Internasjonal politikk

Forsvarets forskere

Forsvarets forskere

"Det er problematisk at Forsvaret gjennom institusjoner som IFS, Norges Hjemmefrontmuseum, Forsvarets forskingsinstitutt og Forsvarets høyskole i en årrekke etablerer et tolkningsmonopol på forsvarshistorien, sikkerhetspolitikken siden Andre verdenskrig, moderne sivil-militære relasjoner i sin alminnelighet og Forsvarets rolle i forbindelse med Andre verdenskrig i særdeleshet. Er det greit? At Forsvaret ikke bare er aktør i historien, men også aktør i historieskrivingen om sin egen virksomhet? Går det an å unngå å se at dette er "bukken som passer havresekken"?

Resultatet har blitt at Forsvarets forskere er blitt premissleverende, krigshistoriske aktører i media og samfunnsliv, som opptrer som konsulenter på alt fra filmer som senere blir skolepensum (som Max Manus og Kongens Nei), som fagfellekonsulenter til artikler i tidskrifter (som finner nåde for publisering), TV-programmer m. m. Det er virkelig grunn til å spørre om det finnes noe annet land i Vesten hvor militære forskere har oppnådd en slik stilling?

Hvis vi skal ta ønske om forskerfrihet og -integritet på alvor, bør vi omgjøre de militære forskingsinstitusjonene til vanlige, sivile institusjoner, som måtte forholde seg til de vanlige spillereglene i forskingsmiljøet."

Dette er det tydlige budskapet fra historiker Lars Borgersrud. Les hele hans ytring nedenfor.

 

Forsvarets forskere

Av Lars Borgersrud

Sven G. Holtsmark og Torunn Haaland ved Institutt for forsvarsstudier IFS tar i en kommentar til oberstløytnant Tormod Heier til ordet for at Forsvarets forskere bør ha større uavhengighet fra Forsvaret enn de har idag. Det er lett å støtte dem i det.

Men fra et sivilt historikerståsted er det et annet problem som er mer slående. Nemlig at Forsvaret gjennom institusjoner som IFS, Norges Hjemmefrontmuseum, Forsvarets forskingsinstitutt og Forsvarets høyskole i en årrekke etablerer et tolkningsmonopol på forsvarshistorien, sikkerhetspolitikken siden Andre verdenskrig, moderne sivil-militære relasjoner i sin alminnelighet og Forsvarets rolle i forbindelse med Andre verdenskrig i særdeleshet. Er det greit? At Forsvaret ikke bare er aktør i historien, men også aktør i historieskrivingen om sin egen virksomhet? Går det an å unngå å se at dette er "bukken som passer havresekken"?

Resultatet har blitt at Forsvarets forskere er blitt premissleverende, krigshistoriske aktører i media og samfunnsliv, som opptrer som konsulenter på alt fra filmer som senere blir skolepensum (som Max Manus og Kongens Nei), som fagfellekonsulenter til artikler i tidskrifter (som finner nåde for publisering), TV-programmer m. m. Det er virkelig grunn til å spørre om det finnes noe annet land i Vesten hvor militære forskere har oppnådd en slik stilling?

I et slikt lys spiller det mindre rolle om militærforskerne har uniform eller ikke. Det var faktisk sivile historikere som Nils Ørvik og Magne Skodvin som var arkitektene for denne utviklingen, først med Forsvarets Krigshistoriske Avdeling etter krigen, senere med Olav Riste, etter at avdelingen byttet navn til IFS. Millioner av kroner har i løpet av årene blitt pøst inn i produksjon av litteratur som har forklart og forsvart den til enhver tid rådende oppfatningen i forsvarsledelsen av hvordan norske militære relasjoner bør utlegges. Disse midlene har stort sett enten kommet direkte fra Forsvaret og Forsvarsdepartementet, eller indirekte via Forskningsrådet. Sjelden eller aldri har noen av disse arbeidene presentert et kritisk syn som har endret vår historiske oppfatning. Tvert i mot, slike endringer har nesten uten unntak kommet fra sivile forskere og historikere, i konfrontasjon med det militære forskingsmiljøet.

