Internasjonal politikk

Krigsforbryter på fredsmøte?

Krigsforbryter på fredsmøte?

Universitetet i Oslo og Nobelinstituttet har invitert Henry Kissinger til å diskutere verdensfreden etter det amerikanske presidentvalget.

"Ved å koble dette arrangementet så tett til fredsprisutdelinga, og med Nobelinstituttet i spissen, og i Universitets aula, tjener dette til å legitimere en av det forrige århundrets største krigsforbrytere.  Internasjonalt er pristildelinga i 1973, som førte til at to anstendige medlemmer, fra Venstre og Senterpartiet gikk ut, alltid rangert som den groveste av alle feilgrep denne komiteen har foretatt seg. Og det er en øvelse med skarp konkurranse.

I flere helt avgjørende faser var Kissinger en sentral pådriver for krig, massemyrderier og forbrytelser mot menneskeheten. Dette er ikke konspirasjonsteorier og løse påstander, men noe av det som er best dokumentert i nyere historie.

Noe av det som er best kjent, er selvsagt Kissingers avgjørende rolle i sabotasjen av den mulige fredsavtalen i Vietnam i 1968. Nixon var redd for en slutt på krigen ville styrke en president fra det demokratiske partiet, Kissinger ga han fortrolige lekkasjer fra Paris og varslet at nå var det fred på ferde. Nixon takket og bukket, fikk Sør-Vietnam til å avbryte, og lokket med bedre vilkår hvis han blei valgt. Det tok fem år og hundretusener av menneskeliv før en ny avtale kom på plass, og to år til før Saigons fall." skriver Tore Linnè Eriksen blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

Krigsforbryter på fredsmøte?

Av Tore Linnè Eriksen

Ved å koble dette arrangementet så tett til fredsprisutdelinga, og med Nobelinstituttet i spissen, og i Universitets aula, tjener dette til å legitimere en av det forrige århundrets største krigsforbrytere.  Internasjonalt er pristildelinga i 1973, som førte til at to anstendige medlemmer, fra Venstre og Senterpartiet gikk ut, alltid rangert som den groveste av alle feilgrep denne komiteen har foretatt seg. Og det er en øvelse med skarp konkurranse.

Jeg synes det er tragisk at det knapt har vært noen synlige protester mot Universitet i Oslos medvirkning. Tilknytninga til UiO og universitets stasstue, er et velkjent forsøk på å skille akademikeren og den såkalte tenkeren Kissinger, fra den personen som bærer et tungt ansvar for kriger og massemyrderier i både Asia, Afrika og Latin-Amerika.  Det er del av en storstilt kampanje i USA for å resirkulere folk av Kissingers kalibre som intellektuelle stjerner, noe som også gir dem enorme inntekter i konsulentoppdrag for storselskaper og lugubre regimer. Noen husker kanskje at Kissinger valgte å trekke seg som leder av 11. september-kommisjonen, da flere enker gjorde oppmerksom på hans forretningsoppdrag for Saudia-Arabia, som igjen var en støttespiller for al-Quaeida.

Nobelinstituttets direktør stiller opp, og forsikrer om at ikke noe av det som hendte for 40 år sida skal berøres. Kan vi tippe at dette er stilt som betingelse? Og Kissinger har vel ikke en gang behøvd å be regjeringa om garantier mot å bli arrestert, slik tilfelle er i noen andre land. Han er jo ingen Snowden, det er jo forskjell på de som begår forbrytelser mot menneskeheten og de som varsler for å unngå det.

For øvrig passer det inn i den reinvasking av krigene i Indokina som en annen fredsprisvinner, Barack Obama, er hovedeksponenten for. Det er ikke rart, han brukte nobeltalen til å argumentere for hellig krig i USAs regi. Nå skal krigene i Indokina heies fram som noe hele nasjonen skal være stolt av, det er jo forberedelser til de neste.  Denne merkbare tendensen i USAs offentlighet er nylig dokumentert av professor John Marciano i boka «The American war in Vietnam, Crime or commemoration».

Da fredsprisen blei kjent i 1973, undertegnet 50 professorer fra Kissingers eget universitet, Harvard, et opprop som så det som en angrep på enhver anstendighet. Dette var jo midt under den mest intensive bombefasen i krigen mot folkene i Indokina. Selv om Kissinger av forskjellige grunner ikke kom, han var jo opptatt med å peke ut bombemål blant sivilbefolkningen på landsbygda i Kambodsja, takket han ja til prisen, og sendte en representant. Lovprisinga fra daværende komitéleder, Åse Lionæs fra Arbeiderpartiet, ligger ute på nettet. Den burde brukes av de som studerer historieforfalskninger og tilslørende retorikk. Jeg lurer på hva Kissinger sa, han som da var sørgelig klar over at freden ikke ville holde.

Men nå, hvor er de liberale og gode menneskene fra Blindern?  De som stadig vender tilbake Kambodsja når de krever botsøvelser, stort sett med rette, er tause når hovedrepresentanten for den første ødelegginga av landet trer inn i Aulaen til styrt koseprat? Det er da vel ingen seriøse historikere i dag som ikke finner en god del av forklaringa på Pol Pots redselsvelde i USA krig, som brakte Røde Khmer fram fra skyggenes dal.

Er det ikke urimelig med en slik personfokusering, USAs kriger er det ikke en manns verk. Kommer ikke systemet og krigsindustrien unna, sier noen. Det er ikke jeg redd for. Det er jo de samme som løfter fram Kissingers ansvar, som også har innsikt til å analysere systemer og strukturer. Hvis personer aldri kan stilles til ansvar, var da Nürnberg- og Tokyo-domstolene uvesentlige?  Hvorfor har FN en folkemordskonvensjon og krigens folkerett, Og den den internasjonale domstolen retter jo nesten hele sin oppmerksomhet mot enkeltpersoner, riktig for det meste afrikanere.  Milosevics hører hjemme ved en domstol, men hva med Manhattans Milosevics?

Men det viktigste er jo at Kissinger er noe langt mer enn en brikke i et system, en som bare følger tendenser i tida istedenfor å forme begivenheten. En slik beskrivelse vil Kissinger være den første til å protestere mot, de som leser hans memoarer kan jo ikke tvile på den vekt han tillegger sin egen rolle.  Han formulerer seg gjerne filosofisk, og sier at man må skape sin egen virkelighet. Jeg vil legges til: og sine egne myter.

I flere helt avgjørende faser var Kissinger en sentral pådriver for krig, massemyrderier og forbrytelser mot menneskeheten. Dette er ikke konspirasjonsteorier og løse påstander, men noe av det som er best dokumentert i nyere historie. Det sies mye stygt om USA, ikke minst på venstresida, men kildegransking, arkivstudier, lekkasjer, frigiving av dokumenter og utskrifter fra telefonsamtaler er noe å være stolt av. De som sier at dette visste de ikke, kan selvsagt ha rett. De vet det ikke, men det er ikke det samme som at kunnskapen ikke er tilgjengelig.

Noe av det som er best kjent, er selvsagt Kissingers avgjørende rolle i sabotasjen av den mulige fredsavtalen i Vietnam i 1968. Nixon var redd for en slutt på krigen ville styrke en president fra det demokratiske partiet, Kissinger ga han fortrolige lekkasjer fra Paris og varslet at nå var det fred på ferde. Nixon takket og bukket, fikk Sør-Vietnam til å avbryte, og lokket med bedre vilkår hvis han blei valgt. Det tok fem år og hundretusener av menneskeliv før en ny avtale kom på plass, og to år til før Saigons fall. Med Kissinger som sjefsarkitekt starta den hemmeligholdte terrorbombinga i Laos og Kambodsja, som fikk så mange av hans akademiske venner og rådgivere til å vende seg vekk i avsky. Etter 1968 blei det sluppet flere bomber enn under den andre verdenskrigen til sammen. Kissinger var arkitekten for å føre Kongressen bak lyset, var sentral i Watergate, og viste stor personlig interesse for hvert enkelt bombetokt i Kambodsja.

Mye av dette har vært kjent lenge, det samme gjelder USAs rolle i kuppet i Chile i 1973, hvor undergravinga starta lenge før. Med Kissingers egne ord: man kan jo ikke tillate at landet går i gal retning bare fordi folk vil det, og USA kan ikke tillate at en konstitusjonelt valgt president skal destabilisere landet.  Fra 2013 har vi «Kissinger cables» fra Wikileaks. Nå har mye kommet med offisielle dokumenter om Kissingers tette bånd til Argentinas militærdiktator, de er offentliggjort tidligere i år. Kissinger velsignet myrderier og forsvinninger med å fortelle at det diktaturet måtte gjøre, det måtte de gjøre raskt.  Det passet inn i Kissingers hovedlinje. Da den nye offentlighetsloven kom, beklaget han at han måtte legge bånd på seg, f.eks. kunne han ikke lenger si åpent at det ulovlige må gjøres raskt, mens det ukonstitusjonelle kan ta litt lenger tid.

Mindre kjent er USA støtte til det som ikke kan kalles for annet enn et folkemord i Øst-Pakistan, som blei Bangladesh i 1971. Vi har referater av samtalene mellom Nixon og Kissinger, der den første er forferdet, mens Kisssinger, den realpolitiske tenkeren som lovprises, sørget for å heie på og gi nye våpenleveranser. USAs konsul, som faktisk bar navnet Blood, skreiv hjem om folkemord. Men det blei brysk avvist av Kissinger, som også er kjent for nedlatende betraktninger om indere. Bangladesh-historien er grundig dokumentert i ei bok av Princeton-professoren Gary J. Bass.

Noen trodde kanskje i sin naivitet at fredsprisen i 1973 skulle skape en fredeligsinnet Kissinger. Det gjorde han grundig til skamme med sin åpne støtte, også direkte klarsignal, til Indonesias okkupasjon og massakrer på minst 200 000 i Øst-Timor noen år seinere. Og i 1975 uttrykte han behovet for USAs innblanding ett eller flere steder, i frykt for at USA skulle oppfattes som svakt. Derfor innledet han et nært samarbeid med de sørafrikanske apartheidstyrkene som angrep i Angola det året.  Her kom Cuba angolanerne til unnsetning, heldigvis, og det har nå kommet fram at Kissinger vurderte full krig mot Cuba som straff. Heldigvis ble han frarådet dette, isteden var det Norge som straffet Cuba med å stanse all utviklingshjelp. Kissinger sørget for å hjelpe kurdere for å svekke Irak, men når han mente den riktige balansen var oppnådd mellom Irak og Iran, slå han handa av dem. Deretter rykket Irak inn med sin etniske rensing.

Omtrent på samme tid var Kissinger pådriver for en av verdenshistoriens mest gigantiske opprustninger i regi av sjahens Iran. Noen har misforstått og tror at den fortjener nobelprisen som har mest for å spre utbredelsen av dynamitt.

Er ikke det som hendte for 40 år sida interessant? Skrives det ikke titall bøker om den andre verdenskrigen i Norge i 1940-45?

Er det ikke millioner av mennesker som fortsatt lider under savnet av sine kjære, enten i krig eller i Kissingers fordekte operasjoner. Er alle sår leget?  Dør ikke folk i hundrevis fortsatt i Laos, der millioner av udetonerte klasebomber krydrer landbruksmarkene. Kissinger har aldri framstått som særlig plaget, han har i gjort det klart at han ikke sår noen moralske betenkeligheter ved Kambodsja. Her minner han om Pol Pot, som sa på dødsleiet i 1998 at han hadde rein samvittighet. Han har ikke en gang dobbeltmoral, som så mange andre. Når han Kissinger framføres i full offentlighet, og dyrkes som sjarmerende og aldrende vismann, er det ganske enkelt hånlig historieløst og en dyp krenking av minnet etter alle ofrene.  Jeg synes nobeldirektøren og universitetsrektoren bør ønske seg historikeren Greg Gandins Kissinger-bok av året til jul, så forstår de kanskje hvilket tilslørende spill de er en del av, og til og med ser ut til å være stolte av det.

​Men bør ikke Kissinger ha rett til en plattform? Hvis det er noen i verden som har nok av plattformer, er det da Kissinger, et orakel i alle kanaler, som ikke ytrer et ord uten at det blir TV-sendt eller blir del av ei bok.  Det kan i ytringsfrihetens navn argumenteres for å gi Breivik en plattform, og den har han fått i rettssalen. Det er selvsagt vanskelig å trekke grenser for ytringsfrihet, men det betyr ikke at det ikke er en grense for hvor mye tale- og medietid man er nødt til å gi en Kissinger, med garanti om at han ikke skal stilles til ansvar for sine ugjerninger. Ved å utelukke det siste, er det arrangørene som knebler ytringsfriheten. Og selv er jeg mest bekymret over at så få innenfor Kissingers akademiske sfære bruker sin plattform til å ytre seg. Det ser ut til at det å logre for maktas menn er årets mote fra traktene rundt Blindern.