Internasjonal politikk

Libya-granskning vi kan lære av

Libya-granskning vi kan lære av

"Norges deltakelse i bombingen av Libya i 2011 var omstridt da den skjedde. I ettertid har diskusjonen fortsatt. En bred utredning om konsekvensene vil være nyttig for alle.

Norge spilte en sentral rolle i bombingen av Libya. For det første var Norge en pådrivernasjon for å få til internasjonal oppslutning om militære tiltak. Og da de militære aksjonene ble satt i gang var Norge raskt ute med å stille sine jagerfly til disposisjon. Norge slapp nesten 600 bomber over Libya. Alene stod Norge for nesten 15 prosent av alle bomber som ble sluppet. Norge trakk seg ut av koalisjonen 1. august, mens NATOs operasjoner mot Libya stanset 31. oktober – dagen etter at landets diktator Gaddafi ble drept.

Det viktigste med en granskning av aksjonene er ikke å fine syndebukker, feil eller mangler, men å få kunnskap til å lære av erfaringer. FN, Norge og verdenssamfunnet vil i framtiden stå overfor situasjoner hvor det vurderes å bruke militære virkemidler for å beskytte sivile mot ekstreme overgrep. Beslutningen om å gå til krig er den vanskeligste beslutning en statsleder kan gjøre, vi trenger derfor åpenhet og debatt rundt disse erfaringene. Norges fredsråd mener at det er flere årsaker til at det bør foretas en offentlig granskning av Libya-bombingen," skriver Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr.

Les hele artikkelen nedenfor, under "les mer."

Libya-granskning vi kan lære av

Av Hedda Bryn Langemyr, daglig leder i Norges Fredsråd

Norges deltakelse i bombingen av Libya i 2011 var omstridt da den skjedde. I ettertid har diskusjonen fortsatt. En bred utredning om konsekvensene vil være nyttig for alle.

Den 19. mars 2011 satte en koalisjon av land i gang militære aksjoner mot Libya og daværende president Gaddafis styrker. To dager før, den 17. mars hadde FNs sikkerhetsråd vedtatt sikkerhetsrådsresolusjon 1973 som åpnet for bruk av militær makt for å beskytte sivile i Libya. Mandatet åpnet ikke for regimeendring, og stilte også krav om at Gaddafi skulle framstilles for en internasjonal domstol. Fem stater i sikkerhetsrådet, Brasil, Tyskland, India, Kina og Russland, avsto fra å stemme. Men ettersom hverken Kina eller Russland la ned veto, ble resolusjonen vedtatt. Den militære operasjonen bestod i hovedsak av fly- og rakettangrep mot styrker og infrastruktur som Gaddafi og hans styrker kontrollerte.

Norge spilte en sentral rolle i bombingen av Libya. For det første var Norge en pådrivernasjon for å få til internasjonal oppslutning om militære tiltak. Og da de militære aksjonene ble satt i gang var Norge raskt ute med å stille sine jagerfly til disposisjon. Norge slapp nesten 600 bomber over Libya. Alene stod Norge for nesten 15 prosent av alle bomber som ble sluppet. Norge trakk seg ut av koalisjonen 1. august, mens NATOs operasjoner mot Libya stanset 31. oktober – dagen etter at landets diktator Gaddafi ble drept.

Hvorfor granskning?

Det viktigste med en granskning av aksjonene er ikke å fine syndebukker, feil eller mangler, men å få kunnskap til å lære av erfaringer. FN, Norge og verdenssamfunnet vil i framtiden stå overfor situasjoner hvor det vurderes å bruke militære virkemidler for å beskytte sivile mot ekstreme overgrep. Beslutningen om å gå til krig er den vanskeligste beslutning en statsleder kan gjøre, vi trenger derfor åpenhet og debatt rundt disse erfaringene. Norges fredsråd mener at det er flere årsaker til at det bør foretas en offentlig granskning av Libya-bombingen.

For det første er det uklarhet om hvordan regjeringen besluttet at Norge skulle bli med i krigen. I etterkant er det ble blitt hevdet at beslutningen om å gå til bombing «ble tatt på SMS». Det er nok en overdrivelse. Men det er grunner til å reise spørsmål om beslutningen var godt nok forankret – både faglig og politisk. Norges Fredsråd mener at alle norske militære aksjoner skal behandles i åpent Storting. På den måte vil man sikre at norsk krigsdeltakelse har legitimitet og at det er åpenhet omkring årsakene til at en igangsetter en militær operasjon.

For det andre er det uklart i hvilken grad de norske bombetoktene bidro til å nå målene i FN-resolusjonen som var krigens legale grunnlag. Man vet for lite om hva de norske flyene bombet, om hvor mange sivile som ble drept som følge av norsk bombing og om Norge hadde kontroll på mål-utvelgelsen.

For det tredje vil en granskning kunne drøfte spørsmålet om hvorvidt en norsk deltagelse var nødvendig eller om Norge kunne bidratt med andre virkemidler. Mange hevder at Gaddafi var villig til å overgi seg og overlate makten til andre da bombekampanjen startet. Ettersom Gaddafi ble drept vil en trolig ikke få sikre svar, men en grundig granskning kan belyse spørsmålet.

Argumentene for en granskning er mange, det samme er de som ber om det.

