Internasjonal politikk

EU-kaos – er det bra?

EU-kaos – er det bra?

"Både seriøse forskere og tabloide medier spør stadig oftere: Kan EU-samarbeidet berges? Og hvis ikke: Hvilke krefter er det som sprenger EU-samarbeidet – og hva kommer i så fall etterpå? Det er ganske sikkert en reell fare for at EU brytes opp og etterlater seg en samling stater som skuler på hverandre med større mistenksomhet og vrangvilje enn idag. Denne situasjonen stiller den norske nei-sida overfor en utfordring som vi ikke bør vri oss unna. Hvordan kan vi bidra til at EU verken ender i det totale kaos eller i det andre ytterpunktet: som et system der samfunnsmakta sentraliseres stadig sterkere for å mestre utfordringene?

To grunnproblem rammer alt EU prøver å utvikle – og alt EU prøver å være også i «normale tider». Det ene er den hemningsløse konkurransen som EU på sitt såkalte «indre marked» kaster bransjer, bedrifter, mennesker og mellommenneskelige forhold ut i. Det andre er den lettvinte adgang storkonsern har til å påvirke EUs utvikling, en adgang som gir storkonsern en maktstilling som i omfang og styrke overstiger alt som fins på det nasjonalstatlige nivået.

For de fleste på den norske nei-sida – og forhåpentligvis også for mange, mange andre – bidrar begge deler til den skjebnesvangre feilutviklingen av EU-samfunnet. Det burde være mulig å samle brei politisk oppslutning om at vi fra norsk side – på ulike grunnlag og med ulike begrunnelser – finner fram til samarbeidsparter innad i EU som også er bekymra over den perspektivløse konkurransen på det indre markedet og den konsernmakta som i så stor grad driver fram et EU-prosjekt så fjernt fra reell folkelig medvirkning.

Det er helt avgjørende for et tillitsfullt samarbeid på tvers av grenser i Europa at det er venstresida som vinner fram med sin EU-kritikk og ikke den høyresida som foreløpig har dominert dagsordenen med sin fremmedfrykt og sin perspektivløse nasjonalisme," skriver Dag Seierstad blant annet. Les hele hans artikkel nedenfor.

 

EU-kaos – er det bra?

Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac.

I kampens hete blir paroler ofte så korte at de ikke kan brukes når den heteste kampen er over. Det gjelder også parolen «Nei til EU!». Det var i 1994 mer enn en parole. Det var også navnet på den tverrpolitiske organisasjonen som dro seieren i land ved folkeavstemningen i november 1994. «Nei til EU» hadde både som navn og parole en tvetydig brodd. Det sto for et nei til norsk medlemskap i EU, men kunne også forstås som et nei til hele EU-prosjektet. For mange av oss på nei-sida var det nok også det siste – i betydningen at vi var djupt skeptiske til grunnleggende trekk ved det EU-systemet og EU-samfunnet som utvikla seg.

Vi erkjente – mange av oss – at det var viktigere å endre EU enn å endre Norge. Men samtidig var det enklere å endre Norge enn å endre EU. Det er det fortsatt. Vi var – mange av oss – også overbevist om at det var utafor EU vi hadde best mulighet til å påvirke utviklingen i EU – dersom det norske samfunnet løste viktige samfunnsutfordringer på en bedre måte enn EU fikk til.

Fra høsten 2008 har EU vært snart åtte år i sammenhengende økonomisk krise. Samtidig utvikla det seg i stat etter stat ei sosial krise skapt og opprettholdt av den krisepolitikken som EU og de fleste EU-regjeringene sto sammen om: Konkurranseevnen skulle gjenvinnes ved å redusere kjøpekraften til lønnstakere, trygdede og offentlige instanser.

Denne krisepolitikken ble en blindvei. De fleste EU-land konkurrerer mest med hverandre. De har mindre eksport ut av EU enn til andre EU-land – og lavere lønninger og trygder betyr at folk har mindre råd til å kjøpe det som innenlandske arbeidsplasser kunne produsere av varer og tjeneste. Dermed hangler krisa videre.