Denne enestående stillingen har også sammenheng med at Forsvaret gjennom ovennevnte institusjoner i en årrekke har beholdt arkiver som etter arkivloven skulle vært avlevert til Arkivverket. Slik har de militære forskerne tilstrebet kildemonopol, beskyttet av sikkerhetsgraderinger som ekskuderer for bruk fra sivile forskere eller i praksis gjør slik bruk svært vanskelig. Ennå i dag finnes det store mengder arkiver fra Andre verdenskrig og påfølgende år som ikke er avlevert, i strid med arkivloven.

Mange pensjonerte og historieinteresserte offiserer glir inn i stillingene i de militære historikerinstitusjonene, mens andre ser ut til å kunne forflytte seg lett over til NUPI, UD, FD eller andre deler av statsforvaltningen, og i noen tilfeller tilbake igjen. Skillene ser ut til å være nokså sømløse. Ett er imidlertid sikkert: Det finnes ikke et eneste eksempel på at kritisk markerte, sivile forskere har blitt ansatt i dette store kombinatet, som ser ut til å ese ut mer enn noen annen del av et stadig skrupende forsvar (med unntak av den militære etterretningstjenesten).

Dette ser ut til å fortsette. Det nyeste eksempelet er at IFS har fått millionbeløp fra Forskningsrådet for å skrive Nord-Norges krigshistorie, sammen med UiT, NTNU og Narvik-senteret. Det er dessverre ingen grunn til å vente at forskerne fra IFS kommer til å interessere seg for de problemstillingene som befolkningen i Finnmark og Troms har vært opptatt av og som er den egentlige grunnen til at denne millionsatsingen ble tvunget fram.

Hvis vi skulle ta Holtsmark og Haalands ønske om forskerfrihet og -integritet på alvor, så bør de gå inn for å omgjøre de militære forskingsinstitusjonene de arbeider i til vanlige, sivile institusjoner, som måtte forholde seg til de vanlige spillereglene i forskingsmiljøet.


