Internasjonal politikk

Trumfer EU-regler alt?

Trumfer EU-regler alt?

«ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler.» Dette ble vedtatt enstemmig av forrige LO-kongress, den i 2013. Fire år etter er det grunn til å spørre:

a) Fins det norske lover eller forskrifter for arbeidslivet som må vike for EU-regler?

b) Fins det tariffavtaler som må vike for EU-regler?

c) Fins det ILO-konvensjoner som må vike for EU-regler?

I 2013 var det ulike meninger om det fantes slike eksempler – om det var mange slike eksempler – og om det var viktige eksempler. De siste åra er all tvil borte. Både arbeidsgiversida og Eftas overvåkingsorganet Esa har sett seg tjent med å banke fast at både lover, tariffavtaler og ILO-konvensjoner må vike hvis de er i strid med EU-regler.Med vedtaket sitt i 2013 krevde LO-kongressen derfor det samme som Euro-LO, flertallet i EU-parlamentet og mange andre EU-instanser har krevd. EU-jussen rokkes ikke av slike vedtak. I EU har det lange utsikter å få endra EU-regler som rammer fagbevegelsen og folks rettigheter i arbeidslivet.Her i Norge kan vi bli kvitt underkastelsen under EU ved at et flertall på Stortinget – med ett års varsel – vedtar å melde Norge ut av EØS," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

 

Trumfer EU-regler alt?

Av Dag Seierstad

«ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler.» Dette ble vedtatt enstemmig av forrige LO-kongress, den i 2013. Fire år etter er det grunn til å spørre:

a) Fins det norske lover eller forskrifter for arbeidslivet som må vike for EU-regler?

b) Fins det tariffavtaler som må vike for EU-regler?

c) Fins det ILO-konvensjoner som må vike for EU-regler?

I 2013 var det ulike meninger om det fantes slike eksempler – om det var mange slike eksempler – og om det var viktige eksempler. De siste åra er all tvil borte. Både arbeidsgiversida og Eftas overvåkingsorganet Esa har sett seg tjent med å banke fast at både lover, tariffavtaler og ILO-konvensjoner må vike hvis de er i strid med EU-regler.

I 2008 fikk Fellesforbundet allmenngjort tariffavtalene innen skips- og verkstedindustrien. I tillegg til minstelønna skulle bedriftene dekke reise, kost og losji og et eventuelt utenbystillegg for dem som jobber langt hjemmefra. Med støtte fra NHO gikk ei gruppe på ni verft året etter til sak mot staten for å få dømt denne allmenngjøringa ulovlig. De hevda at det bare er minstelønna som kan allmenngjøres, ikke utgiftene til reise, kost og utenbystillegg.

Verftene tapte både i tingretten og i lagmannsretten. Men Høyesterett godkjente i mars 2013 den allmenngjorte tariffavtalen for verftsindustrien – til dels med svært offensive argumenter: Hvis verftene og NHO skulle få medhold, ville det redusere samfunnsnytten av frontfagsmodellen, gi dårligere samarbeidsklima i arbeidslivet, føre til lavere organisasjonsgrad både blant arbeidstakere og arbeidsgivere og til større lønnsforskjeller.

Veftene og NHO ga seg likevel ikke. De reiste klagesak for overvåkingsorganet Esa som gjorde det klart at dette var en sak for Efta-domstolen, den domstolen som i jussens verden har det siste ordet om hvordan EØS-avtalen skal forstås.

Regjeringen innså at en domfellelse ville provosere fagbevegelsen så mye at det måtte unngås. Regjeringen fikk derfor Esa med på at «partene i arbeidslivet» i 2018 skal finne en løsning som Esa kan godta. Slik ble Esa innført som overdommer over et tariffspørsmål.

Havnearbeideres fortrinnsrett til lossing og lasting ble sikra i 1973 med ILO-konvensjon nr. 137 der det står: «Registrerte havnearbeidere skal ha fortrinnsrett ved tildeling av havnearbeid.» I 1976 inngikk Norsk Transportarbeiderforbund og NHO Logistikk en rammeavtale som la denne fortrinnsretten til grunn.

Høyesterett har med knapt flertall (ti mot sju) fulgt et råd fra Efta-domstolen om at EUs regler om etableringsrett forbyr havnearbeidere fortrinnsrett til lossing og lasting. Dermed er tariffavtalte rettigheter med hjemmel i ILO-konvensjon 137 feid til side. Etter denne dommen er det ingen ting som kan hindre at rederier velger å overlate lossing og lasting til mannskapet på skipet – uansett hva slags lønn og arbeidsvilkår de har.

De internasjonale konsekvensene er enda mer skjebnesvangre. Den fortrinnsretten havnearbeiderne har hatt, har vært viktig for lønns- og arbeidsvilkåra til tusenvis av sjøfolk i internasjonal skipsfart. Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF) har et nettverk på over 100 inspektører, fem av dem i norske havner. Inspektørene har til oppgave å varsle hvis et skip bryter de minstestandardene for lønns- og arbeidsvilkår som ITF har satt opp. Et slikt skip blir boikotta i alle havner der havnearbeiderne er godt nok organisert. Last blir ikke lossa, og ny last blir ikke brakt ombord før det blir orden på lønns- og arbeidsvilkåra.

Denne verdifulle og effektive solidariteten mellom havnearbeidere og sjøfolk i internasjonal skipsfart er det ikke tatt hensyn til i dommen til Høyesterett. Solidariteten skal ikke lenger komme til uttrykk i norske havner.

I februar 2008 ble det, i samsvar med ILO-konvensjon 94, sendt ut en forskrift som fastslo at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår «på nivå med gjeldende tariffavtale» i bransjen, eller «det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke». Etter krav fra Esa godtok regjeringen i november 2011 at det bare er minstelønna i tariffavtalene som kan kreves.

Det fins mange andre eksempler på hvordan lover og tariffavtaler må vike for EU-regler. En fyldig oversikt fins i heftet «25 år med EØS» som faglig utvalg i Nei til EU har gitt ut.

Kravet om at tariffavtaler og faglige rettigheter skal ha forrang framfor EUs markedsfriheter, er ikke noe særnorsk krav. Tvert imot er det krav som med økende styrke fremmes også innad i EU.

Et overveldende flertall i EU-parlamentet (474 mot 106) vedtok i oktober 2008 at EUs markedsfriheter ikke skal være overordna grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt. Vedtaket kom etter at EU-domstolen med en serie dommer i 2007–08 slo fast det motsatte: at faglige rettigheter må vike hvis de kolliderer mot markedsfrihetene.

ETUC (Euro-LO) har fra 2009 gang på gang, men forgjeves, krevd at en juridisk forpliktende sosialprotokoll må knyttes til EU-traktaten der kjernen er: «Ingen ting i traktatene, verken økonomiske friheter eller konkurranseregler skal ha prioritet over grunnleggende sosiale rettigheter og sosiale framskritt. I tilfelle av konflikt skal grunnleggende sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.»

Med vedtaket sitt i 2013 krevde LO-kongressen derfor det samme som Euro-LO, flertallet i EU-parlamentet og mange andre EU-instanser har krevd. EU-jussen rokkes ikke av slike vedtak. I EU har det lange utsikter å få endra EU-regler som rammer fagbevegelsen og folks rettigheter i arbeidslivet.

Her i Norge kan vi bli kvitt underkastelsen under EU ved at et flertall på Stortinget – med ett års varsel – vedtar å melde Norge ut av EØS.

(publisert i Klassekampen)

You have no rights to post comments