EU er de siste åra ramma av ei flyktningkrise som splitter EU både mellom øst og vest og mellom nord og sør, av ei klimakrise der EUs satsing på kjøp og salg av klimakvoter til nå har vært både omstridt og en klimapolitisk fiasko – og mest akutt: av en demokratisk sett stadig mer problematisk avstand mellom styrende og styrte.

Fra vinteren 2015 har flyktningkrisa endra maktspillet i Europa ganske dramatisk. Høyreekstreme bevegelser og partier har framstilt bølgene av flyktninger som den grunnleggende faren for europeiske samfunn. Det som i dag truer EU-systemet sterkest, er derfor den aggressive fremmedfrykten som den ekstreme høyresida fremmer – og som i land etter land smitter over på store deler av partispektret. Det vil derfor bli avgjørende for Europas framtid om det er høyresida eller venstresida som gjør EU til noe annet enn det er i dag.

Både seriøse forskere og tabloide medier spør stadig oftere: Kan EU-samarbeidet berges? Og hvis ikke: Hvilke krefter er det som sprenger EU-samarbeidet – og hva kommer i så fall etterpå? Det er ganske sikkert en reell fare for at EU brytes opp og etterlater seg en samling stater som skuler på hverandre med større mistenksomhet og vrangvilje enn idag.

Denne situasjonen stiller den norske nei-sida overfor en utfordring som vi ikke bør vri oss unna. Hvordan kan vi bidra til at EU verken ender i det totale kaos eller i det andre ytterpunktet: som et system der samfunnsmakta sentraliseres stadig sterkere for å mestre utfordringene?

To grunnproblem rammer alt EU prøver å utvikle – og alt EU prøver å være også i «normale tider». Det ene er den hemningsløse konkurransen som EU på sitt såkalte «indre marked» kaster bransjer, bedrifter, mennesker og mellommenneskelige forhold ut i. Det andre er den lettvinte adgang storkonsern har til å påvirke EUs utvikling, en adgang som gir storkonsern en maktstilling som i omfang og styrke overstiger alt som fins på det nasjonalstatlige nivået.

For de fleste på den norske nei-sida – og forhåpentligvis også for mange, mange andre – bidrar begge deler til den skjebnesvangre feilutviklingen av EU-samfunnet. Det burde være mulig å samle brei politisk oppslutning om at vi fra norsk side – på ulike grunnlag og med ulike begrunnelser – finner fram til samarbeidsparter innad i EU som også er bekymra over den perspektivløse konkurransen på det indre markedet og den konsernmakta som i så stor grad driver fram et EU-prosjekt så fjernt fra reell folkelig medvirkning.

Mange norske fagforbund har årelang erfaring med erfaringsutveksling og konkret samarbeid med forbund i andre europeiske land. Det samme har miljøorganisasjoner og mange andre deler av det norske organisasjonslivet. Norske partier burde samarbeide tett med søsterpartier rundt om i Europa for å utvikle en mest mulig felles forståelse av de politiske utfordringene som Europa står overfor. På grunn av EØS-avtalen er den norske venstresida oppe i nøyaktig samme kamp mot EUs markedsliberalisme som venstresida i alle EU-land. I dagens situasjon er Norge ikke noe utaforland.

For at kritikken fra venstre skal få betydning for utviklingen av EU, må den knyttes til konkret kamp mot nyliberale saksforhold. Et vellykket eksempel fins: Havnearbeiderne i Europa har ved felles innsats to ganger klart å stoppe et havnedirektiv som ville sluppet løs konkurranse om lossing og lasting i havner over hele EU- og EØS-området – slik at underbetalte sjøfolk kunne ta over jobben til havnearbeiderne.