Kommentarer   

0 #1 Trine Eklund 04-12-2016 11:51
Ja, det er et stort paradoks at det er militær tankegang som skriver vår krigshistorie - og dermed også norsk historie. Det er også et problem at "vår sikkerhet- og forsvarspolitik k ligger fast". Det gavner ikke demokratiet
0 #2 John Y. Jones 04-12-2016 16:19
Det utrolige med Borgersruds artikkel er at den i det hele tatt først nå skrives. Og den burde kommet fra norsk forknings ledelse. Og i hvertfall ikke bidratt til å tømme forskningskasse n for uavhengige aktører. Skal man se mer ironisk/morbide trekk ved norsk utenrikspolitik k må det være at IFI inngår i en kjede av bistandsorganis isasjoner, NGOer, presse og kringkasting som sørger for et samkjørt syn og støtte til den voksende militariserte siden ved Norges handlinger i utlandet, med okkupasjon i Afganistan og bombing i Libya som særedeles klare uttrykk.
0 #3 Øystein Steiro Sr. 04-12-2016 22:56
Overstyringen av de sikkerhetspolit iske forskningsmiljø ene er et særdeles reelt problem som fortsatt henger igjen fra den kalde krigens tid hvor det var viktig å minimalisere problemene og utfordringene i forsvaret og maksimere styrkene, propaganda mao. Dette har lagt et særdeles dårlig for nødvendig demokratisk styring og et lite robust besluttningsund erlag for god langtidsplanleg ging. Det har vi sett med all mulig tydelighet ved gjennomføringen av Forsvarsreforme n som bygger på fullstendig feil og akterutseilte sikkerhetspolit iske forutsninger. Og vi har sett det i den senere tid hvor de etablerte forskningsmiljø ene (FFI, NUPI, PRIO) har vært særdeles treige til å fatte og den geopolitiske utviklingen noe som derfor har ført til at forsvarsplanleg gingen ligger langt på etterskudd. For mer detaljerte analyser se;
alternativtforum.wordpress.com
0 #4 Ove Weisæth 05-12-2016 15:19
Liitt undrende til dette innlegget. Han ønsker egentlig penger til å forske på det noen utenfor Forsvaret mener er viktig. Hvorfor har Forsvaret i Norge og andre land disse avdelingene? Først en definisjon: Faghistorikere skriver «militær historie» (MH), dette er for fagmilitære et nyttefag som de går videre med og produserer «krigshistorie» (KH). Utenlandske fagmilitære studerer stort sett fire operasjoner i Norge. Kampene i Narvik. Alle bøker som er utgitt er MH – KH er alle feilene som ble utført i verdens første multinasjonale fellesoperasjon . Det vi kan lære av og deretter forklare hvorfor vi gjør «det og det» i dag. Eismeerfront tyske operasjoner mot Sovjet 1941-45 hvor KH ser på feilene som tyskerne gjorde. De to planene «Birke» og «Nordlicht» (uttrekning av Finland og Finnmark) som er to KH-mesterverk. Det er KH Forsvaret betaler for. IFS har hatt forskjellige navn og per dags dato har ingen MH (faghistorikere ) klart overgangen til KH selv om de har hatt offiserer i staben. I den vestlige verden er det noen få faghistorikere fra Tyskland, Storbritannia og USA som har klart det og alle har engang arbeidet i en tilsvarende organisasjon som IFS. Jeg måtte engasjere briten professor Richard Holmes for en høynivåstudie av Narvikoperasjon ene fordi vi ikke fant noen kvalifiserte norske. Og hans foredrag var IKKE det vi ønsket å høre – en høyre britisk offiser, som hadde vært med i kampene, forlot salen i vrede.
Ovenstående er forklaring på hvorfor Forsvaret har behov for historikere i egen organisasjon. IFS har laget et opplegg hvor arbeidet her er med på å understøtte deres norske akademiske karriere. Jeg mener det er årsaken til at de ikke har klart overgangen til KH.
Artikkelforfatt eren, Lars Borgersrud, er en av få (kan regne dem på en hånd) som har klart å skrive MH hvor hans konklusjoner blir tatt med i KH-vurderinger. Påstanden «Bukken som passer havresekken» blir både rett og feil. MH som kommer fra Forsvaret er en sideavkastning det er KH som er oppdraget.
0 #5 Nina Græger 06-12-2016 12:07
Jeg er enig med Borgersrud i at en monopolisering av forskningen om norsk forsvarspolitik k og forsvarssektore n - både den samtidige og den historiske - er problematisk. Det er viktig at dominerende narrativer synliggjøres og eventuelt utfordres, og at alternative syn kommer fram. Selv om det er prisverdig, er det ikke nok at enkelte offiserer og ansatte i Forsvaret er kritiske til deler av norsk forsvarspolitik k eller av Forsvarets virksomhet. Kunnskapsutvikl ing må spres på ulike forskningsmiljø er.

En hovedutfordring for forskningsmiljø ene utenfor Forsvaret har vært at det sjelden lyses ut større, flerårige forskningsmidle r til studier av samtidig norsk forsvars- og sikkerhetspolit ikk. Akkurat hvilken institusjon som finansierer forskningen er ikke nødvendigvis det viktige, men at det ikke legges noen føringer på forskningen og at det er reell konkurranse om midlene. Når det er sagt, trenger vi åpenbart flere kilder som kan finansiere uavhengig, samtidig forskning om norsk forsvars- og sikkerhetspolit ikk.

For den som er interessert i et kritisk perspektiv på norsk forsvarspolitik k, kan jeg anbefale min monografi, 'Norsk forsvarspolitik k. Territorialfors var og internasjonal innsats 1990-2015', som kommer på Spartacus forlag i januar 2017.

Legg til kommentar