Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert søndag 19. februar 2017 04:19

Faglig solidaritet på tvers av lønnsforskjeller og nasjonale grenser - fins den?

"Det er ingen tvil om at arbeidsinnvandringen fra fattige land i Øst-Europa har stilt arbeidslivet i Vest-Europa – også i Norge – under sterkt press.

Derfor har norsk fagbevegelse all ære for at hovedbudskapet hele tida har vært: «Velkommen skal dere være – til norske lønns- og arbeidsvilkår!»

Men fagbevegelsen i Øst-Europa – så svakt utbygd og utrusta den enn er – fortjener også respekt for at de etter hvert la til grunn en like klar grensekryssende solidaritet. De to store fagbevegelsene i Polen, OPZZ og Solidarnosc, er gode eksempler på det. De har uttrykt strategien sin slik: Skal polske lønninger stige over tid, må ikke lønnsnivået i vest undergraves av billige arbeidsinnvandrere fra øst. Sammen må vi jobbe for at lønningene i Europa skal nærme seg hverandre oppover, ikke nedover," skriver Dag Seierstad blandt annet.

Les hele artikkelen nedenfor.

Gjensyn med Solidarnosc

Av Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac

Det er ingen tvil om at arbeidsinnvandringen fra fattige land i Øst-Europa har stilt arbeidslivet i Vest-Europa – også i Norge – under sterkt press.

Derfor har norsk fagbevegelse all ære for at hovedbudskapet hele tida har vært: «Velkommen skal dere være – til norske lønns- og arbeidsvilkår!»

Men fagbevegelsen i Øst-Europa – så svakt utbygd og utrusta den enn er – fortjener også respekt for at de etter hvert la til grunn en like klar grensekryssende solidaritet. De to store fagbevegelsene i Polen, OPZZ og Solidarnosc, er gode eksempler på det. De har uttrykt strategien sin slik: Skal polske lønninger stige over tid, må ikke lønnsnivået i vest undergraves av billige arbeidsinnvandrere fra øst. Sammen må vi jobbe for at lønningene i Europa skal nærme seg hverandre oppover, ikke nedover.

De sa det første gang da kampen om tjenestedirektivet kvesste seg til i 2006. Da hadde de opplevd at Norge i 2004 innførte en raus overgangsordning for arbeidsinnvandrere etter at EU var utvida med åtte land fra Øst-Europa.

EU ga oss lov til å ha en overgangsordning på fem år hvor arbeidsinnvandrere bare fikk jobb i Norge hvis de kunne vise fram en arbeidskontrakt som sikra dem heltids arbeid til lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med norsk tariff «eller det som er normalt for vedkommende sted og yrke».

Ordningen førte til det motsatte av de «stengte grensene» som høyresida og NHO advarte mot. Arbeidsinnvandringen til Norge fra Øst-Europa ble mer enn dobbelt så stor som til Sverige som åpna grensene uten å opprette noen slik overgangsordning. Årsaken var enkel: Polakker og baltere valgte Norge fordi det var her de var garantert arbeid til skikkelig lønn.

Det var i mars 2004 EU-kommisjonen la fram et forslag til tjenestedirektiv som la opp til det stikk motsatte: Når et firma tok med seg egne ansatte til et arbeidsoppdrag i et annet land, skulle disse arbeidsinnvandrerne ha samme lønn som i hjemlandet. Fagbevegelsen både i øst og vest gikk til angrep på dette «opprinnelseslandsprinsippet» – la oss kalle det OLP for å slippe å skrive så lange ord.

Fagbevegelsen i Vest-Europa var sjølsagt mot OLP. Hvorfor finne seg i at arbeidsinnvandrere kunne vinne kampen om arbeidsoppdrag fordi de godtok lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår?

I Polen gikk de to store fagbevegelsene, OPZZ og Solidarnosc, også til angrep på OLP. De ville ikke være med på å vinne jobber for enhver pris – og i hvert fall ikke ved å undergrave lønnsnivået i land som hadde vært i stand til å betale langt høyere lønninger før de nye arbeidsinnvandrerne kom. Skulle lønningene i EU konvergere oppover, måtte ikke lønnsnivået i vest undergraves av billige arbeidsinnvandrere fra øst.

Det viste seg at det ble en krevende oppgave å forsvare dette standpunktet i den polske debatten. Fagbevegelsen hadde mektige krefter mot seg. Både regjeringen, alskens eksperter og media anklagde OPZZ og Solidarnosc for «ondsinnet solidaritet med vestlig fagbevegelse».

Da landa i Øst-Europa slapp ut av den nokså mislykte sovjetiske kommandoøkonomien rundt 1991, var det som fantes av fagbevegelse pådrivere for rask overgang til markedsøkonomi. Lengre vest i Europa var det derfor på mange hold frykt for at det østfra ville bli satsa på å vinne markedsandeler ved ulike varianter av sosial dumping – enten ved at vestlig kapital ville rykke inn for å utnytte billig arbeidskraft i øst, eller ved at arbeidsløse østeuropeere ville sikre seg lavtlønna arbeid i vest. Begge deler har i stort omfang også skjedd. Samtidig har fagbevegelsen i øst overraska ved å velge en overordna faglig strategi som få observatører vågde å tenke seg.

I de fleste land i Øst-Europa fikk fagbevegelsen en svært problematisk start da markedsøkonomi skulle skyve alt som minte om kommandoøkonomi til side etter 1991.

Et tegn på det var at fagbevegelsen i Øst-Europa på få år mista tre firedeler av medlemmene sine. Det gjorde det ikke enklere at arbeidsløsheten ble skyhøy utover på 1990-tallet. I de fleste land i Øst-Europa måtte fagorganisering starte nærmest på bar bakke.

Faren for utstrakt sosial dumping ble i vestlige EU-land opplevd som akutt da åtte østeuropeiske land ble tatt opp som EU-medlemmer i mai 2004 – og dermed delte arbeidsmarkedet med resten av EU.

Det var i denne situasjonen størstedelen av den aktive fagbevegelsen i Øst-Europa over tid utvikla en strategi som avviste sosial dumping som den strategisk nødvendige løsningen for sine medlemmer.

Denne balansegangen mellom kortsiktige mål (det å sikre seg arbeid i vest uansett til hvilken lønn) og langsiktige, mer solidariske mål, ble ekstra krevende da finanskrisa i 2008 kasta EU ut ei sosial og økonomisk krise som varer til denne dag.

Det er desto mer imponerende at både OPPZ og Solidarnosc har holdt fast ved solidariteten vestover. De har for eksempel begge stått sammen med fagbevegelsen i vest om å fordømme de dommene til EU-domstolen som i 2007-8 gjorde sosial dumping ved grensekryssende tjenesteyting til bortimot et påbud.

I de fleste østlige EU-land har fagbevegelsen også gått mot sine egne regjeringer når EU-kommisjonen for tida prøver å endre det såkalte utsendingsdirektivet slik at det kan nærme seg et mål om «samme lønn for samme arbeid på samme sted».

Da protesterer ti regjeringer fra Øst-Europa fordi de i så fall mister en «viktig og rettferdig konkurransefordel» hvis deres egne arbeidstakere tjener mer enn minstelønna når de jobber i andre EU-land.

Både OPPZ og Solidarnosc har gjort det klart at de ikke vil være med på noe som truer det kollektive avtalesystemet på vestkanten i Europa. Denne holdningen har etter hvert bidratt til at polsk fagbevegelse også nasjonalt stiller seg kritisk til den markedsliberale politikken som alle polske regjeringer har ført.

Kilde: Magdalena Bernaciak: Polish trade unions and social dumping debates, Transfer 2/2016

(Publisert i Klassekampen)