Kampen om havnedirektivet illustrerer den grunnleggende forskjellen på EU-kamp fra venstre og fra høyre. De aktuelle utfordringene fra ekstrem-høyre ender fort i en aggressiv nasjonalisme retta ikke bare mot flyktninger fra fjerne strøk, men også mot naboland.

Systemkritiske framstøt fra venstrepartier, nasjonale fagbevegelser, miljøbevegelser og sosialpolitiske organisasjoner vil derimot kunne se tilsvarende miljøer i andre land som de mest opplagte samarbeidspartnerne.

Det er derfor helt avgjørende for et tillitsfullt samarbeid på tvers av grenser i Europa at det er venstresida som vinner fram med sin EU-kritikk og ikke den høyresida som foreløpig har dominert dagsordenen med sin fremmedfrykt og sin perspektivløse nasjonalisme.

(publisert i Klassekampen)


Kommentarer   

0 #1 Arild Mortensen 11-01-2017 07:02
Kan fort bli EU kaos etter det franske presidentvalget til våren
0 #2 Thor Gunvald Hjørnevik 11-01-2017 12:18
Nasjonalforsaml ingane må få større makt og ikkje bli overstyrt av "direktiv". EU må verte eit demokratisk samarbeid mellom nasjonar og ikkje ein føderal stat som ser seg blind på nyliberalisme, kapitalisme, fagforeningsknu sing og sosial dumping. Arbeidstakarane må likestillast med arbeidsgjevaran e både i makt og inntekt, og velferds-staten må stå i sentrum basert på offentleg demokratisk styre og ikkje private profitt-interes ser. Kløfta mellom rike og fattige må vekk.
0 #3 Terje Karlsen 12-01-2017 10:17
Å klare å heve blikket slik Seierstad gjør her er et tegn på at vi på venstresida nå er i ferd med å klare å se forbi den klassiske norske EU-debatten her hjemme. For hvilket Europa får vi dersom høyrepopulisten e får definere EU-kritikken? Når det er Le Pen og UKIP som får definere utviklingen av Europa, da må vi så opp i mot den høyrepopulistis ke og nasjonalistiske bølgen som nå faktisk beveger på både EU og Europa. Danske SF'eren Holger Nielsen skrev nylig denne saken i Informationen, en artikkel som problematiserer den klassiske EU-holdningen som dominerer politikken i eksempelvis Enhedslisten/Rø dt/Nei til EU. information.dk/.../...
0 #4 Tore G. Bareksten 12-01-2017 11:07
Så lenge EU setter frihandel og profitt over FNs menneskeretter (alle har rett til arbeid, være med i en fagforening, ha en inntekt som er tilstrekkelig for sin families behov og så videre), er ikke FN noe å satse på for folk som støtter Fns Menneskerettighetserklæring.

Å si at valget i dagens Europa står mellom EUs grenseløse griskhet og menneskeforakt og ren fascisme blir litt for enkelt for meg.
0 #5 Nils Johnsen 12-01-2017 11:24
Venstresiden ser dessverre ikke ut til å ha noen mulighet for å nå frem med sin kritikk av EU-systemet. Og i alle fall ikke så lenge sosialdemokrati ene støtter markedsliberali smen (til tross for at erfaringene viser at dette er en ren selvmordsstrate gi for sosialdemokrati ene).
0 #6 Tore G. Bareksten 12-01-2017 11:30
Det interessante er prinsippet om at når banker går dårlig skal de som eier og leder bankene beskytes før kundene. sist bankene dummet seg ut, fikk de milliarder av skattepenger som vanlige folk måtte finansiere via lønnskutt, denne gangen tar man vanlige folks sparepenger i stedet. Men de som kjørte banken på dunken får beholde opsjoner og lønninger.
0 #7 Geir Ivar Jørgensen 12-01-2017 11:31
Det er riktig av Dag Seierstad å løfte frem venstresiden. Viktig å understreke at Ap ikke lenger hører til venstresiden i Norge. Det har de ikke gjort de siste 30-40 år.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode