soldat tradisjonen, og en følge av Vietnam krigen som et nasjonalt traume. Dette skapte et behov for en massive opinionsdannende propaganda i form av Hollywood produksjoner, som Rambo og Top Gun er tidlige eksempler på.

(7) Ny militarismen har en rekke andre utslag som jeg bare kort kan nevne: bruk av «presisjonsdrap» i utlandet ved hellfire missiler - NSA bruker GEO-lokalisering av Sim kortene til antatte terrorister; ekstraordinære kidnappinger med midlertidig fengsling og tortur i utlandet, såkalte «renditions; Guantánamo er fremdeles ikke nedlagt; en rekke rettsavgjørelser som viser urimelige forskjellsbehandling i straffeutmålinger når man sammenlikner saker der høytstående offiserer har vært tiltalt versus rettsaker der lavere rangerte interne varslere og journalister har vært på tiltalebenken. Ett grelt eksempel er straffeutmålingen til general David Petraeus (leder for CIA fram til han måtte gå av i november 2012) sammenstilt med Bradley (senere Chelsea) Mannings straff.Hvordan kan man forklare denne klare ny-militaristiske vendingen – som jeg har kommentert en rekke utslag av?

Endrede sivile-militære relasjoner

Mitt hovedpoeng er at det er dramatiske forandringer i sivile-relasjoner, som startet i etterdønningene av Vietnamkrigen og førte til bruddet i borger-soldat tradisjonen, og til forandringer i sammensettingen av det sivile lederskapet og de væpnede styrkene. Disse pågående relativt usynlige forandringene ble dramatisk forsterket etter 9/11. Man kan si at regimet gikk inn i en unntakstilstand med utstrakt bruk av særskilte lover og presidentdekreter. Dette har svekket både den alminnelige parlamentariske (særlig kongressens, men også senatets) kontroll og kontroll mulighetene til de særskilte organene som skal kontrollere etterretningen og vedtak rundt (det reelle) militærbudsjettet. De institusjonelle kontroll mekanismene er klart dysfunksjonelle. Jeg skal utdype min argumentasjon kort;Det sivile lederskapet er altoverveiende hvite sivilister uten kamperfaring fra øvre middelklasse og elitebakgrunn. Mindre enn 1 prosent (1,4 mill) av befolkningen i forsvaret – rekruttert hovedsakelig fra andre samfunnslag. Alle er frivillige. Andel fra minoriteter er høy (over 40 prosent), på kvinnesiden består styrkene overveiende av afroamerikanere.

Etter 9/11 reduseres den politiske kontrollen med etterretningsregimet kraftig. Dette fikk vokste ganske uhemmet. Ifølge. Washington Post prosjektet Top-Secret America opererte 10 år etter 9/11 ca. 1300 statlige under-organisasjoner og over 1900 private selskap med kort og langtidskontrakter på terror bekjempelse, internsikkerhet og etterretning. Disse var knyttet til 16 ulike etterretningsorganisasjoner (kilde: Gregory D. Foster, prof. ved det nasjonale forsvarsuniversitetet i Washington).

Man fikk en enorm ekspansjon av den klassifiserte delen av det føderale budsjettet. Dette ble unndratt offentlig innsyn og parlamentære beslutninger. Under Nasjonal Security Act fikk presidentembete utvidede fullmakter (såkalte Memorandum of Notifications) til nye rådyre programmer for å styrke CIAs paramilitære kapasiteter både i Afghanistan, Irak og innenlands.

Manglende tilsyn, svak intern kontroll og samordning er blitt et fratredende sentralt trekk ved utviklingen av sivile-militære relasjoner (jamfør diskusjonen her på konferansen om EOS-utvalget). Et uoversiktlig landskap av ettertingsorganisasjoner med til dels overlappende mandater and segmenterte interne sikkerhets systemer.

