Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert torsdag 26. januar 2017 04:24

Dag Seierstad spør betimelig:

"Seks norske F16-fly slapp 588 bomber i Libya. Vi har ikke fått vite hva de traff og hvem de traff, bare at hensiktene våre var de edleste. Det var mye annet vi heller ikke visste.

26. april i fjor fremma Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og SV et forslag i Stortinget om ekstern granskning av Norges deltakelse i Libya-krigen. Forslaget ble stemt ned med 78 mot 21 stemmer av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. I Danmark har Folketinget alt for et par år sia satt i gang en uavhengig granskning av den danske deltakelsen i krigen. Og i Storbritannia har Underhuset i sommer hatt en livlig debatt basert på en offentlig rapport om Nato-bombingen i Libya i 2011.

Den britiske rapporten slo fast at det ble gjort alvorlige feil både før, under og etter krigen. Den hevder at faren for massemord på sivile antakelig var sterkt overdrevet. Etterretningsopplysningene som ble lagt til grunn for den militære intervensjonen var både mangelfulle og upålitelige. Da bombingen etter få dager hadde fått regjeringsstyrkene til å gi opp stormløpet østover, fortsatte bombingen og nå mot et nytt krigsmål som var et klart brudd med FN-mandatet: det nye målet var å styrte Gaddafi-regimet.

Hva er det stortingsrepresentantene våre ikke vil vite, som danske og britiske politikere ikke frykter? Det er som om de skulle ha vedtatt:

* Vi vil ikke granske hvorfor norske bombefly skulle settes inn.

* Vi vil ikke granske hvilken virkning norske bomber hadde.

* Vi vil ikke vite om bombeaksjonen bidro til at Libya er blitt en sammenbruddsstat (failed state)

Fra Arbeiderpartiet ble det tidlig i fjor høst meldt at partiet ikke ville diskutere Libya-aksjonen før rapporten fra det offentlige Afghanistan-utvalget forelå. Den rapporten, som er uhyre kritisk til hva vi oppnådde i Afghanistan, er for tida til debatt, men er forsøkt lagt i en skuff av regjeringspartiene. Kan vi håpe at stortingsgruppa til Arbeiderpartiet sikrer flertall for en like nærgående gransking av hva vi oppnådde med bombingen vår i Libya?" spør Dag Seierstad blant annet.

Les mer nedenfor.

Hva frykter de?

Av Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac

Den arabiske våren spredte seg vinteren 2011 fra Tunisia til Egypt og på ulike vis til de fleste arabiske land. I Libya brøt det ut demonstrasjoner i første halvdel av februar 2011. Noen steder, særlig i øst, kom det til væpnede sammenstøt med politi og hærstyrker.

Så skjedde ting raskt. Gaddafi holdt en tale 22. februar der han skal ha lovt å rense Libya for fiender «hus for hus». Dette ble forstått, både på opprørshold og i vestlige media, som at Gaddafi trua med massakrer av sivile. Nå er det lett å finne sitater fra Gaddafi som kan tolkes i andre retninger, og det vrimler av kilder som teller drepte sivile i de ulike trefningene så ulikt som fra en håndfull til tusener. 17. mars 2011 vedtok FNs sikkerhetsråd at «alle tilgjengelige midler» skulle settes inn for å sikre sivilbefolkningen og at en flyforbudssone skulle opprettes over Libya. Fem land avstod fra å stemme, Brasil, India, Kina, Tyskland og Russland.

Seks norske F16-fly slapp 588 bomber i Libya – vi har ikke fått vite hva de traff og hvem de traff, bare at hensiktene våre var de edleste. Det var mye annet vi heller ikke visste.

På nettet kan vi vasse i informasjon som spriker i alle retninger:

* Sivile tap av liv – hvilke informanter kan en stole på?

* Den ikke-voldelige protesten mot Gaddafi-regimet de første dagene hadde et klart folkelig grunnlag, men hva med dem som raskt grep til våpen mot regimet? Hva ville de? Og hva ville de som forsynte dem med våpen?

* Hadde det militære opprøret noen sammenheng med oljeinteresser innad i Libya og i andre land, for eksempel i land som var pådrivere for bombevedtaket i FN?

* Sikkerhetsrådet ga mandat til å verne sivile liv. Frankrike, Storbritannia og USA ga allerede etter et par uker åpent til kjenne at målet nå var å styrte Gaddafi-regimet. Det var all mulig grunn for oss i Norge å spørre: Hvilken krig er vi del av?

