Internasjonal politikk

Oppgjørets time for skråsikkerheten

Oppgjørets time for skråsikkerheten

"Er det noe valget av Donald Trump som USAs neste president helt åpenbart minner oss om, så er det at spådommene vi ofte foretar om fremtiden er av svært begrenset verdi. Kartet kan alltid tegnes opp på nytt - både av progressive og reaksjonære krefter - og den nye konvensjonelle visdommen vi da sitter igjen med vil være akkurat like porøs som den vi kastet på dynga. Derfor er det også umulig å si hva fire eller åtte år med Trump som president vil bety for sikkerhetssituasjonen i verden, trass i at det finnes en rekke mer eller mindre skråsikre argumenter som blir presentert nå, både for hvor potensielt katastrofalt det kan være og hvordan en Trump-administrasjon kan overraske positivt og bringe nytenkning til verdens mektigste våpenmakt.

“En åpnere debatt” er kanskje et blodfattig krav å komme med etter et valg som har skremt vettet av store deler av offentligheten. Men det er faktisk viktig. Oppgjøret med skråsikkerheten kan ikke bare gjelde tallknuserne som ikke klarte å fange opp Trumps appell i rurale strøk og langs rustbeltet. Det bør også gjelde en norsk forsvarspolitisk offentlighet som klarte å hale i land en langtidsplan for forsvaret som i større grad enn noensinne bandt oss til NATO-masten - mens det kvelden før ble valgt en ny president som ikke har vært klar på om han i det hele tatt er interessert i å ta rore," skriver Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr.

Les hele artikkelen nedenfor.

   

Oppgjørets time for skråsikkerheten

Av Hedda Bryn Langemyr, Norges Fredsråd

Er det noe valget av Donald Trump som USAs neste president helt åpenbart minner oss om, så er det at spådommene vi ofte foretar om fremtiden er av svært begrenset verdi. Kartet kan alltid tegnes opp på nytt - både av progressive og reaksjonære krefter - og den nye konvensjonelle visdommen vi da sitter igjen med vil være akkurat like porøs som den vi kastet på dynga. Derfor er det også umulig å si hva fire eller åtte år med Trump som president vil bety for sikkerhetssituasjonen i verden, trass i at det finnes en rekke mer eller mindre skråsikre argumenter som blir presentert nå, både for hvor potensielt katastrofalt det kan være og hvordan en Trump-administrasjon kan overraske positivt og bringe nytenkning til verdens mektigste våpenmakt.

På den ene siden har Trump gjennom valgkampen leflet med tanken om et mindre intervensjonistisk USA, og et USA som inntar en annen linje overfor Russland. På den andre siden luftes tanken om John Bolton som utenriksminister, en profilert hauk fra George W. Bush-tiden, en type som på ingen måte er villig til å kjøpslå om USAs dominans, både i Midtøsten og overfor Russland (http://www.weeklystandard.com/putin-unleashed/article/1039611).

Trump har sådd tvil om USAs forhold til NATO i valgkampen gjennom stadige påminnelser om at USA rett og slett ikke har råd til å være en garantist for alliansens sikkerhet - han har sågar antydet at NATO er utdatert i dagens verdensbilde. Men når Barack Obama setter ut på sin “avskjedsturné” i Europa, gjør han det med en garanti om at den neste presidenten har en forståelse av NATOs posisjon som er på linje med tidligere administrasjoner (http://www.politico.com/story/2016/11/trump-will-honor-nato-obama-says-231357).

Når det kommer til spørsmålet om atomvåpen har han sagt så mye forskjellig og så lite konkret at det finnes kimer til alt fra dyp, eksistensiell frykt for verdens umiddelbare fremtid til håp om at gamle knuter kan løses opp i den kommende presidentens uttalelser. Han har signalisert at atomvåpenavtalen med Iran - som både Obama og Bush-administrasjonen jobbet med - er en av de verste avtalene USA har inngått. Han har åpnet for at både Saudi-Arabia, Japan og Sør-Korea burde kunne få seg atomvåpen. Han har også kommet med uttalelser som er egnet til å så tvil om han egentlig har tatt inn over seg alvorsgraden av å faktisk bruke disse våpnene. Samtidig er det noen som velger å knytte et visst håp til at vi får en amerikansk president som ikke kommer til makta med et ferdig gjennomtenkt forhold til atomvåpen - at det kan bety en ny tilnærming mellom USA og Russland på feltet, og at hans illojalitet mot gamle doktriner faktisk kan hjelpe i nye runder med for eksempel Nord-Korea (https://www.theguardian.com/commentisfree/2016/nov/14/donald-trump-nuclear-trigger-weapons?CMP=twt_gu)

Hvis vi beveger oss litt utenfor sikkerhetspolitikken, til USAs rolle på klimafeltet, vet vi simpelthen ikke hva som vil skje om den kommende administrasjonen gjør som den har varslet, og på sikt trekker seg ut av Paris-avtalen samtidig som de reverserer grep for å stagge klimatrusselen på hjemmebane. Da vil vi kanskje for første gang i moderne tid ha en situasjon hvor Kina - som med ettertrykk har signalisert at deres forpliktelser til klimakutt på ingen måte er avhengig av hva USA vil foreta seg - er den ubestridte globale lederen på et  politisk felt som krever internasjonale løsninger. Dét er også noe nytt, som vil kunne prege måten vi ser på verdensordenen.

Kortere sagt: Det er svært lite vi vet sikkert akkurat nå. Men dette er ikke noe nytt som skjedde onsdag forrige uke, usikkerhetene knyttet til USAs rolle som global aktør og NATO-garantist er ikke utelukkende et fenomen som kan knyttes til valget av Trump. Og når Norge for eksempel har valgt å knytte seg tettere og tettere opp mot USA i planleggingen av vårt forsvar, har det da også møtt motstand fra folk som oss som har minnet på usikkerheten som ligger i dette. Den norske forsvarspolitiske debatten har vært preget av lite åpenhet og en mangel på vilje til å se på alternative fremgangsmåter eller tolkninger av verdenssituasjonen.

Konsensusen mellom Høyre og Arbeiderpartiet har vært så stor, og så lammende, at vi har endt opp med to debatter om disse tingene - en stillestående og offisiell en, og en svær bakgård hvor alt fra de mildt annerledestenkende til de mildt sagt alternative synspunktene har florert.

Og, for hva det er verdt - det er faktisk ingen tvil om hvilke av disse debattarenaene som i størst grad har vært i stand til å spå hendelser som Brexit og valget av Trump gjennom dette året.

Det ser vi i Norges Fredsråd med bekymring på. I det øyeblikket et forsøk på å tilnærme seg vanlige russiske perspektiver på verdenssituasjonen kan bli lest som åpenbar russofil heiing av Putins forsøk på å etablere en ny verdensorden, mister vi helt essensielle verktøy for å navigere Norges rolle i situasjonen. Så lenge det eneste alternativet til en diskusjon hvor det er USA eller intet er en diskusjon hvor stort sett alt kan tolereres så lenge verdens største våpenmakt får seg en smekk, kommer vi til å havne på villspor gang etter gang. Det siste er selvsagt ikke bare et ansvar for norske forsvarspolitikere - det er grenseoppdragninger blant annet vi i fredsbevegelsen har et ansvar for å bidra til.

“En åpnere debatt” er kanskje et blodfattig krav å komme med etter et valg som har skremt vettet av store deler av offentligheten. Men det er faktisk viktig. Oppgjøret med skråsikkerheten kan ikke bare gjelde tallknuserne som ikke klarte å fange opp Trumps appell i rurale strøk og langs rustbeltet. Det bør også gjelde en norsk forsvarspolitisk offentlighet som klarte å hale i land en langtidsplan for forsvaret som i større grad enn noensinne bandt oss til NATO-masten - mens det kvelden før ble valgt en ny president som ikke har vært klar på om han i det hele tatt er interessert i å ta roret.

(en kortversjon av denne artikkelen er publisert i Dagbladet i dag)

Kommentarer   

+1 #1 Jakob Kobberstad 22-11-2016 05:22
Dette skjer i mindre skala i Norge også...bare se på byggebransjen og den maritime næringen. Folk får lavere lønn, dårligere arbeidsbetingel ser eller mister jobbene pga arbeidsinnvandr ing eller sosial dumping. Får man tilstander som i mange land i Europa med for mange immigranter som er dårlig integrert, mister kontrollen over immigranter som er i landet ulovlig og i tillegg økt arbeidsløshet skaper dette splittelse i sammfunnet og grobunn for radikalisering. .Trump har jo en mildere tone ovenfor Putin enn det Hillary hadde, det er jo bra for oss kanskje...at vi må betale vår del av Nato kaka er jo forståelig, Norge er en liten fisk i vannet og må tross alt ha beskyttelse av Nato/ USA. At vi må betale vår del skulle bare mangle.

You have no rights to post comments