Dette reiser mange spørsmål som jeg ikke kan gå inn på her, jeg vil bare minne om to:

(1) Kvalitetskontroll på etterretningsinformasjon som har blitt brukt som grunnlag for overvåkning av egne og andre lands borgere og som grunnlag for egne eller aksjoner i NATO-regi. Den amerikanske og britiske regjeringen benytter i 2003 bevisst svært usikkert etterretningsmateriale som basis for resolusjon i Sikkerhetsområdet om å invadere Irak. Curveball saken; hoved begrunnelse for invasjonen (Saddam Hussein påståtte biologiske våpen). Britisk og tyske etterretningstjenester hadde advart at bevisene trolig var falske. Identiteten til Curveball ble kjent i 2007. Først i 2011 innrømte en iraker til avisen The Guardian at han hadde fabrikkert bevisene.

(2) Bruk av out-sourcing til private gigantselskaper som Booz Allen Hamilton som har over 20 000 ansatte. Varsleren Edward Snowden var ansatt i dette selskapet. James Clapper, den nåværende lederen for etterretningstjenesten er tidligere Booz Allen topp. Det er tvilsomt om denne konkurranseutsettingen bedrer effektivitet, etterrettelighet og respekt for nasjonale og internasjonale lover.

Jeg vil hevde det billedlige utrykket jerntriangel er ganske treffende for den robuste alliansen driver fram ny militariseringen med enormt overforbruk på en rekke budsjettområder – mens de ordinære demokratiske og parlamentariske innsyn og kontrollmekanismer er betydelig svekket.

Chuck Spinney, en tidligere mangeårig ansatt på forsvarsministerens kontor sier dette treffende i et intervju: «Du har en allianse mellom privat sektor, forsvarsindustrien, Pentagon og den lovgivende gren. Alle tjener på rådyre utviklingsprosjekter. Pentagon får våpen, våpenselskapene profiterer, og politikere blir gjenvalgt ved å støtte nyinnkjøp som sikrer lokale arbeidsplasser og kampanjesøtte til lokal og kongressvalg. Resultatet sier Spinney er et forsvarsbudsjett «spekket med våpentyper vi ikke trenger og våpensystem med drifts og vedlikeholdskostnader som er undervurdert» . (Al-Jazeera People and Power 28 april 1013).

Jamfør også hvordan det distribuerte våpenproduksjonssystemet fungerer i mange amerikanske delstater og påvirker hvem som blir valgt inn i Kongressen. De lukrative delkontraktene til Kongsberg Våpenfabrikker som bidro til avtalene om kjøp av de omstridte F-35 flyene på sees i lysa dette militære-industrielle komplekset.

Andre globale konsekvenser av «krigen mot terror»

Rask vekst i fryktentreprenører: disse spenner fra legitime statlige aktører som etterretningsorganisasjoner, til private sikkerhetsselskaper, masse media, media-avhengige sikkerhetseksperter, og et spekter av andre ikke-statlige voldsaktører. En del av disse vil definere hverandres virksomhet som enten antiterrorisme eller terrorisme, men de er gjerne gjensidig avhengig av hverandre for fryktfremmende aksjoner og utspill i media.

Disse aktørene er avhengig av et overdrevet fokus på terror risiko, m.a.o. informasjon som er ubalansert og til dels misvisende rundt sannsynligheten for ulike former for risikoer rettet mot nasjonale interesser og borgere i vestlige land. Solid offentlig statistikk og forsking som dokumenterer langt mer reelle risikoer oversees, eller får ikke en medieomtale som står i forhold til faktisk betydning for liv, helse og sikkerhet. Solid forskning blir i begrenset anvendt som grunnlag for sikkerhetsplanlegging og ny antiterror lovgiving. Dette gjelder også omfattende forskning som konkluderer med at massive offentlige investeringer på intern sikkerhet gjør oss bare marginalt tryggere. Dette var konklusjonen i en omfattende studie gjennomført av Mercyhurst universitetet av offentlige investeringer i antiterrorisme tiltak i 34 land fra 2000-2009:

Også fokuset på sikkerhetsrisikoer knyttet til returnerte fremmedkrigere er overdrevet. Hjemvendte veteraner med medisinske, psykologiske og atferdsmessige problemer representerer minst like store samfunnsmessige utfordringer og risikoer som fremmedkrigere.