Til Klassekampen 9. juni uttalte APs leder Jonas Gahr Støre at: «Det er viktig med brede gjennomganger av militære operasjoner. Vi bør i tur og orden også trekke lærdommer av Libya-operasjonen».

Dette er en klok uttalelse av Støre som deles av mange, både innen det fagmilitære miljø, blant fredspolitiske aktører, de politiske partier, media og folk flest.

Hva slags granskning?

En granskning kan gjøres på ulike måter. En mulighet er et regjeringsnedsatt utvalg som det utvalget som gjennomgikk Norges engasjement i Afghanistan.

Afghanistan-utvalget, ledet av Bjørn-Tore Godal, leverte i juni i år en meget bred og god gjennomgang av den norske militære og sivile innsats i Afghanistan. Ikke alle var enige i utvalgets konklusjoner og anbefalinger, men det finnes knapt ett eneste menneske som mener at utvalgets rapport ikke er nyttig. Tvert om, nesten alle mener at utvalget har gjort en grundig jobb og at man i rapporten får belyst spørsmål som det er viktig å ta med seg i fremtidige militære operasjoner.

Norges Fredsråd mener granskningen skal  debatteres i Stortinget. Stortinget er folkets øverste organ og det er viktig at en rapport blir grundig debattert der og at rapportens anbefalinger vurderes av Stortinget. Når Stortinget kommer med anbefalinger på bakgrunn av denne type rapporter vil disse anbefalingene måtte følges.

For det andre er det viktig at man trekker på internasjonale eksperter i utvalget. I motsetning til Afghanistan er det få tunge eksperter på Libya i Norge. Spesielt folk med bred felterfaring fra Libya etter bombingen er det få av. Norges Fredsråd anbefaler derfor at det hentes inn internasjonale eksperter med tung landkunnskap.

Stortinget og regjering sitter nå med initiativet for å få på plass en bred granskning av Libya-bombingen og den bør igangsettes så raskt som mulig. Jo raskere en slik granskning blir gjennomført, jo raskere kan vi lære av det som skjedde den gang. Denne læringen vil gjøre Norge bedre forberedt neste gang vi vurderer deltakelse i en internasjonal militær operasjon.

Kommentarer   

+2 #1 Sverre Munthe 05-01-2017 22:39
Jo, man skal finne synderene her, og stille dem for riksrett. Det var _ikke_ grunnlag for Norge til å gå til krig mot Libya, Libya hadde ikke angrepet Norge, eller et NATO-land, og å gå til et krig mot et annet land på grunnlag av suspekt informasjon fra USA (suspekt, fordi vi er fullt klar over at de løy om Irak for å fremme egen sak) er _meget_ klanderverdig. I ettertid ser vi også at hele grunnlaget for krigen var oppspinn fra Hillary Clinton og resten av krigshisser-gje ngen der borte.
+1 #2 Arve Meisingset 06-01-2017 07:32
Jeg tror ikke at vi behøver en ytterligere gransking. Nå er det behov for å trekke konklusjoner:
- USA lyver om motivene i de fleste konflikter; ofteswt om at de må gripe inn av humanitære grunner
- USA lyver ikke for å narre fienden, men for å narre sine partnere
- Vi kan derfor ikke gripe inn basert på informasjon fra USA
- Vi må få et nytt forhold til USA; skal vi være partnere, må vi sette oss selv i stand til å rettlede og irettesette USA; greier vi ikke dette, er vi ikke kvalifiserte til å være partnere
- De sentrale beslutningstake rne i Norge bør stilles for riksrett, men for det behøves etterforskning og anklager som i en ordinær straffesak
Arve Meisingset
+1 #3 Kjetil Næss 06-01-2017 08:59
Vi må lære av våre feiltrinn, som Ivar helt riktig påpeker. Men vi må også vise at de internasjonale lovene vi har gjelder for alle. Krigsforbryterd omstolen f.eks tiltaler jo omtrent kun folk fra Balkan og Afrika, enda vesten står bak enda mer groteske saker. Og når USA ilegger Russland og andre land sanksjoner på bakgrunn av tomme påstander, samtidig som de dreper tusener av sivile med droner, er idiotskapen komplett. For at vesten skal forstå hvor feil dette er, så holder det ikke med en smekk på fingeren. De må tiltales og dømmes.
+2 #4 Trine Eklund 06-01-2017 09:47
Som Hedda skriver - syndebukk og straff er ikke det viktigste, men lærdom og erfaring om hva som skjedde, så denne katastrofale dumheten ikke gjentar seg. Deltagelse i krig eller intervenering i andre land, kan og skal ikke besluttes i lukkete rom, men i åpen debatt i Stortinget, hvor folket også får si sitt. I mars 2003 sa Bondevik-regjer ingen JA til USAs Irak-krig, men folket sa NEI gjennom massive demonstrasjoner .
#5 Sofus Kjeka 01-02-2017 19:07
Folk bør stå til ansvar for politiske handlinger. Spesielt vedtak om krigshandlinger , og kunne gi berettigelse for dette. Om politikere ikke stilles til ansvar for drøye konsekvenser, så sier man også at alle vedtak er legitime. Men hva med internasjonal rett og mulighet for diplomati før bombene faller? Opptakten til Libya var farlig fordi alt gikk igjennom fort. De som vedtar å skape militær konflikt bør stå til ansvar etterpå.

You have no rights to post comments