Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert lørdag 04. mars 2017 13:44

En tydelig beskjed fra Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr:

"Det er et godt stykke mellom stemningen i nord og retorikken til en forsvarsminister, en leder i utenriks- og forsvarskomiteen eller en lederskribent i VG.

Vi i sør har mye å lære av Nord-Norge. Folk som skjønner at de bor der de bor, at Russland ikke kommer til å dra noe sted - og at retorikken som blant annet kommer fra regjeringen, om at vi har nådd et eller annet irreversibelt punkt i vårt forhold til landet, simpelthen mangler bakkekontakt.

Det er rett og slett skjødesløst av Norge å gi opp å ha en egen Russlandspolitikk - og det er i stor grad det som har skjedd i dag. Norge har en unik posisjon, og vi har et spesielt forhold til landet. Vi bør bruke det til for eksempel å diskutere måloppnåelsen innen sanksjonspolitikken, hvor fasiten er at Russland ikke har endret sin Ukraina-politikk, hvor vi ser at de nasjonalistiske kreftene er blitt styrket og hvor Russland har isolert seg ytterligere fra vesten og styrker kontakten med autoritære regimer. Vi bør ikke trekke oss umiddelbart, men vi må jobbe for en demping av sanksjonene. Det er et rom vi har, nettopp fordi vi har andre interesser å ivareta. Det å både importere sikkerheten og retorikken fra våre allierte i dette spørsmålet er ikke bærekraftig. Vi trenger en egen Russlandspolitikk. Det er det mange i Norge som har skjønt - det bare virker ikke sånn når man lytter til de som styrer landet, " skriver Langemyr.

Les hele hennes artikkel nedenfor, under "les mer".

Hva skjer når den politiske eliten mister en hel landsdel i Russlandspørsmålet?

Av Hedda Bryn Langemyr, daglig leder i Norges Fredsråd

I et år som åpenbart er preget av diskusjoner om avstanden mellom den politiske eliten og grasroten, skiller undersøkelsen Sentio gjorde for Klassekampen om forholdet mellom Russland og Norge seg likevel ut. Blant 1500 innbyggere i Nord-Norge svarte 75 prosent at Norge burde gjøre mer for å forbedre forholdet til Russland. Kun 9 prosent svarte nei, og 15 prosent svarte “vet ikke”.

Det er et godt stykke - kanskje til og med noen tusen kilometer - mellom den stemningen og den som preger retorikken til en forsvarsminister, en leder i utenriks- og forsvarskomiteen eller en lederskribent i VG. Vi har de siste årene blant annet hørt en forsvarsminister si at vårt forhold til naboen i øst “aldri kan bli det samme igjen”. Kritikken av Russland er høylytt - og den kommer fra øverste politiske hold.

Språkføringen, sanksjonspolitikken, villigheten til å delta i NATOs rakettskjoldplaner, den “rullerende basen” med amerikanske styrker i Trøndelag og PSTs trusselvurdering, som slo fast at russisk spionasje hadde størst skadepotensial for Norge og norske interesser bidro til at ambassaden nylig sendte ut en pressemelding der det ble brukt oppsiktsvekkende kraftige ord og vendinger. Norske politikere og medier ble beskyldt for å ha sørget for at det norsk-russiske forholdet er på frysepunktet. Formaningen må tas med noen klyper salt. Den ble avfeid av statsminister Erna Solberg som propaganda. Men så henvendte den seg heller ikke utelukkende til det offisielle Norge, dette var også en pressemelding som rettet seg over skulderen deres og rett til andre nordmenn, som de blant annet mener blir ført bak lyset av et “russofobisk” pressekorps. Og det som bør være et tankekors, både for norske politikere og norske medier, er at alt tyder på at den russiske ambassaden snakker til et voksende publikum i Norge.

For oss som følger med på mer eller mindre alternative norske diskusjoner om forsvars- og sikkerhetspolitikk, er det umulig å ikke legge merke til det. Sentioundersøkelsen Klassekampen fikk gjennomført viser at det altså råder en helt annen stemning i landsdelen der vi faktisk deler grense og ikke minst interesser med Russland. 

La oss for et øyeblikk se bort fra heiagjengen - de som er villige til å sluke Putinregimets uttalelser og handlinger rått, blant annet fordi han i deres øyne representerer et velfortjent korrektiv til vestlig arroganse. De eksisterer, og de nyter et godt rekrutteringsgrunnlag for øyeblikket, men de er på langt nær like interessante som alle de andre innbyggerne som har svart på denne undersøkelsen - helt vanlige nordmenn som innser at det står om arbeidsplasser, og som har fått med seg at den norsk-russiske handelen har stupt siden sanksjonspolitikken begynte. Som videre har skjønt at det finnes utfordringer knyttet til Svalbard, til havrett, til miljø og nye transportårer som kun kan løses i samarbeid med Russland.

Vi i sør har mye å lære av Nord-Norge. Folk som skjønner at de bor der de bor, at Russland ikke kommer til å dra noe sted - og at retorikken som blant annet kommer fra regjeringen, om at vi har nådd et eller annet irreversibelt punkt i vårt forhold til landet, simpelthen mangler bakkekontakt.

Det som videre har skjedd når den offisielle norske linjen blir såpass stram og ensrettet som den er for øyeblikket, er at det “alternative” rommet blir stort. Gjennom den manglende viljen til å inkludere andre syn på russiske handlinger, og på hvordan vi bør gå fram, skapes det en romslig bakgård i den norske debatten om Russland. Det bør ikke overraske at alternative, og i mange tilfeller direkte feilaktige, fremstillinger av historien får et større fotfeste her enn hva som hadde vært tilfellet om norske politikere og norske medier hadde forsøkt å utfordre dette. Både riksmedier og politikere hadde tjent på å henvende seg mer til de som i dag er henvist til denne bakgården på en mer aktiv og mindre arrogant måte. Tanken om at det offentlige rom beskyttes ved å utvides, har vært styrende for måten vi demmer opp for andre parallelle samfunnsdebatter. Uten å gå inn på hvorvidt det har vært vellykket, er det naivt å tro at det ikke finnes lignende brennstoff i den norske Russland-diskusjonen. Særlig i de nærmeste fylkene.

Det er ikke bare risikoen for å bomme totalt på strømninger i folket som gjør at norske politikere bør vurdere å endre linje opp mot Russland. Oppfordringene kommer heller ikke utelukkende fra Nord-Norge eller fra putinister. Det finnes forskere som Julie Wilhelmsen, fagmilitære autoriteter som Tormod Heier, og tidligere topppolitikere og diplomater som Høyres Mette Kongshem og Thorvald Stoltenberg, som alle tar til orde for en annen linje. De er ikke Putin-apologeter, de maner simpelthen til sindighet. Vi bør ha en viss forståelse for at Russland, trass i at de opererer med en drøy og forfeilet versjon av det som for eksempel skjedde på Krim-halvøya, kan ha sitt på det rene når de mener at deltagelsen i NATOs rakettskjold er skadelig for forholdet mellom våre to land. Det er ikke gitt at det bare er propaganda når de understreker at Norge ikke på den ene siden kan rasle med sablene i uttalelser og handlinger rettet mot Russland samtidig som de forventer et samarbeid på andre områder som handel, miljø og forflytningen av mennesker og tjenester. Vi kan ikke forvente at det skal være mulig å velge og vrake - og da holder det ikke å legge seg på linjen vi ligger på i dag.

Det er rett og slett skjødesløst av Norge å gi opp å ha en egen Russlandspolitikk - og det er i stor grad det som har skjedd i dag. Norge har en unik posisjon, og vi har et spesielt forhold til landet. Vi bør bruke det til for eksempel å diskutere måloppnåelsen innen sanksjonspolitikken, hvor fasiten er at Russland ikke har endret sin Ukraina-politikk, hvor vi ser at de nasjonalistiske kreftene er blitt styrket og hvor Russland har isolert seg ytterligere fra vesten og styrker kontakten med autoritære regimer. Vi bør ikke trekke oss umiddelbart, men vi må jobbe for en demping av sanksjonene. Det er et rom vi har, nettopp fordi vi har andre interesser å ivareta. Det å både importere sikkerheten og retorikken fra våre allierte i dette spørsmålet er ikke bærekraftig. Vi trenger en egen Russlandspolitikk. Det er det mange i Norge som har skjønt - det bare virker ikke sånn når man lytter til de som styrer landet.

(publisert i avisa Nordlys)