Det finnes også solid forskning som konkluderer med at krigen mot terror har avlet terror i form av en skarp økning i antall selvmordsbombere i visse land (Pakistan, Irak etc.). I år 2000, før okkupasjonene av Irak og Afghanistan fant totalt 20 slike angrep sted i verden. Etter disse okkupasjonene har dette tallet økt til flere hundre i året, langt de fleste rettet mot USA og deres internasjonalt og lokalt allierte og mot FN. Som forskere fra Chicago Universitetet har dokumentert, er hovedmotivasjonen politisk motstand mot okkupasjon og ikke religiøs ekstremisme.

Andre alvorlige konsekvenser av krigen mot terror de siste 15 arene er at repressive regimer benytter terrorlover for å forfølge, fengsle og drepe opposisjonelle og menneskerettighetsforkjempere. Muligheten for legitim politisk virksomhet i en rekke land er betydelig innskrenket. Den annen konsekvens er at den rettferdiggjør overvåkning av egne og andre lands borgere. Jeg skal kort kommentere hvordan overvåkning underminerer amerikanske borgers rettigheter.

Mange hundretusen borgere er havnet på en tilsynsliste for terrorister, den såkalte Terrorism Watch List-TSDB til det nasjonale antiterrorisme senteret (Nasjonal Counterterrorism Centre). Kriteriene for nominasjon som mistenkt er ulne. Biometriske avtrykk som fingeravtrykk, øye iris og ganglag, eposter og tweeter kan være grunnlaget for nominasjon, men også slektskap med antatte terrorister og avlagte besøk i tvilsomme land. Havner man på listen risikerer man fly-nekt. Folk strander på ubestemt tid i utlandet. Dersom man påklager sin nominasjon inn for retten og blir funnet urettmessig registrert på lista, er det ingen automatikk i at kjennelsen fører til vedtak om å fjerne vedkommende fra listen.

Det har pågått en masseovervåkning av vanlige borgeres og utlendingers mobiltelefonsamtaler. Dette ble rullet opp etter at avisa Guardian offentliggjorde samarbeid mellom NSA og teleselskapene Verizon og AT&T. Som dere trolig kjenner til har det pågått en debatt i Senatets etterretningskomité og i amerikanske og utenlandske media om de såkalte FISA domstolenes rolle (basert på Intelligence Surveillance Act og Patriotloven).

I kjølevannet av disse avsløringene har en rekke borgere og sivilsamfunns organisasjoner gått til rettsak mot staten. Retten har imidlertid, av nasjonale sikkerhetshensyn, gjentakende ganger blitt nektet innsyn i datamateriale, aktiviteter og overvåknings metoder av presidentembete og riksadvokaten, som har benyttet et inntil for nylig sovende privilegium fra McCarthy tida.

Underminering av internasjonal humanitær rett og krigens rett

Jeg har allerede poengtert at stater benytter og manipulerer grensene mellom offentlig legitim voldsbruk og privat voldsbruk gjennom å engasjere hemmelige stedfortredere (proxys). En relatert utvikling som er blitt forsterket etter 9 september er delegering av legitim voldsutøvelse til private sikkerhetsselskaper, inkludert etterretningsselskaper som operer sine egne kommandostrukturer.

Denne privatiseringen har skjedd raskt etter murens fall og forsterkes av krigen mot terror. Den ble stimulert av neoliberalistisk økonomisk politikk som har åpnet for lovgiving som muliggjør opprettelse av konglomerat-liknende selskapsstrukturer i flere land. Dette gir konfidensialitet og muliggjør massive skatteunndragelser og kriminalitet. Internett brukes til å gi organisert vold og kriminalitet et skinn av legalitet. Finansielle verdier og forretnings-hemmeligheter stjeles. Vital infrastruktur stenges ned av hackere bryter seg inn i alt fra private og offentlige selskaper til operative våpensystemer.

Fra Gulfkrigen og intervensjonene i Irak og Afghanistan, 9/11, Jemen, Syria konflikten ar vært laboratorier for luftkriger for bruk av nettet og private volds/militær entreprenører. Denne hyperraske utviklingen er i ferd med å underminere blant annet FN-Charteret, Haag konvensjonen og Genève konvensjonen, som er statssentriske og territorielt basert, og som definerer hva som regnes som krig/væpnet konflikt (use of force) og stridende parter.

Man flytter juridiske grenser og utnytter juridiske gråsoner i et kynisk spill internasjonalt spill, for eksempel nye lover som gjør intensjoner straffbare (ikke bare utførte handlinger). Dronedrap, selv om de bryter andre lands suverenitet, blir lovliggjort fordi de påståes å vare «presisjonsvåpen».

Internasjonal lov og rett uthules dramatisk. Den verst mulige scenariet er at vi er på vei til en usikker verden som har likhetstrekk med de europeiske føydalsamfunnet som den moderne statsmakten oppstod fra. Vi i Norge kan synes et slikt utrygt samfunn med konkurrerende og delvis overlappende og rivaliserende garantister en usannsynlig og spekulativ framtidsvisjon. Den er allerede en realitet i deler av Midtøsten, Afrika og Sør-Asia og Sør Amerika.

Konklusjon: relevans for konferansens hovedtema og det større

USA kjemper for å beholde sin ubestridde supermaksposisjon med et arsenal av militære virkemidler og innsatser, i særlig grad militære, teknologiske, men også ved projisering av softpower. Gitt Norges nære tosidige og flersidige samarbeid med USA har jeg valgt å gi forvitringen av landets demokratiske institusjoner og framveksten av en nasjonal og global sikkerhetsstruktur betydelig oppmerksomhet.

Jeg har også løftet fram eksepsjonalismens grunntrekk og den ny-militaristiske vendingen etter Murens fall. Særlig konsekventfylt fra et norsk og fredsbevarende ståsted, er forandringene i sivile militære relasjoner i USA. Jeg har benyttet begrepet jerntriangel for å kunne forklare det amerikanske politiske systemets tiltakende avmakt, manglende tilsyn og kontroll i forhold til militærutgifter og det uoversiktlige landskapet av sikkerhetsorganisasjoner.

Jeg har også påpekt trekk ved integrasjonen mellom utenriks og sikkerhetspolitikken, ikke minst et sterkere fokus på en mer begrenset, men langsiktig militært nerver både territorielt og de territoriet i den maritime og landbaserte basepolitikken. Her inngår blant annet deling av etterretningsmakta for offensive og defensive formal via norske satellittstasjoner. Dette har en rekke konsekvenser for sikkerhet og fred som offentligheten og våre folkevalgte bør ha tilstrekkelig demokratisk innsyn til å kunne utforme strategiske premisser for sunne sivile militære relasjoner. Dette er viktigere enn noen gang etter at statene gikk sammen om å utforme FN- pakten etter den andre verdenskrig. Her på konferansen er det naturlig å ha spesielt i minne de utallige ofre i det tidligere Sovjetunionen og ødeleggelsene i Finnmark og Nord-Troms.

Norge har lang erfaring som småstat som forsøker å balansere småstat status med bro stat fordeler, ikke minst på grunn av Finnmarks historie og geo-strategiske betydning. Relativ vekt på tillitsskapende versus avskrekkende virksomhet er nylig forskjøvet. Dette er blant annet tydeliggjort i forslaget til Langtidsplan for forsvaret, amerikanske styrkers mer langsiktige nærvær på norsk jord, de nyeste grensetiltak på Svartskog og nedbygget næringssamarbeid. Likevel skal man ikke tegne bildet for dystert. Barentssamarbeidet forsetter, det gjør også noe av ”folk til folk” samarbeidet og det vitenskapelige samarbeidet. At våre russiske kollegaer har takket ja til å delta på denne konferansen er derfor viktig.