FNs menneskerettighetsråd etablerte en uavhengig granskningskommisjon (The International Commission of Inquiry on Libya) som skulle undersøke potensielle folkerettsbrudd under Libya-krigen. Granskningskommisjonen konkluderte med at både Gaddafi-regimet og lokale anti-Gaddafi-styrker hadde begått krigsforbrytelser, og at slike forbrytelser ble begått også etter at Gaddafi-regimet hadde falt. Også i det ledende utenrikspolitiske tidsskriftet i USA, Foreign Affairs, har debatten om Libya-krigen vært livlig – fra begeistring i 2011 til mer bekymring i 2016. I mars/april-nummeret i 2015 hevder Alan Kuperman at Libya på ingen måte er på vei mot det demokratiet som skulle fremmes, men har blitt en lovløs «failed state»: «I stedet for å samarbeide med USA i kampen mot terror som Gaddafi gjorde de ti siste åra han levde, er Libya nå en trygg base for militser knytta til al Qaeda og IS.»

I tillegg har Libya blitt utfartssted for livsfarlige båtreiser til Europa over Middelhavet. Dette har ført til en oppblomstring av menneskehandel og andre former for ekstrem utnyttelse av sårbare mennesker på flukt.

Det libyske samfunnet var før krigen i enda større grad enn de fleste et samfunn på godt og vondt. Den politiske eliten var korrupt, og arbeidsløsheten var før bombinga over 20 prosent. Men i motsetning til de aller fleste u-land, hadde de arbeidsløse krav på forholdsvis raus sosialstøtte. Ifølge FN-statistikker hadde Libya før 2011 den høyeste levealderen og den laveste barnedødeligheten i Afrika. Oljeinntektene hadde sikra at regimet kunne tilby velferdsordninger som lå klart på topp i Afrika. Skolegang og helsevesen var gratis og hadde vært det lenge. Ifølge UNDP var Libya på god vei til å oppfylle alle FNs utviklingsmål innen 2015. Men det var før krigen.

Samtidig var Libya et land uten ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Det banka Amnesty International fast i årsrapporten for 2010. De som kritiserte brudd på menneskerettigheter, risikerte lange fengselsstraffer.

26. april i fjor fremma Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og SV et forslag i Stortinget om ekstern granskning av Norges deltakelse i Libya-krigen. Forslaget ble stemt ned med 78 mot 21 stemmer av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. I Danmark har Folketinget alt for et par år sia satt i gang en uavhengig granskning av den danske deltakelsen i krigen. Og i Storbritannia har Underhuset i sommer hatt en livlig debatt basert på en offentlig rapport om Nato-bombingen i Libya i 2011.

Den britiske rapporten slo fast at det ble gjort alvorlige feil både før, under og etter krigen. Den hevder at faren for massemord på sivile antakelig var sterkt overdrevet. Etterretningsopplysningene som ble lagt til grunn for den militære intervensjonen var både mangelfulle og upålitelige. Da bombingen etter få dager hadde fått regjeringsstyrkene til å gi opp stormløpet østover, fortsatte bombingen og nå mot et nytt krigsmål som var et klart brudd med FN-mandatet: det nye målet var å styrte Gaddafi-regimet.

Hva er det stortingsrepresentantene våre ikke vil vite, som danske og britiske politikere ikke frykter? Det er som om de skulle ha vedtatt:

* Vi vil ikke granske hvorfor norske bombefly skulle settes inn.

* Vi vil ikke granske hvilken virkning norske bomber hadde.

* Vi vil ikke vite om bombeaksjonen bidro til at Libya er blitt en sammenbruddsstat (failed state)

Fra Arbeiderpartiet ble det tidlig i fjor høst meldt at partiet ikke ville diskutere Libya-aksjonen før rapporten fra det offentlige Afghanistan-utvalget forelå. Den rapporten, som er uhyre kritisk til hva vi oppnådde i Afghanistan, er for tida til debatt, men er forsøkt lagt i en skuff av regjeringspartiene.

Kan vi håpe at stortingsgruppa til Arbeiderpartiet sikrer flertall for en like nærgående gransking av hva vi oppnådde med bombingen vår i Libya?

Blant kildene:

Alan Kuperman: «How a Well-Meaning Intervention Ended in Failure», Foreign Affairs, mars/april 2015

Ethan Chorin: «Setting the Record Straight on Benghazi. What Really Led to Libya’s Chaos» Foreign Affairs 10. februar 2016

(publisert i Klassekampen)