Internasjonal politikk

Heller festning Europa?

Heller festning Europa

EU ble lagd «for å løfte i flokk». Flyktningmiseren blottlegger mangelen på indre samhold, skriver Dag Seierstad.

"De flyktning-tsunamiene som nå treffer Europa, er verken tilfeldige – eller noe som vil gå over av seg sjøl.

Brutale kriger har i tur og orden herja Afghanistan, Irak, Libya, Syria og Jemen og har sammen med mange andre deler av Nord-Afrika og Midtøsten endt som «failed states» uten noen fungerende statsmakt som kan sikre levelige kår økonomisk og politisk.

Samtidig er forskjellen i levekår og trygghet mellom Europa og nærområdene sørover og østover så ufattelig store – og etter hvert så godt kjent – at presset mot grensene våre bare vil øke.

Den eneste løsningen er enkel å uttrykke: Menneskene i Midtøsten og Nord-Afrika må sikres både fred og inntektsgivende arbeid «der de er». Det er den eneste langsiktige løsningen på flyktningutfordringene. For tida vender store deler av politikerne og befolkningen i Europa ryggen til enhver tanke om en slik løsning. I stedet bygges festning Europa," skriver Dag Seierstad blant annet. Les hele artikkelen nedenfor.

 

Heller festning Europa?

Av Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac

De flyktning-tsunamiene som nå treffer Europa, er verken tilfeldige – eller noe som vil gå over av seg sjøl.

Brutale kriger har i tur og orden herja Afghanistan, Irak, Libya, Syria og Jemen og har sammen med mange andre deler av Nord-Afrika og Midtøsten endt som «failed states» uten noen fungerende statsmakt som kan sikre levelige kår økonomisk og politisk. Samtidig er forskjellen i levekår og trygghet mellom Europa og nærområdene sørover og østover så ufattelig store – og etter hvert så godt kjent – at presset mot grensene våre bare vil øke.

Den eneste løsningen er enkel å uttrykke: Menneskene i Midtøsten og Nord-Afrika må sikres både fred og inntektsgivende arbeid «der de er». Det er den eneste langsiktige løsningen på flyktningutfordringene. For tida vender store deler av politikerne og befolkningen i Europa ryggen til enhver tanke om en slik løsning. I stedet bygges festning Europa.

Det var på forsommeren 2015 at strømmen av flyktninger virkelige eksploderte. Den største enkeltgruppa var syrere som i årevis hadde levd i stadig mer overfylte flyktningleirer i Jordan, Libanon og Tyrkia. I juni 2015 varsla regjeringen i Ungarn at den ville sperre Schengen-grensa mot Serbia med piggtråd og murer slik at ingen flyktning kunne komme forbi. Regjeringen ville også utvise 130.000 som allerede hadde kommet inn i Ungarn og, i samsvar med Dublin-konvensjonen, sende dem tilbake til Hellas som var det EU-landet de først var kommet til.

Det var da tyske myndigheter sa seg villig til å ta imot alle de asylsøkerne som var kommet til Ungarn. EU-kommisjonen fulgte opp med å foreslå at 40.000 flyktninger skulle fordeles på frivillig basis mellom de ulike EU-land. Det mislyktes totalt. I september måtte tallet økes med ytterligere 120.000. EU-kommisjonen prøvde å få til en forpliktende fordelingsnøkkel mellom de 28 medlemsstatene fordelt etter folketall og økonomiske styrke. Fire land, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Romania, stemte mot hele opplegget.

Dermed brøt viljen til å løfte i flokk sammen, og i løpet av våren skifta holdningene i de tre land der velkomstvelviljen hadde vært sterkest, i Tyskland, Sverige og Østerrike. Sverige hadde i 2014 tatt imot 80.000 asylsøkere. Høsten 2015 lå det an til at tallet ville komme opptil 190.000. Det høyreekstreme partiet Sverigedemokraterna hadde fått 14 prosent av stemmene ved riksdagsvalget i september 2014. I august året etter viste meningsmålingene 25 prosent. Da slo regjeringen bremsene på. I november 2015 innførte Sverige forsterka personkontroll på ferjer fra Tyskland og Danmark og med trafikken på Øresundbrua. Retten til asylopphold ble begrensa til tre år, retten til familiegjenforening ble kraftig innskrenka.

Til Østerrike kom det 28.000 asylsøkere i 2014 mens det i 2015 kom 85.000. I løpet av høsten 2015 kryssa 600.000 flyktninger landet for å søke asyl lenger nord. Regjeringen valgte å stenge grensene. Imens hadde høyreekstreme FPÖ økt fra 25 til 33 prosent på meningsmålingene og var med god margin blitt landets største parti. I Tyskland hadde Angela Merkel flertallet med seg på at «dette ordner vi» (Das schaffen wir) helt fram til september 2015. Men da begynte det å røyne på.

Det var blitt mangel på alt som trengtes for å ta imot så mange på så kort tid. Det var mangel på husrom, mangel på plasser i barnehager og skoler og mangel på sosialarbeidere og politikapasitet. Fra oktober 2015 ble alle deler av flyktningpolitikken skritt for skritt stramma inn.

Det var under press fra det nye høyreekstreme partiet AfD (Alternativ for Tyskland) som de siste par åra kom inn i parlamentene ved alle delstatsvalg, til dels med en oppslutning på 15–20 prosent. Angela Merkel så ingen annen utvei enn å inngå en – antakelig skjebnesvanger – avtale med Tyrkia om å strupe strømmen av flyktninger som passerte tyrkisk territorium på vei til Europa.

På et toppmøte mellom EU og Tyrkia ble det i slutten av november i 2015 inngått en avtale om at alle flyktninger som kommer seg fra Tyrkia til Hellas, skal sendes tilbake til Tyrkia. For hver syrisk flyktning som sendes tilbake fra Hellas, forplikter EU seg til gjengjeld å ta imot en syrer som befinner seg i Tyrkia, og som ikke har prøvd å flykte videre til land i EU. Avtalen ble godkjent av et enstemmig EU-råd i mars 2016.

For Tyrkia er det et sentralt punkt i avtalen at tyrkiske statsborgere fritas for visumplikt til land i EU. Et annet krav har vært å få gjenopptatt forhandlingene om tyrkisk medlemskap i EU. Råkjøret til president Erdogan etter det mislykte kuppforsøket i sommer, har i mange EU-land økt motviljen mot å gi tyrkere visumfrihet. Skepsisen mot tyrkisk medlemskap i EU har av mange grunner lenge vært stor. Som medlem ville Tyrkia om ti års tid – i kraft av folketallet – hatt krav på flere plasser enn Tyskland i EU-parlamentet og enda viktigere: flest stemmer i EU-rådet.

Men avtalen har gitt Tyrkia et nakketak på EU: Får vi ikke det dere lovte oss, kan dere få tilbake strømmen av overfylte gummibåter over Egeerhavet. Avtalen med Tyrkia har så langt bidratt til at strømmen av flyktninger til Europa er langt mindre enn i 2015. Til gjengjeld har den livsfarlige ferden over Middelhavet fra Libya økt i omfang. På tysk initiativ jobber EU nå iherdig med å få til en tilsvarende avtale med Libya.

Problemet er at Libya etter Gaddaffis fall er blitt en «failed state», en stat uten fungerende statsmakt og der en blanding av generell lovløshet og borgerkrig på kryss og tvers som så langt har hindra enhver utvikling mot fredelige forhold. For dem som slapp løs bombekrigen mot Libya i 2011 bør det være et tankekors at Gaddafi hadde en avtale med Italia om å hindre båtflukten over Middelhavet.

Blant kildene:

Klaus Busch: «Das Versagen Europas», VSA, Hamburg 2016

(publisert i Klassekampen)


Kommentarer   

0 #1 Nils Polden 16-12-2016 07:55
En grei oppsummering som viser at vi ser ikke konsekvensene av det som vi holder på med, og - om vi ikke tar til vettet fort - vil ende i lovløshet - om vi ikke allerede er der - og krig. Det kommer til å gjøre vondt. (Stakkars ærlige og arbeidsomme muslimer i Norge I Europa).

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode